Hvordan foreldre føler det

GENEAL hadde tatt med de seks barna sine — fem jenter og en gutt — på ferie til den nordlige delen av staten New York for å besøke noen venner. En dag bestemte jentene seg for å dra inn til byen. Sønnen, Jimmy, og en annen gutt spurte om de kunne få dra på skogstur. Guttene fikk beskjed om å være forsiktige og å komme hjem igjen tidlig på ettermiddagen.

Sent på ettermiddagen hadde guttene ikke kommet tilbake. «Jo senere det ble, jo mer bekymret ble jeg,» sier Geneal. «Jeg tenkte at en av dem kanskje hadde skadet seg, og at den andre ikke ville gå fra ham.» Letingen fortsatte hele natten. Tidlig neste morgen ble de funnet, og det alle hadde fryktet mest, ble bekreftet — guttene hadde falt ned en skrent og slått seg i hjel. Selv om det har gått ti år nå, sier Geneal: «Jeg kommer aldri til å glemme den gangen politimannen kom inn døren. Han var likblek. Jeg visste hva han skulle si, før han hadde fått sagt et ord.»

Og følelsene? De er enda sterkere enn ved andre tap. Som Geneal sier: «Jeg fødte Jimmy. Han var bare 12 år gammel da han døde. Han hadde hele livet foran seg. Jeg har opplevd andre tap også. Men du føler noe annet når det er barnet ditt som dør.»

Å miste et barn ved dødsfall er blitt beskrevet som «det største tap» og «det mest knusende dødsfall». Hvorfor? Boken Death and Grief in the Family forklarer: «Et barns død kommer så uventet. Den er meningsløs, unaturlig. . . . Foreldre regner med å passe på barna sine, å få dem til å føle seg trygge og å oppdra dem til å bli normale og sunne voksne mennesker. Når et barn dør, er det som om grunnen forsvinner under en.»

I visse henseender er det særlig hardt for moren. Når alt kommer til alt, er det som Geneal sa, noe som har vært en del av henne, som har dødd. Bibelen erkjenner at en mor kan føle bitter sorg. (2. Kongebok 4: 27) Det er naturligvis vanskelig for faren også. Han føler også sorg og smerte. (Jevnfør 1. Mosebok 42: 36—38 og 2. Samuelsbok 18: 33.) Men ofte vegrer han seg for å gi åpent uttrykk for sine følelser av frykt for å virke umandig. Det kan også være at han tar seg nær av at andre bryr seg mer om hans kones følelser enn om hans.

Noen ganger får en mor eller en far som har mistet et barn, en spesiell skyldfølelse. Det kan være slike tanker som: ’Kunne jeg ha vært mer glad i ham?’ og ’Sa jeg ofte nok at jeg var glad i ham?’ Eller som Geneal uttrykte det: «Jeg skulle ønske jeg hadde vært mer sammen med Jimmy.»

Det er naturlig for foreldre å føle ansvar overfor barna sine. Men det hender at foreldre som har mistet et barn, klandrer seg selv og tror at de har unnlatt å gjøre noe som kunne ha forhindret døden. Bibelen beskriver for eksempel hvordan patriarken Jakob reagerte da han ble forledet til å tro at hans unge sønn Josef var blitt slått i hjel av et villdyr. Jakob hadde selv sendt Josef av sted for at han skulle finne ut hvordan det stod til med brødrene hans. Så kanskje Jakob ble plaget av skyldfølelse, for eksempel slike tanker som: ’Hvorfor sendte jeg Josef av sted alene? Hvorfor sendte jeg ham ut til et sted hvor det er fullt av villdyr?’ «Alle sønnene og døtrene kom for å trøste ham. Men han ville ikke la seg trøste.» — 1. Mosebok 37: 33—35.

Som om det ikke var nok å miste barnet, er det noen som opplever enda et tap — tap av venner. Det kan være at vennene holder seg borte. Hvorfor? Geneal sa: «Mange trekker seg unna fordi de ikke vet hva de skal si til deg.»

Når et spedbarn dør

Juanita visste hvordan det føles å miste et spedbarn. Da hun var i begynnelsen av 20-årene, hadde hun abortert fem ganger. Nå var hun gravid igjen. Så da hun kom ut for en bilulykke og ble innlagt på sykehuset, var hun forståelig nok bekymret. To uker senere fikk hun veer — for tidlig. Like etterpå ble lille Vanessa født. Hun veide bare litt over 900 gram. «Jeg var så oppspilt,» sier hun. «Endelig var jeg blitt mor!»

Men lykken varte ikke lenge. Fire dager senere døde Vanessa. Juanita sier: «Jeg følte meg så tom innvendig. Jeg var ikke mor lenger. Jeg følte meg så utilstrekkelig. Det var vondt å komme hjem til det rommet vi hadde gjort i stand til Vanessa, og å se på de små undertrøyene jeg hadde kjøpt til henne. De neste par månedene gjenopplevde jeg den dagen hun ble født. Jeg ville ikke ha noe som helst med noen å gjøre.»

En ekstrem reaksjon? Det kan være vanskelig for andre å forstå, men de som har opplevd det samme som Juanita, sier at de sørget like mye over det lille barnet som de ville ha sørget over en som hadde levd en stund. De forklarer det med at foreldrene blir glad i barnet sitt lenge før det blir født. Når dette lille barnet dør, er det et virkelig menneske som blir borte. Foreldrene får ikke innfridd forventningene om å dra omsorg for det livet som har rørt seg inne i moren.

Like etter et slikt tap er det forståelig at moren kanskje føler seg ille til mote sammen med gravide kvinner og mødre med barn. Juanita sier: «Jeg kunne ikke fordra å se en gravid kvinne. Det hendte til og med at jeg gikk ut av en butikk mens jeg holdt på å handle, bare fordi jeg så en gravid kvinne.»

Så kommer det andre følelser — for eksempel frykt (’Kommer jeg noen gang til å få et friskt barn?’) eller forlegenhet (’Hva skal jeg si til venner og slektninger?’) eller sinne. Bonnie, som mistet datteren sin to og en halv dag etter fødselen, sier: «Det hendte at jeg tenkte: ’Hvorfor meg? Hvorfor min lille datter?’» Og noen ganger føler en seg ydmyket. Juanita sier: «Der drog mødre hjem fra sykehuset med sine nyfødte, og det eneste jeg hadde, var et lekedyr som mannen min hadde kjøpt. Jeg følte meg ydmyket.»

Hvis du har mistet noen ved dødsfall, kan det være en hjelp å vite at det du gjennomgår, er normalt; at andre har gjennomgått det samme og har følt det omtrent på samme måte.

[Bilde på side 7]

Mange mener at det å miste et barn er det største tap