Regndans i det gamle Hellas

Forskjellige former for regndans og bønner om regn var vanlig blant så å si alle folkeslag i oldtiden, og grekerne var ikke noe unntak. Et av de mange ritualene var særlig populært blant bøndene. Det var perperuna, en bønn til gudene om å få rikelig med regn.

Perperuna er rett og slett den røde valmuen som vokser på landet om våren i hele Hellas. Men våren er også en tid da det må falle regn hvis høsten skal bli god. Hvis regnet uteblir, kan det bety katastrofe for landsbyboerne. Som en bønn til gudene om å få deres gunst og velsignelse — og regn — utførte bøndene i landsbyene sitt perperuna-rituale.

Under festen ble de unge jentene i landsbyen samlet på torget. En av dem ble valgt ut og kledd ut som perperuna. For å appellere til gudenes barmhjertighet var det gjerne en fattig, foreldreløs jente som ble valgt ut. Et gammelt klesplagg ble tredd over hodet på henne og pyntet med vidjekvister, blad, blomster og grønt gress, helt til hun var så godt som dekket fra topp til tå. Hun var så grundig dekket av planter at det bare var så vidt hun kunne se. Ja, perperuna så omtrent ut som en vandrende plante når hun ble ført rundt i landsbyen.

Ifølge tradisjonen var perperuna symbolet på den uttørkede jorden. Landsbyboerne førte henne fra hus til hus for at hun skulle få stilt sin tørst og gi sin avling. De andre jentene fulgte tett etter og sang denne sangen så høyt de kunne:

Perperuna går omkring,

ber til Gud om disse ting:

Herre, la nå regnet falle

og gi liv og håp til alle.

La vårt såkorn vokse få,

alle frukter likeså.

Når opptoget kom til et hus, hilste husets frue perperuna ved å helle vann over henne mens hun ropte: «La det regne! La det regne!» Etter at perperuna var blitt grundig gjennombløtt, svarte hun ved å riste seg så kraftig at det vannet som var igjen i gresset og løvet, sprutet og falt som regn.

Etter at landsbyboerne hadde tatt runden i hele landsbyen, førte de perperuna til en elv. Der kastet de henne tre ganger i vannet, mens de hele tiden ropte: «La det regne! La det regne!»

Denne perperuna-skikken var utbredt i store deler av Hellas helt fram til omkring den første verdenskrig. Den ble holdt ved like i forskjellige distrikter og gikk under en rekke lignende navn, for eksempel paparuna, perperitsa og ververitsa. Det sies nå at denne skikken har dødd ut, bortsett fra i avsidesliggende landsbyer, men i mange distrikter er den rett og slett blitt erstattet av religiøse prosesjoner som har samme formål, og som er godkjent av kirken. Sammenblandingen av magi, overtro og religion har dype røtter i folks liv, også i såkalte kristne land.