Det tok 11 år å finne den virkelige skatt

BEIRUT i Libanon. Denne byen er kjent for de fleste gjennom nyhetsoverskriftene som et sted som er splittet av borgerkrig. Men jeg kjenner den som mitt hjem. Og omtrent samtidig med at hatet flammet opp i mine landsmenn og krigen brøt ut, erstattet jeg mitt hat med en fred som er mer verdifull enn noen skatt på jorden. La meg fortelle hvordan det gikk til.

Jeg var den yngste av sju barn og ble født i Beirut av arabiske foreldre i 1949. Som barn ville jeg svært gjerne stå i et nært forhold til Gud. Men ingen i min familie var særlig religiøse, selv om de hevdet at de var kristne. Sjelden eller aldri gikk noen av dem i kirken. Derfor pleide jeg å gå alene.

Jeg var ofte rørt til tårer når jeg knelte i bønn foran bildene av Jesus eller jomfru Maria. Jeg bad for å lære sannheten å kjenne. Hver gang jeg gikk forbi en kirke, gjorde jeg korsets tegn. Jeg ønsket å behage Gud, og da jeg ble eldre, kom jeg til at jeg best kunne gjøre det ved å bli prest.

I 1962, da jeg var 13 år, gikk mor og jeg for å søke om jeg kunne få presteutdannelse. Vi drog til den gresk-ortodokse kirkes hovedadministrasjon i Beirut og gikk opp trappene til patriarkens kontor. Da jeg fortalte at jeg ville bli prest, spurte patriarken bare: «Har du en god stemme?» «Ja,» svarte jeg. Da han hørte at jeg hadde det, sa han: «Du er godkjent.» Så glad jeg var! Jeg følte det som om jeg hadde fått en skatt — å tjene Gud som prest!

En virkelig skatt?

Da vi skulle til å gå, var det en kvinne som arbeidet ved kirkens hovedkontor, som sa noe som foruroliget meg. «Ikke bli prest,» rådet hun meg inntrengende. «Da vil dine synder bli større.» Hva mente hun med det? Jeg forstod det ikke. Men de neste tre årene, da jeg gikk i prestelære, husket jeg ofte hennes ord, og nå forstod jeg dem. Hvorfor? På grunn av det jeg så.

Prestene i Libanon var engasjert i politikk. De støttet én part og motarbeidet en annen. Jeg kjente en prest som hadde en revolver gjemt under prestedrakten. Jeg syntes det virket galt at prester skulle være så rede til å delta i kamphandlinger og krig. Jeg spurte meg selv: ’Ville Kristus eller hans apostler ha vært det?’

Prestene var også pengegriske. Jeg så at de sloss om kollekten, og at de skjelte hverandre ut. «Dette vil jeg ha,» sa de. Og jeg så dem sammen med venninnene sine. Hver gang en bestemt prest leste messe, kom venninnen hans. Mange visste at det de gjorde, var synd. Da jeg så at venninnen hans kom og dyttet vekk en gammel kvinne for å få en bedre plass nærmere presten, begynte jeg å hate presten. Likevel mente jeg at kirken hadde rett, at det bare var prestene som var onde.

Etter tre år avbrøt jeg min presteutdannelse, men jeg var fortsatt svært aktiv i kirken. Jeg overvar regelmessig gudstjenesten og sang i koret. Nå hadde jeg fått nye mål. Nå var det sport, spesielt basketball, som var min viktigste interesse. I skoleferiene arbeidet jeg dessuten i fabrikken til min eldre bror og lærte hans fag. Ettersom han var 20 år eldre enn meg, var han som en far for meg — vår far var død.

Jeg møter Jehovas vitner

Den kirkegruppen jeg tilhørte, var sterkt antijødisk. Og vi ble også opplært til å hate Jehovas vitner. Vi ble fortalt at de var sionister, at de var motstandere av Kristus. De brukte nok Kristi navn, men det var bare kamuflasje, tenkte jeg. Bare noen nevnte navnet Jehova, ble jeg sint og var klar til å slåss. Vi organiserte ungdommer som skulle følge etter vitnene når de gikk fra hus til hus, og sjikanere dem og angripe dem med stokker og steiner.

En dag etter basketballtreningen da jeg besøkte min søster, kom det et par Jehovas vitner til henne. Det var første gang jeg møtte vitnene personlig, Det er god arabisk skikk å være gjestfri mot folk som kommer inn i ens hjem, så det var også jeg. Da de stilte spørsmål som jeg ikke kunne besvare, sa jeg: «Kom igjen neste uke, så skal jeg ta med presten.»

Følgende uke møttes vi igjen. Jeg kunne se at presten ikke var kjent i Bibelen — han kunne ikke forsvare seg. Da vitnene viste at vi ikke skulle kalle noen åndelig leder for «far», sa han bare: ’Det er helt greit; ikke kall meg far.’ (Matteus 23: 9) Selv om han hadde dårlige bibelkunnskaper, var han stadig vekk min prest. Derfor sa jeg til vitnene: «Kom ikke hit igjen. Hvis dere gjør det, brekker jeg bena deres.» Og det mente jeg.

Berømmelse som idrettsmann

I mellomtiden hadde jeg vokst og var blitt godt over 1,80 en ganske anselig høyde til en araber å være. Basketball ble nå hele mitt liv; jeg trente fem timer om dagen i flere år. Jeg bestemte meg for å bli den beste, og i 1971 ble jeg kjent i hele landet for min dyktighet. Det året ble jeg tatt ut til landslaget, som representerte Libanon i en internasjonal konkurranse i Saudi-Arabia.

Året etter fikk jeg enda større anerkjennelse, for da ble jeg kaptein på et skolelag som bestod av de beste spillerne i hele Libanon. Jeg spilte forsvar og var lagets playmaker. Vi drog til Irak, der vi deltok i en turnering med alle de arabiske landene, og vi vant nesten. Vi kom på annenplass etter Irak. I 1973 ble jeg igjen tatt ut til å være med på det beste laget i Libanon.

Jeg hadde nådd mitt mål og var blitt en av de beste i basketball, i hvert fall i Libanon. Folk kjente meg igjen. Jeg var berømt. Jentene flokket seg rundt meg. Men dette førte ikke til sann lykke, slik jeg trodde det ville. Skatten var ikke ekte.

Jeg møter vitnene igjen

I begynnelsen av 1973 begynte en god venn av meg, som også var basketballstjerne, å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Da jeg fikk greie på det, gikk jeg til ham med en gang og sa: «Sami, disse folkene er ikke noe å samle på. Ikke rot deg bort i dem.» Og rasende som jeg var, forbannet jeg Jehovas navn.

«Nei! Nei! Joseph, ikke si det,» advarte han. «Snakk med vitnene.»

«Ja vel,» sa jeg, «men hvis jeg kan vise deg at de ikke har Bibelens sannhet, vil de da slutte å studere med dem?»

«Det er greit.» Men nå var det han som utfordret meg: «Hvis det viser seg at de har sannheten, vil du da bli et av Jehovas vitner?»

Det sa jeg meg villig til.

Vi var fem gode venner. Jeg sa fra til de andre tre, og sammen gikk vi til presten. «Kan du være så snill å bli med oss og snakke med vitnene?» spurte vi. Han ville ikke. Da sa vennene mine: «Hvis ikke presten blir med, går ikke vi heller.» Men jeg hadde gitt Sami mitt løfte, og jeg kunne ikke gå tilbake på mitt ord.

Til avtalt tid møttes omtrent et dusin vitner hjemme hos Sami. De var svært vennlige, men jeg ville ikke være vennlig. «La oss komme i gang med diskusjonen,» sa jeg. Det vitnet som tok ledelsen, spurte om jeg ville begynne. «El, syrernes gud, er den sanne Gud,» sa jeg. «Jehova er Israels Gud, og han er en morder.»

Vitnet begynte ikke å argumentere, men spurte bare: «Tror du på hele Bibelen?»

«Ja,» svarte jeg.

Så bad han meg finne fram Salme 83: 19. Da jeg gjorde det, ble jeg nokså flat. Det var som om noen hadde slått meg med knyttneven. Jeg hadde aldri sett navnet Jehova i Bibelen. Det stod at ’den som har navnet Jehova, er den Høyeste Gud over hele jorden’. Og jeg hadde ofte forbannet det navnet!

Vitnet bad meg finne fram et annet skriftsted (Guds navn, Jehova, forekommer omkring 20 ganger i den arabiske bibelen). Men jeg sa: «Nei, hvis jeg ikke tror på dette verset, tror jeg ikke på hele Bibelen. Det er nok med ett vers.»

«Ålreit, jeg vil diskutere mer,» sa jeg. «Men det er noe jeg må si. Hvis dere virkelig er Jesu Kristi disipler — de sanne disipler — vil jeg bli et av Jehovas vitner. Men hvis ikke, hvis dere er sionister, tar jeg livet av dere alle sammen.»

«Det er helt i orden,» var svaret. «Hvis du finner ut at vi er sionister, må du bare ta livet av oss.»

Fra den dagen av begynte jeg å lese Bibelen, noe jeg aldri hadde gjort før. På tre måneder hadde jeg lest den igjennom, og jeg hadde også studert boken Den sannhet som fører til evig liv sammen med vitnene. Kunnskapen om Gud og hans rike ble noe verdifullt for meg. Som Jesus sa: «Himmelriket kan lignes med en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.» (Matteus 13: 44) Jeg ønsket å lære om dette Riket — om hvordan jeg kunne bli en av dets jordiske undersåtter. Men det var ikke lett for meg å sette dette foran alt annet.

Å selge alt på grunn av skatten

Jeg var splittet. Jeg var fortsatt oppslukt av basketball. Og jeg hadde mange venninner som tok kontakt med meg for å være sammen med meg. Å gå ut og ’leve livet’ virket svært tiltrekkende på meg. Familien min oppfordret meg til og med til å fortsette med dette umoralske livet, ettersom de alle sammen var sterkt imot at jeg kom sammen med vitnene. Jeg syntes det var for mye å oppgi alt på grunn av skatten og avbrøt bibelstudiet.

Omtrent på denne tiden hadde min bror en stor spillegjeld, og jeg forlot universitetet for å arbeide på heltid for å hjelpe ham med å redde fabrikken. Vitnene fortsatte å ta kontakt med meg for å prøve å bygge opp min verdsettelse — men uten å lykkes. Etter omkring seks måneder spurte jeg meg selv: ’Joseph, hvor går du hen? Du vet at vitnene har sannheten.’

Men jeg måtte gjøre forandringer. Ville jeg greie det? Som tegn på at jeg hadde bestemt meg, kastet jeg først sigarettene. Så gikk jeg til telefonen og ringte til Fadi, det vitnet som hadde studert med meg. «Mitt blod er over ditt hode,» sa jeg til ham. «Du må studere med meg.»

«Mener du det? Kom, så begynner vi igjen i kveld,» svarte han. Det var i desember 1973.

Jeg begynte med en gang å gå på menighetens møter og tok med meg en ny venninne hver gang. Men når en av jentene ville gå til sengs med meg, sa jeg: «Nei, sånt gjør jeg ikke lenger.» Ettersom ingen av dem tok imot sannheten, kuttet jeg etter hvert ut all slik omgang.

Basketballtreneren min var rasende. Han hadde brukt mange år på å utvikle meg som spiller, og vi hadde det beste laget i Libanon. Nå la jeg opp helt plutselig. Jeg hadde bestemt meg for å gripe den virkelige skatten. Den 24. august 1974 ble jeg døpt som et symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova for å tjene ham.

Året etter giftet jeg meg med Kathy, en alminnelig pioner (det vil si en heltidstjener blant Jehovas vitner). I 1976 ble jeg så utnevnt til eldste i den kristne menighet. Omtrent samtidig kjøpte jeg min egen fabrikk, hvor vi drev med plettering, den samme slags fabrikk som min bror hadde. Jeg hadde bare fem vitner som ansatte. Jeg pleide å stenge fabrikken klokken 16 og delta i tjenesten sammen med min kone til klokken 23. Vi ledet 20 bibelstudier i måneden. Men jeg følte meg splittet mellom disse to virksomhetene.

I februar 1978 solgte jeg derfor fabrikken og begynte i spesialpionertjenesten. Måneden etter ble fabrikken sprengt i luften av en bombe. Den ville ha vært så å si verdiløs hvis jeg ikke hadde solgt den da jeg gjorde det!

En skatt som er verd et hvilket som helst offer

Det å tjene vår kjærlige Far, Jehova, og hans rikes interesser har gitt meg sann tilfredshet, trass i de farer det innebærer å tjene Gud i dette krigsherjede landet. Ja, det første året av borgerkrigen, som begynte i 1975, ble mellom 15 000 og 20 000 drept, og siden har titusener flere mistet livet! Ettersom Libanon har en befolkning på bare omkring tre millioner, kan det sammenlignes med at USA skulle miste mange millioner innbyggere i en slik krig! Vi blir ofte utsatt for kuler og bomber mens vi er opptatt i tjenesten.

I 1980 ble jeg tildelt oppgaven som kretstilsynsmann i Beirut. Det innebar at jeg skulle besøke menighetene i byen for å styrke dem åndelig sett. I løpet av to og et halvt år i dette arbeidet forsømte vi ikke å besøke en eneste menighet, selv om det ofte regnet med granater og bomber, av og til over 1000 i minuttet. På grunn av spesielt harde kamper i nærheten av en menighet ble det reist spørsmål om hvorvidt det var forstandig å besøke den. Noen tenkte: ’Vil noen komme til et møte under slike forhold?’ Vi ble rådet til å besøke menigheten. Menigheten har 45 forkynnere av Riket, og 45 var til stede på møtet på tross av de harde kampene!

Møtene blir ofte holdt mens bombene eksploderer utenfor. Når vi er opptatt i tjenesten, dukker vi oss for kulene og gjemmer oss akkurat som soldatene. Men vi fortsetter å forkynne og tror at å dø mens vi er direkte opptatt i tjenesten for Gud, vil være den beste måten å dø på. En gang vi skulle ut i tjenesten, var granatregnet så tett at ti stykker av oss var fanget i en liten gang, der vi ventet på en pause i bombardementet. Vi sang Rikets sanger og drøftet spørsmål fra Bibelen.

Ved en annen anledning arbeidet jeg fra hus til hus sammen med en gutt på ni år. Det var første gangen han var ute i tjenesten. Vi besøkte en mann som var innblandet i kampene. Han rettet en revolver mot hodet mitt og sa at han ville drepe meg. Jeg bad til Jehova om hjelp. Så sa jeg til ham: «Hvis du dreper meg, kan det hende at min familie, som ikke er Jehovas vitner, vil jage deg, fange deg og drepe deg.» Han lot oss gå, og vi fortsatte fra hus til hus. Gutten viste ekte kristent mot.

Vi erfarer ofte Jehovas beskyttelse. Et hus som vi brukte som møtested for menigheten, ble for eksempel tatt av en av de kjempende. Noen stilte kanskje spørsmålet: ’Hvorfor tillot Jehova dette?’ Den følgende mandagen, da et menighetsmøte skulle ha vært i gang, brøt det ut noen fryktelige kamper i den gaten. De nådde det huset hvor vårt møte skulle ha vært holdt. Bygningen ble gjennomhullet av kuler, som nesten sikkert ville ha drept mange vitner. Huset ble overtatt av noen som kjempet for et annet parti, og senere kunne jeg forhandle med dem for å få tilbake huset, slik at vi kunne bruke det som møtested igjen.

Etter å ha tjent som kretstilsynsmann i over to år i den krigsherjede byen Beirut ble jeg i mars 1983 invitert til Jehovas vitners hovedkontor i New York for å få spesiell opplæring. De månedene Kathy og jeg var der, var virkelig et høydepunkt i vårt liv. Da vi skulle reise tilbake til Libanon, var vi mer bestemt enn noensinne på å vise ved vår tjeneste at for oss er Guds rike mer verdifullt enn noe annet, en virkelig skatt. — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 15]

Vi organiserte ungdommer som skulle sjikanere og angripe vitnene