Kelterne øver fortsatt innflytelse

Av Våkn opp!s medarbeider i Italia

SELV om man ikke hører så mye om dem i dag, har de satt uutslettelige spor etter seg i den vestlige verden. De dukket opp på skueplassen for over 2500 år siden. De har vært med på å prege europeernes historie og kunst og deres religiøse skikker. Og selv om det høres merkelig ut, har de også hatt innvirkning på hverdagen vår. De var av indoeuropeisk opprinnelse, og i sin glanstid hadde de kontroll over et vidstrakt område i oldtidens verden, fra Atlanterhavet til Lilleasia, fra Nord-Europa til middelhavskysten. Hvilket folkeslag var dette? Det var kelterne.

Uten å tenke over det ser vi spor etter kelterne hver dag. Det var for eksempel de som gjorde det vanlig i den vestlige verden å bruke bukser; det var også de som fant opp tønnen. De har dessuten satt andre, mer håndfaste spor etter seg i historien. I visse områder i Europa kan du fortsatt se hundrevis av befestede høyder og også gravhauger som skjuler eldgamle graver. Alt dette er levninger etter kelterne. Mange byer eller områder har den dag i dag navn som er av keltisk opprinnelse, for eksempel Lyon og Böhmen. Hvis det er vanlig der hvor du bor, å minnes de døde i slutten av oktober eller begynnelsen av november, så kan du regne med at kelterne gjorde det samme for hundrevis av år siden. Og hvis du kjenner historiene om Englands kong Arthur eller velkjente eventyr som Rødhette og ulven og Askepott, så har du stiftet bekjentskap med mer eller mindre direkte arvestykker etter den keltiske sivilisasjon.

På samme måte som mange andre folkeslag ble også kelterne med tiden vurdert forskjellig avhengig av hvem som beskrev dem. Platon (greker, fjerde århundre før vår tidsregning) beskrev dem som et drikkfeldig og krigersk folkeslag. I Aristoteles’ øyne (greker, fjerde århundre før vår tidsregning) var de et folk som ikke enste fare. Ifølge den gresk-egyptiske geografen Ptolemaios (andre århundre etter vår tidsregning) var det bare én ting kelterne fryktet — at himmelen skulle falle i hodet på dem! Deres fiender anklaget dem stort sett for å være grusomme, usiviliserte barbarer. Takket være den framgangen som er gjort i studiet av kelterne, kan vi i dag «tegne et bilde av kelterne som er meget forskjellig fra det bildet vi kunne tegne for bare 20 år siden,» sier Venceslas Kruta, en av de største autoritetene på området.

Deres oppkomst og fall

Kelterne var i virkeligheten en samling stammer som ble holdt sammen «av et felles språk og av faglig dyktighet, militær struktur og religiøse trosoppfatninger som var tilstrekkelig ensartet til at de var gjenkjennelige». (I Celti, bilag til La Stampa, 23. mars 1991) Det er derfor riktigere å snakke om keltisk kultur enn om kelterne som en etnisk gruppe. Gallerne, keltibererne, senonene, cenomaniene, insubrene og boiiene var noen av de stammene som bodde i det området vi nå kjenner som Frankrike, Spania, Østerrike og Nord-Italia. Andre koloniserte med tiden De britiske øyer.

Det ser ut til at den opprinnelige, sentrale gruppen av keltere etter hvert spredte seg utover fra de midtre deler av Europa. De er ikke nevnt i historiske opptegnelser før i det sjette århundre etter vår tidsregning. Den greske historieskriveren Herodot var en av de første som nevnte dem — han beskrev dem som «de innbyggerne i Vest-Europa som bor lengst vekk». Oldtidens historikere forteller mer enn noe annet om deres militære bedrifter. Forskjellige keltiske stammer marsjerte mot etruskerne i Nord-Italia og så mot Roma i begynnelsen av det fjerde århundre før vår tidsregning og erobret byen. Ifølge latinske historieskrivere, for eksempel Livius, drog kelterne først av gårde igjen etter at det var blitt betalt en passende løsepenge, og etter at Brennus, kelternes leder, hadde sagt ordene vae victis, «ve de beseirede». Selv i moderne tid blir kelterne husket av dem som leser historiene om de oppdiktede galliske krigerne Asterix og Obelix, som er med i tegneseriehefter som er utgitt på mange språk.

Hellas ble i sin tur kjent med kelterne i år 280 f.v.t., da en annen keltisk Brennus rakk helt fram til den berømte helligdommen i Delfi; han greide imidlertid ikke å erobre den. Noen keltiske stammer som grekerne omtalte som Galatai, krysset samtidig Bosporos og slo seg ned i det nordlige Lilleasia, i det området som etter hvert kom til å få navnet Galatia. I år 50—52 e.v.t. bodde noen av de første kristne i dette området. — Galaterne 1: 1, 2.

Kelterne var kjent i oldtiden som modige krigere med stor fysisk styrke. Men de hadde ikke bare en imponerende fysikk; for å gjøre fiendene sine skrekkslagne hadde de også en blanding av kritt og vann i håret, og når dette tørket, så de spesielt blodtørstige ut. Og det er nettopp slik de blir framstilt på gamle statuer, med «hår som så ut som størknet gips». Den fysiske styrken, kampgløden, våpnene deres, måten de hadde håret på, den typiske, lange barten — alt dette var med på å utforme bildet av den galliske villskapen som var så fryktet av fiendene, og som er så godt gjengitt i Asterix-historiene. Det var sikkert derfor mange hærer på den tiden, deriblant den som ble ledet av den kartagiske hærføreren Hannibal, vervet keltiske leiesoldater.

Mot slutten av det første århundre før vår tidsregning begynte imidlertid kelternes makt ubønnhørlig å bli undertrykt. Romernes felttog i Gallia, som Julius Cæsar og andre hærførere ledet, tvang kelternes militære styrker i kne.

Pionerer på kunstens område

Det direkte vitnesbyrd om deres eksistens som dette folkeslaget har etterlatt oss, består av forskjellige grunner nesten utelukkende av ting de har laget, og som først og fremst er funnet i de mange gravene deres. Prydgjenstander, flere typer beholdere, våpen, mynter og lignende, gjenstander som ifølge ekspertene ’helt tydelig er ekte keltisk håndverk’, ble i stor skala brukt i handelen med nabofolkene. I Norfolk i England har flere gullgjenstander nylig kommet for dagen; blant dem var noen av de karakteristiske keltiske halssmykkene. Som man kan se på bildene på disse sidene, var keltiske gullsmeder usedvanlig dyktige. «Det virker som om metall var kelternes kunstmateriale par excellence,» bekrefter en vitenskapsmann. For å kunne bearbeide metallet bedre brukte de smelteovner som var svært avansert for sin tid.

Det er interessant å merke seg at keltisk kunst først og fremst var dekorativ, til forskjell fra samtidig gresk-romersk kunst, hvor man forsøkte å etterligne virkeligheten. Livsformer ble ofte gjengitt i stilisert form, og det krydde av symbolske elementer, som ofte hadde en magisk funksjon. Arkeologen Sabatino Moscati sier: «Det vi har her, er uten tvil den eldste, den største og den mest lysende form for dekorativ kunst som Europa noen gang har hatt.»

Et liv dirigert av religionen

De keltiske stammene levde et meget enkelt liv, selv i de karakteristiske, befestede byene sine. Stammene ble styrt av aristokratiet, og vanlige folk hadde knapt noe å si i det hele tatt. På grunn av det ugjestmilde klimaet i de områdene hvor de bodde, var ikke livet enkelt for dem. Det var kanskje ikke bare de økonomiske fordelene som gjorde at de flyttet sørover — jakten på bedre vær kan også ha vært en viktig grunn.

Religionen hadde sterk innvirkning på kelternes hverdag. «Gallerne er et svært religiøst folk,» skrev Julius Cæsar. Historikeren Carlo Carena siterer en latinsk historiker og sier: «Deres tro på livet etter døden og på en udødelig sjel var så sterk . . . at de uten betenkeligheter lånte ut penger, idet de gikk med på at tilbakebetalingen til og med kunne skje i helvete.» Ja, i mange graver har man faktisk funnet mat og drikke ved siden av likene, tydeligvis lagt der med tanke på reisen til den neste verden.

En av de tingene som var felles for alle de keltiske stammene, var at de hadde en prestekaste, som var delt inn i minst tre kategorier: skalder, vates og druider. De to første gruppene spilte en mindre viktig rolle. Det var druidene (ordet betyr kanskje «svært vis») som hadde ansvaret for å gi folket både hellig og praktisk kunnskap. Historikeren Jan de Vries sier at dette «var et svært mektig presteskap, som ble ledet av en overdruide. Alle måtte rette seg etter hans avgjørelser». Det var også druidene som til bestemte tider utførte rituell skjæring av misteltein i den «hellige» skogen.

Det var på ingen måte enkelt å bli druide. Det tok omkring 20 år for en nybegynner å lære kastens religiøse og tekniske kunster utenat. Druidene skrev nemlig aldri ned noe som hadde forbindelse med religiøse anliggender. Deres tradisjoner ble overført muntlig, og det er derfor vi vet så lite som vi gjør om kelterne. Men hvorfor forbød druidene skriftlige opptegnelser? Jan de Vries peker på at «tradisjoner som blir overført muntlig, blir fornyet hos hver generasjon: Det opprinnelige innholdet blir bevart, samtidig som det fortløpende kan tilpasses omstendigheter som endrer seg. Nettopp av denne grunn var druidene i stand til å holde tritt med sin kunnskap etter hvert som den økte». Forfatteren Sergio Quinzio forklarer at «presteskapet var de eneste som voktet den hellige kunnskap, og hadde derfor meget stor myndighet». Druidene hadde følgelig alltid kontrollen.

Man vet lite om kelternes guder. Selv om man har funnet mange skulpturer og bilder av disse gudene, har nesten alle vært navnløse. Det er derfor vanskelig å si hvilken gud eller gudinne hver enkelt kulturgjenstand representerte. Dekorasjonene i den berømte Gundestrupkjelen, som man har funnet i Danmark, ser ut til å være portretter av noen av disse gudene. Navn som Lugh, Esus, Cernunnos, Epona, Rosmerta, Teutates og Sucellus betyr ikke så mye for oss i dag; ikke desto mindre hadde disse gudene stor innvirkning på det daglige liv for oldtidens keltere. Det var ikke uvanlig at kelterne frambar menneskeofre (ofte fiender som de hadde beseiret i krig) til ære for gudene og gudinnene. Noen ganger ble ofrenes hoder båret som makaber pynt, og andre ganger ofret man mennesker ene og alene i den hensikt å ta varsler ut fra den måten ofrene døde på.

Et fremtredende trekk ved kelternes religiøse verden var triader av guder. Ifølge Encyclopedia of Religion «er tallet tre sannsynligvis den viktigste faktor i kelternes religiøse symbolikk; man har funnet vitnesbyrd om trefoldighetsbegrepet i de fleste deler av verden, men blant kelterne ser det ut til å ha vært en spesielt sterk og vedvarende bevissthet om det».

Noen forskere sier at det å tenke seg en guddom som treenig eller med tre ansikter er det samme som å regne den for å være altseende, allvitende. Statuer med tre ansikter ble satt opp der hvor de viktigste handelsrutene møttes, kanskje for at de skulle «overvåke» handelen. Enkelte forskere hevder at triadene noen ganger gav inntrykk av «enheten i tre personer». Nettopp i de områdene hvor man har funnet skulpturer av keltiske treenige guder, finner man fortsatt lignende framstillinger av treenigheten i kristenhetens kirker. De hellige skrifter lærer imidlertid ikke at Gud og Jesus er jevnbyrdige og deler av en treenighet. — Johannes 14: 28; 1. Korinter 11: 3.

Ja, i mange land er folks dagligliv og tankegang påvirket av kelterne, og det kanskje i større utstrekning enn vi tror.

[Kart på side 18]

(Se den trykte publikasjonen)

Kelternes utbredelse

La Tène

Roma 390 f.v.t.

Delfi 279 f.v.t.

Galatia 276 f.v.t.

Nordsjøen

Middelhavet

Svartehavet

[Bilder på sidene 16 og 17]

1. Ambiorix, høvding over Eburonene;

2. Gundestrupkjelen;

3. jernhjelm;

4. hjelm av bronse, jern og kobber;

5. armbånd av bronse;

6. stilisert steinhode;

7. dekorasjon på en terrakottavase — legg merke til guden med tre hoder;

8. halssmykke av gull;

9. gulldekorasjon;

10. halssmykke av gull;

11. villsvin i bronse; dekorasjon på hjelm

[Rettigheter]

Bildene 2—6, 8—11: Gjengitt med tillatelse av Palazzo Grassi, Venezia; bilde 7: Bibliothèque Nationale, Paris