Irlands «hellige» kilder
Av «Våkn opp!»s medarbeider i Irland
DET gikk en sitring gjennom den gamle mannen. Han skalv på hånden da han øste opp vann fra kilden og gned den svake ankelen sin med det. I likhet med mange andre hadde han kommet for å prøve å motvirke alderens angrep ved hjelp av kreftene i denne «hellige» kilden.
Denne kilden befinner seg blant noen torvmyrer i Donegal i Irland og er en av Irlands 3000 «hellige» kilder. Ifølge reisehåndboken kommer pilegrimene hit «fylt av håp, og de øser opp det hellige vannet og bruker det for å oppnå åndelig bedring». Men de kommer ikke bare for å bli friskere åndelig sett. Brosjyren fortsetter: «I årenes løp er det blitt fortalt om utallige helbredelser av alle slags lidelser på stedet. Det fortelles også at uføre og lemlestede pilegrimer har kunnet legge fra seg stokker, krykker og bandasjer.
Vi tvilte ikke på at pilegrimene var både oppriktige og fulle av håp. Men visse spørsmål hadde reist seg i vårt sinn. Hvor stor «åndelig bedring» kunne det egentlig komme ut av en pilegrimsreise til en «hellig» kilde? Hvis det virkelig fant sted mirakuløse helbredelser, var det da Gud som stod bak dem?
Mens vi så på den gamle mannen som bad ved kilden, lurte vi også på om han var klar over at det han gjorde, var blitt gjort av hans forfedre i flere tusen år. Troen på «hellige» kilder er svært gammel i Irland. Den går tilbake til førkristen tid, til kelternes religion.
De førkristne kelterne
Kelterne kom til Irland flere hundre år før Jesu Kristi fødsel. De var svært religiøse, og troen på hellige elver, kilder og brønner stod sentralt i deres tilbedelse. De trodde at de kunne påkalle sine guder og gudinner der og bli helbredet.
Anne Ross, en anerkjent autoritet på dette området, gir denne beskrivelsen av kelternes tro og skikker: «Vi tror at prestene, druidene, utførte sine ritualer og ofret til gudene bare ute i det fri, uten noen bygninger — for eksempel i lunder som var blitt hellige fordi de i lang tid hadde hatt tilknytning til gudene, eller ved siden av hellige kilder hvor vannet hadde bestemte egenskaper, og hvor det var mulig å tre fram for den guddommen som beskyttet dem.» — Everyday Life of the Pagan Celts, side 136.
Vi kan forestille oss hvordan de hedenske kelterne samlet seg på slike steder for å oppnå gudenes gunst. Men de menneskene vi så nå, betraktet seg som kristne. Hvorfor var de her?
Fra druidene til de «kristne»
Til å begynne med gikk lederne for den katolske kirke i Irland hardt inn for å utrydde disse gamle, hedenske forestillingene. Men etter hvert endret de fremgangsmåte. Anne Ross forteller: «Under ledelse av den kristne kirke ble disse lokale guddommene senere erstattet av lokale helgener, som ofte bar samme navn som sine hedenske forgjengere. Og kildedyrkelsen fortsatte uforstyrret.»
En annen kjent skribent, som skriver om irsk tradisjon, sier dessuten: «Mange av disse overtroiske skikkene er så dypt rotfestet at århundrer med motstand fra den kristne kirke ikke har kunnet utrydde dem. Kirkens motstand har nok ført til at noen skikker nå følges i hemmelighet, men kirken er blitt nødt til å ta andre skikker under sin beskyttelse. Dette gjelder for eksempel kulten omkring de hellige kildene.» — Irish Heritage av E. Estyn Evans, side 163.
Det endte altså med at den katolske kirke opptok disse gamle overtroiske skikkene. Anne Ross forklarer: «Kult-legendene levde videre, og de gamle gudene og gudinnene, som nå kanskje ble dyrket i all hemmelighet, eller som bare ble minnet i eventyr som ble fortalt rundt peisen, ble forvandlet av en [nå] forståelsesfull irsk kirke til helter og heltinner og til dalenes og luftens onde ånder. Med disse små modifikasjonene levde de gamle kult-legendene videre.» — Pagan Celtic Britain av Anne Ross, side 384.
Hvordan ville de reagere?
Vi spurte oss selv: Hvordan ville dagens pilegrimer reagere på alt dette? Ville de bli sjokkert over å få greie på de hedenske røttene til det de holdt på med? Ville disse oppriktige pilegrimene, som etterlot seg mynter eller andre offer i eller i nærheten av kilden, bli overrasket over å få vite at de etterlignet den gamle skikken som gikk ut på å gi de keltiske gudene votivgaver?
Hva med de to middelaldrende kvinnene som hadde reist over 90 kilometer for å komme til dette stedet — en reise de hadde foretatt mange ganger i årenes løp? De gikk i sirkler omkring kilden i samme retning som urviserne og solen og frembar sine bønner. Var de klar over at deres ikke-kristne keltiske forfedre hadde gjort det samme flere hundre år før Kristi fødsel? Vi så også en mor med et lite barn litt unna kilden. Hun framsa sine bønner mens hun gikk rundt en gammel tornebusk som var dekket av klesplagg, bandasjer og andre ting som viste at andre pilegrimer hadde vært ute i samme ærend før. Visste hun at tornebusken var hellig for de hedenske kelterne?
Forfatteren Patrick Logan bemerket at disse kildene «ofte er vitnesbyrd om førkristne trosoppfatninger og skikker», og at ’den kristne fernissen av og til er tynn’. (The Holy Wells of Ireland, side 62) Men det spørsmålet som oppstår, er: Har dette noen betydning? En av pilegrimene sa følgende til oss med sin sjarmerende irske aksent: «Jeg har reist hit i årevis, og jeg har aldri tatt noen skade av det!»
Hvis slike skikker ikke kunne skade, hvorfor prøvde da kirken opprinnelig å utrydde dem? Kanskje kirkens ledere på den tiden var kjent med det Jeremia sa da han talte om skikkene til de hedenske nasjonene omkring Israel: «Venn dere ikke til å gjøre som andre folk.» — Jeremia 10: 2.