Min karriere som basketballspiller — erstattet av kjærlighet til noe annet!
JEG var sju år gammel da jeg begynte å interessere meg for basketball. Jeg pleide å gå ned til en oppkjørsel i nabolaget og spille basketball et par timer hver dag. Da jeg gikk i siste klasse på gymnaset, var jeg 1,97 meter høy og veide 84 kilo. Det året ble skolelaget vårt nummer én i vår avdeling. Jeg fikk et stipendium for å studere ved UCLA, California universitet i Los Angeles, hvor jeg spilte under ledelse av treneren John Wooden. I to av de tre årene jeg studerte der, vant vi det amerikanske mesterskapet.
I 1975 hadde jeg avsluttet mine studier, og det skulle bli et travelt år. Jeg tegnet en femårskontrakt på omkring 1,6 millioner dollar med Los Angeles Lakers, og etter en uke ble jeg engasjert av Milwaukee Bucks. En måned senere giftet jeg meg med Linda, og etter enda en måned var hun blitt gravid.
Jeg fant ganske snart ut at det var helt annerledes å spille i NBA (National Basketball Association). Ved universitetet vant vi 88 kamper etter hverandre, men i løpet av det første året jeg spilte med Milwaukee Bucks, tapte vi 44. Jeg spilte mot talentfulle, profesjonelle spillere annenhver kveld. Det var hard jobbing, men det var hele ditt liv. Slik var det spesielt i spillesesongen; stadig på farten — og du ble svært oppjaget. Men jeg elsket det!
Snart fikk jeg imidlertid kjennskap til noe som skulle vise seg å være enda mer verdifullt for meg — noe som ikke kunne måle seg med min karriere som profesjonell basketballspiller.
Det er vel riktig å si at den første spiren ble lagt allerede i 1972, da jeg møtte Linda for første gang. Jeg ble straks forelsket i henne. Hun var blitt døpt som et av Jehovas vitner tidligere det året, men var blitt uvirksom. Likevel snakket hun ofte om religion.
«Hva synes du om Bibelen?» kunne hun spørre.
«Det er en god historiebok,» svarte jeg gjerne.
Jeg var blitt oppdratt som katolikk, men nå gikk jeg på universitetet og hadde en svært tolerant og filosofisk innstilling. Diskusjonene våre var aldri så inngående, og de varte heller ikke lenge.
I 1974 hendte det noe som fikk meg til å besøke en av Jehovas vitners Rikets saler. Jeg gikk i sin tid på skolen med en gutt som het Brian Good. Han kunne ikke fordra meg. Vi var nemlig sportskonkurrenter. Foreldrene hans var Jehovas vitner, men han ville ikke ha noe med deres religion å gjøre. Han begynte å bruke narkotika, lot håret vokse og så i det hele tatt lite tiltalende ut. Da jeg et par år senere besøkte Linda, var Brian der. Han hadde giftet seg, klipt håret, fått på seg slips og så virkelig velstelt ut. Han var blitt et av Jehovas vitner.
Senere arbeidet han og hans kone som heltidsforkynnere i Kansas, og en gang de var på vei til et stevne, ble begge drept i en bilulykke. Begravelsen ble holdt i Rikets sal, og jeg var til stede av respekt for Brian.
Det var noe av det underligste jeg hadde opplevd. Taleren snakket om at alle skulle få se igjen Brian. Det var som om han ikke var død, slik jeg oppfattet det. Familien hans satt foran og gråt stille, men jeg følte ikke sorg engang! Det var merkelig. Der stod taleren og snakket om positive ting, og jeg satt og tenkte: «Dette var virkelig en god tale! De vil få se Brian igjen og kommer til å gjøre både det ene og det andre sammen med ham.»
Et år senere, i 1975, spilte jeg med Milwaukee Bucks. En av mine lagkamerater, Elmore Smith, var også engasjert av Bucks det året. Han var nettopp blitt døpt som et av Jehovas vitner. Hans kone, Jessica, hadde vært et vitne i tre—fire år. Det virket som om vitnene dukket opp alle steder rundt meg. Elmore og jeg ble nære venner ettersom ingen av oss drakk eller var med på fester rundt omkring. Han ville svært gjerne at vi skulle studere Bibelen sammen, eller at jeg skulle bli med ham til Rikets sal. Men jeg hadde ikke lyst til det. En dag jeg slo følge med Elmore etter en hard treningsøkt, sa han:
«Dave, jeg skal ha min første elevtale på den teokratiske tjenesteskolen i dag. Jeg vil gjerne at du skal være til stede.» Jeg hakket og stammet, kom med en unnskyldning, gikk hjem — og følte meg elendig. På treningen neste dag sa jeg til Elmore: «Hør her, Elmore! Jeg er virkelig lei meg. Linda og jeg skal heller komme på et annet møte.» Det likte han å høre.
Linda og jeg gikk derfor på et offentlig foredrag og et studium av bladet Vakttårnet i Rikets sal. Vitnene var svært vennlige. Foredraget gjorde imidlertid ikke særlig inntrykk på meg, og Vakttårn-studiet var basert på den bibelske boken Haggai eller Habakkuk. Jeg forstod ingenting. «Hva er dette for noe? Hva gjør jeg her?» sa jeg til meg selv.
Vi reiste tilbake til California like etter at basketballsesongen var over. Linda og jeg begynte å gli lenger og lenger fra hverandre. Jeg var bekymret for min karriere. Jeg hadde spilt med et skadet kne det meste av året, og nå viste røntgenbilder at kneskålen var brukket. Det var fire år igjen før kontrakten utløp, og jeg visste ikke engang om jeg ville kunne spille igjen. Tidspunkt for operasjon i kneet ble fastsatt, og da jeg drog til sykehuset, tok jeg med meg Bibelen.
«Tar du Bibelen med deg?» spurte Linda overrasket.
«Ja, det er en god historiebok, og jeg vil gjerne lese den.»
Den kvelden på sykehuset leste jeg flere kapitler, men syntes det ble kjedelig da jeg kom til de lange avsnittene med slektsregistre. Jeg ble søvnig og la fra meg Bibelen. Neste morgen ble jeg operert, og operasjonen var vellykket. Linda kom for å hilse på meg, men jeg hadde smerter og var bedøvet — så jeg visste ikke engang at hun hadde vært der. Hun var ikke der da jeg kom til meg selv, og det gjorde meg rasende.
Etter et par dager ble jeg utskrevet fra sykehuset, og innen en uke hadde Linda og jeg praktisk talt sluttet å snakke med hverandre.
Så hendte det noe som brakte oss sammen igjen. Jeg gikk en kveld på kino sammen med en venn. Filmen het «Omen», en av disse skrekkinngytende science-fiction-filmene. Den handlet om demoner og Satans barn, og da jeg gikk ut av kinosalen, var jeg vettskremt. Vi fikk blant annet et glimt av to skriftsteder fra Åpenbaringsboken på filmlerretet, og da jeg leste disse skriftstedene, tenkte jeg: «Står det i Bibelen? Vil noe slikt skje?» Det ene skriftstedet var om dyrets tall, 666, og det andre var om et stort lyn som farer fra den ene ende av jorden til den andre. Jeg ble virkelig skremt. Da jeg kjørte hjem, så jeg meg stadig over skulderen som om jeg ventet at en demon ville angripe meg.
Jeg gikk inn i huset og inn på soverommet og slo på lyset. Klokken var omkring halv to om natten. Linda sa:
«Hvorfor slår du på lyset?»
«Jeg er ingenting; jeg er ingenting,» mumlet jeg om og om igjen.
Linda fór ut av sengen. «Hva er det med deg, Dave, hva er i veien?»
«Jeg er redd!» sa jeg og fortalte henne om filmen.
Hun fant fram Bibelen, og vi lå begge i sengen. Hun leste Matteus 7: 13, 14 om den brede vei som fører til fortapelsen, og den smale vei som fører til livet. Hun fortsatte å forsikre meg: «Du behøver ikke å være redd for Satan, Dave. Du behøver ikke å frykte ham. Frykt heller Jehova. Det er han som holder livet vårt i sine hender.» Hun fortsatte å lese, og plutselig var det som om jeg hadde vært i et mørkt rom og noen slo på lyset.
Jeg sov ikke den natten. Neste morgen satt jeg i sengen og leste i Bibelen. Først Åpenbaringsboken, så 1. og 2. Timoteus, 1. og 2. Tessaloniker og brevet til romerne. Alle disse bøkene fikk nå en mening. Mens jeg leste, tenkte jeg på hvorfor jeg aldri hadde lest dette før, og hvorfor jeg aldri hadde ofret disse tingene en tanke tidligere. Det var som om Jehova åpnet mitt hjerte.
Den kvelden kom Lindas svoger på besøk. Han var et døpt Jehovas vitne. Jeg stilte ham spørsmål i fire timer, og han besvarte alt ved hjelp av Bibelen. De vanlige stridsspørsmålene var ikke noe problem for meg. Spørsmålet om blodoverføring, en treenig gud, en udødelig sjel — alt ble forklart ut ifra Bibelen. Det var det som var avgjørende for meg. Det var som om et lys ble slått på. Dette var i september 1976. Jeg ringte til Elmore Smith og hans kone og sa:
«Vet dere hva jeg skal?»
«Hva da?»
«Jeg skal begynne å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner!»
De trodde ikke sine egne ører. Elmore kom nesten ikke over det. Det hadde til nå vært ett Jehovas vitne i NBA, og nå ville det bli to stykker, og begge på det samme laget!
Jeg ble døpt året etter, i august 1977. Jeg likte svært godt hus-til-hus-arbeidet. I 1978 var jeg hjelpepioner — noe som betyr at jeg brukte gjennomsnittlig 60 timer eller mer i måneden til å forkynne det gode budskap om Guds rike. Det var også i løpet av denne sesongen jeg gjorde det best i NBA. Men jeg begynte å føle at basketballspillingen tok for mye tid. Jeg elsket fremdeles å spille basketball, men jeg var begynt å få enda større kjærlighet til forkynnelsesarbeidet.
Jeg ble også nærere knyttet til familien. Linda og jeg stod hverandre svært nær nå. Vi hadde en datter på to år, Crystal, og et år senere, i 1979, ble sønnen vår, Sean, født. En brist i en mellomvirvelskive gjorde at jeg ikke kunne spille basketball. Det var smertefullt, men det var likevel hell i uhell for meg. Jeg fikk være sammen med familien hver dag, overvære alle møtene, foreta personlig studium og være hjelpepioner igjen. Det var den sommeren jeg bestemte meg for å slutte som profesjonell basketballspiller. Jeg ville oppfylle den kontrakten jeg hadde inngått, men ville trekke meg tilbake etter sesongen 1979—1980.
Den avgjørelsen var alt jeg trengte. Jeg gjenvant styrken, ble bra i begge bena og kom i god form igjen. Etter å ha vært borte et helt år var jeg tilbake der jeg begynte, og spilte som før. Vi kom til sluttspillet og vant serien.
Ti dager etter den siste kampen, gikk jeg til direktørens kontor.
«Dave,» sa han, «du vil nå bli stilt fritt.» Og så begynte han å snakke om penger. Han visste at når jeg ble stilt fritt, kunne jeg tjene mye mer.
«Jim,» avbrøt jeg ham, «jeg kommer ikke til å spille mer.»
«Hva mener du med at du ikke kommer til å spille mer? Det kan du ikke mene!»
«Jeg gjør det. Mine mål og mine verdinormer har forandret seg, og det å spille basketball vil ikke harmonere med disse.»
«Men du elsker jo å spille baksetball!»
«Det er sant, jeg gjør det.»
«Vel, hør nå her,» sa han entusiastisk. «Du er et av Jehovas vitner, og organisasjonen din har bruk for penger, ikke sant? Doner en del av utbyttet til dem, da vel.»
«Nei,» sa jeg, «det å være et vitne betyr mer enn å gi penger. Det betyr studium, møter og forkynnelse fra hus til hus. Basketball hindrer meg i å gjøre det, Jim. Seks måneder på farten avskjærer meg fra dette. Det gjør det også vanskelig for meg å ta meg av familien, noe som også er en viktig del av tilbedelsen av Jehova.» — 5. Mosebok 6: 6, 7; Efeserne 5: 25, 28, 33; 6: 4.
Neste dag holdt vi pressekonferanse. Milwaukees aviser og TV-stasjonen var representert. Mange av avisartiklene var svært positive. (Se rammen på side 24.) Men i Los Angeles ble jeg fremstilt som ’litt sprø’. ’Denne religionen, denne sekten, har fått Dave til å tenke så merkelig, men han kommer nok tilbake.’ Slikt skrev de om meg.
Det interessante er at så snart det var blitt kjent at jeg ville trekke meg tilbake, begynte de fristende tilbudene å strømme inn. Bucks sendte meg en bedre kontrakt for det påfølgende året. Los Angeles Lakers ringte og ville at jeg skulle spille for dem. De skulle betale flytteutgiftene mine til California og skaffe meg hus. Seattle kontaktet meg også. Alt sammen var veldig fristende. Jeg elsket fremdeles å spille basketball, men nå elsket jeg min familie og tjenesten for Jehova mye mer. Jeg følte at Jehova var med meg, at han hjalp meg til å motstå disse tilbudene, som ville ha innbrakt meg millioner av dollar. — Ordspråkene 3: 13—18; Sefanja 1: 18; 1. Johannes 2: 15—17.
Hele tiden siden har han velsignet meg. Nå har jeg tid til personlig bibelstudium og møtedeltagelse. Jeg er en eldste i menigheten, holder offentlige foredrag og bruker ofte all min tid til å fortelle andre om det gode budskap om Jehovas rike med Kristus som konge. Disse åndelige aktivitetene er en kilde til lykke for meg. (Matteus 5: 3) Jeg har også tid til å være sammen med sønnen og datteren min i deres oppvekst, og jeg kan hjelpe dem til å bli sanne tilbedere av Gud. Nå har jeg også tid til å vise min kone hengivenhet og styrke ekteskapet.
Framtiden er dyster for folk i sin alminnelighet nå i atomalderen. Men jeg har et strålende håp. Med tanke på paradiset under Guds rike sier Åpenbaringen 21: 4: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.»
I betraktning av disse velsignelsene fra Jehova anså jeg det ikke som noe offer i det hele tatt å forlate min karriere som basketballspiller. Det som nå gjør meg lykkelig, er min kjærlighet til familien og til Jehova og mitt håp om å oppnå evig liv på en paradisisk jord.
Hvis du ønsker det, kan du få del i det samme håpet. Åpenbaringen 22: 17 sier: «Den som vil, skal få livets vann for intet.» — Fortalt av David Meyers.
[Uthevet tekst på side 22]
Vitnene dukket opp alle steder rundt meg
[Uthevet tekst på side 22]
Jeg tenkte: «Står det i Bibelen? Vil noe slikt skje?»
[Uthevet tekst på side 23]
Jeg bestemte meg for å slutte som profesjonell basketballspiller
[Uthevet tekst på side 24]
De fristende tilbudene begynte å strømme inn
[Ramme på side 24]
Sportsjournalisten i Milwaukee-avisen Journal, Bill Dwyre, skrev: «Tanken på at Meyers oppgir muligheten til å tjene 500 000 dollar [cirka fire millioner kroner] i året på å spille basketball for å kunne gå fra hus til hus som et av Jehovas vitner, er rystende. . . . Men før alle begir seg til Meyers hus med tvangstrøyen på armen, er det på sin plass å ta mannen bak denne beslutningen i nærmere øyesyn. . . .
Han snakket svært gjerne om sin familie — sin kone, Linda, og sin lille sønn og datter. Samtaler om basketball [om hans bragder i en eller annen kamp] ble stadig vridd om til fordelaktige ord om lagkamerater, heldig posisjon og dommere. Men han ble ivrig når han fikk snakke om familien, om hvordan datteren lærte å gå, og om konas vellykte forsøk på å slutte å røyke.
’Mange vil nok tro jeg er gal,’ sa han onsdag kveld, bare et par timer etter den formelle pressekonferansen. ’Men det jeg virkelig ønsker, er å ta fatt på de viktigere ting i livet, det som gjelder min familie og min religion.’
Det er beundringsverdig at han har mot til å leve i samsvar med sin tro.» — 1. mai 1980.
[Bilde på side 25]
Det som nå gjør meg lykkelig, er min kjærlighet til familien og til Jehova