Den katolske kirke i Spania — hvorfor er den i krise?

«Vind sår de, og storm skal de høste.» — Hosea 8: 7.

DEN 20. mai 1939 overrakte general Franco sitt seierssverd til erkebiskop Gomá, den spanske kirkes primas, i Santa Bárbara-kirken i Madrid. Hæren og kirken feiret sammen den triumf som paven beskrev som den «ønskede katolske seier». Borgerkrigen var over, og spansk katolisisme stod tilsynelatende overfor en ny oppblomstring.

Den seirende kirke fikk store statstilskudd, kontroll med undervisningen og omfattende sensurmakt over alt som ikke bidrog til å fremme den nasjonale katolisisme. Men det vellykkede militær-religiøse korstog bar også i seg spiren til kirkens tilbakegang.

I mange spanjeres øyne var kirken involvert i de seirende styrkers grusomheter. I de første årene etter krigen gikk riktignok størsteparten av befolkningen til messe. For å få seg jobb eller for å bli forfremmet lønte det seg å være en god katolikk. Men hadde væpnet makt og politisk press fremmet en ekte og oppriktig tro?

Førti år senere skulle en rekke kriser besvare det spørsmålet.

Krise når det gjelder troen: I 1988 var det bare tre av ti spanjere som jevnlig utøvde den katolske religion, og de fleste spanjere betraktet seg selv som «mindre religiøse enn de var for ti år siden». En undersøkelse som ble foretatt for det spanske tidsskriftet El Globo, viste at selv om de fleste spanjere tror på Gud, er det færre enn halvparten av dem som er overbevist om at det er et liv etter døden. Det som var mest overraskende, var at hele ti prosent av dem som betrakter seg selv som aktive katolikker, sa at de ikke tror på en personlig Gud.

Krise når det gjelder kall: Før sendte Spania prester til de fire verdenshjørner. For 30 år siden ble det ordinert 9000 prester i året. Nå har tallet sunket til 1000, og mange store seminarer er nedlagt. Som følge av det stiger gjennomsnittsalderen på de spanske prestene. Nå er 16 prosent av dem over 70 år gamle, mens bare tre prosent er under 30.

Krise når det gjelder økonomi: Den nye spanske grunnlov skiller kirke og stat. Tidligere fikk den katolske kirke automatisk store statstilskudd. Den nåværende regjering har innført et nytt system som går ut på at en liten prosent av hver persons skattepenger enten går til kirken eller til et eller annet verdig sosialt formål, avhengig av skattebetalerens ønsker. Overraskende nok foretrakk bare hver tredje spanske skattebetaler at kirken skulle få hans penger. Dette var et slag for de katolske myndigheter, som hadde regnet med at nesten dobbelt så mange skulle la denne delen av skatten gå til kirken. Det betyr at det fortsatt er langt igjen før kirken kan stå på egne ben.

Det ser ut til at regjeringen i mellomtiden motvillig må fortsette å gi kirken støtte, med et beløp som tilsvarer over 800 millioner kroner i året. Det er ikke alle katolikker som er glad for denne situasjonen. En spansk teolog, Casiano Floristán, påpekte at «en kirke som ikke får tilstrekkelige bidrag fra de troende, enten ikke har de troende eller ikke er en kirke».

Krise når det gjelder lydighet: Denne krisen gjelder både prester og sognebarn. Yngre prester og teologer er ofte mer opptatt av sosiale enn religiøse spørsmål. Deres «fremskrittsvennlige» tendenser er i strid med det konservative spanske hierarki og også med Vatikanet. Et typisk eksempel er José Sánchez Luque, en prest i Málaga, som mener at «kirken ikke har monopol på sannheten», og at den bør «orientere borgerne, men uten å dominere».

Mange spanske katolikker er av en lignende oppfatning — bare en tredjedel av dem er generelt sett enig i det paven sier. Og det spanske bispestyre har de et enda mindre positivt syn på. Av de katolikkene som nylig ble spurt i en undersøkelse, sa en fjerdedel at de «stilte seg helt likegyldig» til biskopene, mens 18 prosent sa at de ikke kunne forstå dem likevel.

«En andre evangelisering»

Stilt overfor denne foruroligende situasjonen offentliggjorde de spanske biskopene i 1985 en helt usedvanlig rekke bekjennelser. De innrømmet blant annet:

Biskopene erkjente også at landet ble mer og mer sekularisert eller likegyldig med hensyn til religion. De anbefalte «en andre evangelisering» i Spania. Men det var få som fulgte oppfordringen. To katolske damer som gikk fra hus til hus, fikk seg en overraskelse. De brukte mer tid på å forklare folk at de ikke var Jehovas vitner, enn på å komme med sitt katolske budskap.

Dette burde ikke ha vært overraskende, for Jehovas vitner brukte over 18 millioner timer i fjor på å oppsøke folk i Spania i deres hjem i et ekte, landsomfattende evangeliseringsarbeid. Alle Jehovas vitner føler seg i likhet med de kristne i det første århundre forpliktet til å ’gjøre sin gjerning som evangelist’. (2. Timoteus 4: 5) Og selv om de erfarer at mange stiller seg likegyldig til kirken, er det mange som vender det hørende øre til det evangelium, det gode budskap om Guds rike, som de kommer med.

En eldre mann de traff, var Benito. Da borgerkrigen brøt ut, befant han seg i det området som de militære opprørerne hadde kontroll over. Han ble tvunget til å melde seg som soldat, men innerst inne mente han at det var galt å gripe til våpen. Han ville ikke godta at det var en «hellig krig». Fordi han ikke ville drepe sin neste, skjøt han seg selv i hånden med vilje så han ikke kunne trykke på avtrekkeren.

Førti år senere begynte han og hans kone å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Benito ble glad for å lære at Gud selv oppfordrer sitt folk til å «smi sine sverd om til plogskjær», slik som hans samvittighet hadde tilskyndt ham til å gjøre mange år tidligere. (Jesaja 2: 4) Til tross for svekket helse varte det ikke lenge før han også gjorde en evangelists gjerning.

«En vakker boble»

Gloria var en katolikk som hadde avfunnet seg med å tilbe Gud på sin egen måte. I årevis hadde hun viet sitt liv til kirken som nonne i Venezuela, hvor hun drev misjonsarbeid. Men hun var blitt desillusjonert da hun ikke klarte å finne svar på spørsmål om kirkens lære, for eksempel læren om Marias ubesmittede unnfangelse, om skjærsilden og om treenigheten.

Når hun prøvde å få forklaring, fikk hun alltid høre at det var et mysterium. ’Hvorfor gjør Gud det så vanskelig å forstå?’ spurte hun seg selv. En gang ble det sagt til henne at hvis hun hadde levd på inkvisisjonens tid, ville hun ha blitt brent på bålet. ’Og det er nok sant,’ tenkte hun.

På grunn av slike skuffelser var hun skeptisk da Jehovas vitner besøkte henne. Men da hun innså at alt de lærte henne, ble bekreftet av Bibelen, at hun endelig kunne forstå Guds budskap til menneskene, ble hun henrykt. Hun vier nå mye av sin tid til å forkynne det gode budskap om Guds rike.

«Når jeg nå tenker på alle de religiøse seremoniene i den katolske kirke, sammenligner jeg dem med en vakker boble,» sier Gloria. «Den glinser i mange farger, men er tom — hvis du prøver å undersøke den nærmere, forsvinner den bare.»

Benito, Gloria og tusenvis av andre Jehovas vitner i Spania er virkelig blitt åndelig forfrisket ved å vende seg til det rene sannhetens vann som Bibelen inneholder. Slik forfriskning fantes ikke i den ærverdige iberiske institusjonen, den spanske kirke — så rik på tradisjoner, men så fattig på åndelig innhold, så mektig i mange hundre år, men nå så hjelpeløs når det gjelder å dempe sin minkende hjords likegyldighet.

Jesus Kristus sa en gang om nødvendigheten av å forstå hva som er religiøse villfarelser, og av å unngå det: «Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. . . . Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.» — Matteus 7: 15—20.

Vi overlater det til leseren selv å bedømme den spanske katolisismens frukter.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 12]

Katolske biskoper oppfordret til «en andre evangelisering» i Spania. Det var få som fulgte oppfordringen

[Bilde på side 9]

Bare tre av ti spanjere går jevnlig i kirken

[Bilde på side 10]

Sagrada Familia-kirken i Barcelona står fortsatt uferdig etter 100 år med bygging og pengeinnsamlinger

[Rettigheter]

Godo-Foto