«Ikke se rullestolen — se meg!»

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Storbritannia

EN BRITISK prest satt en hel dag i rullestol og lot som om han var funksjonshemmet. Han fortalte etterpå at de fleste unngikk ham. «De ville ikke snakke med meg,» sa han. «De så vekk og gikk forbi meg som om jeg ikke var der.»

Synes du det er vanskelig å være naturlig når du treffer noen i rullestol? Blir du så forlegen at du ikke klarer å være så vennlig som du pleier? Eller kanskje du tror at funksjonshemmede foretrekker å være for seg selv. Uansett hva grunnen er, må det innrømmes at dette er et problem for mange. Hva kan gjøres med det? La oss snakke med Tom, mannen på bildet, for å finne ut det. «Det er ganske enkelt,» sier han. «Ikke se rullestolen — se meg!»

Når du treffer eller besøker en bevegelseshemmet, trenger du ikke å gå ut ifra at samtalen blir anstrengt eller uvanlig. Vær deg selv. Snakk akkurat slik som du ville ha snakket med en hvilken som helst annen venn eller bekjent. Den funksjonshemmede ønsker ikke at enhver samtale skal dreie seg om hans handikap. Han er interessert i hva som skjer, og liker å snakke om siste nytt og å utveksle tanker med andre. Mange som sitter i rullestol, har begrensede muligheter til å gjøre det. Så de er glad for å ha ditt selskap. Tom, som har sittet i rullestol i 27 år, sier: «Jeg blir glad når folk sier at de ikke tenker på meg som funksjonshemmet.» Med andre ord: ’Jeg er glad når andre ser meg og ikke rullestolen.’

Det britiske kringkastingsselskapet BBC sendte nylig en serie radioprogrammer som understreket hvordan folk sårer de funksjonshemmede uten å være klar over det. Phil, som lider av kvadriplegi (lammelse av begge armer og begge ben), var ganske åpen da han kommenterte dette problemet: «Jeg kommer til en restaurant sammen med min kone, og kelneren spør henne: ’Hva vil han spise?’ Eller teaterkontrolløren spør: ’Hvor vil han sitte?’ — som om jeg ikke kan snakke fordi jeg sitter i rullestol. De tror vel at det er for anstrengende for meg å snakke. Likevel synes jeg det er sårende.» Tom sier angående det samme problemet: «Når en som sitter i rullestol, er ute sammen med en annen og de treffer andre på veien, foregår samtalen ofte ’der oppe’ fordi de andre står, og vanligvis bak rullestolen. Den som sitter, vil også gjerne delta i samtalen.» Ja, det er klart!

Hjelp som blir satt pris på

Fordi det er vanskelig for dem som sitter i rullestol, å komme seg rundt, må mange som er i den situasjonen, holde seg inne mer enn det som er nødvendig, eller mer enn det de bør for å holde humøret oppe. En fin måte å hjelpe en bevegelseshemmet på er å ta ham med ut, så han får en tur i rullestolen. På den måten får dessuten den som pleier å kjøre stolen, litt fri.

For at du skal kunne følge dette forslaget, må du naturligvis være i stand til å gi god nok hjelp. Det krever omtanke og forståelse. Vet du for eksempel hvordan du skal få stolen opp og ned fra fortauskanten? Er du klar over at det er farlig med brå eller uventede bevegelser når du kjører stolen, og at det er noe som kan gjøre den som sitter i stolen, skremt? Hvis du kjører bil, vet du da hvordan du skal få den bevegelseshemmede inn og ut av bilen? Er du sikker på at han sitter bra nok i bilsetet? Vet du hvor han kan komme seg på toalettet? Hvilke planer har du lagt foruten bare det å kjøre rundt? Hva er av interesse i området? Kan du skaffe beskrivende brosjyrer? Hvis du planlegger turen, får dere mye mer ut av den begge to.

Det hender at den bevegelseshemmede ikke vil ut, eller at han ikke engang vil komme seg opp av sengen. Han er kanskje nedtrykt. Hvorfor ikke prøve å overtale ham litt på en vennlig måte, hvis den som vanligvis hjelper ham, er enig i det? Men prøv å finne ut hvorfor han ikke vil. Er det virkelig fordi han er nedtrykt? Eller kan det være at han er redd for å la deg ta seg av ham? Bli i så fall ikke fornærmet. Det vil sikkert bedre seg etter hvert som han får tillit til deg. Faktum er likevel at i de fleste tilfelle er det godt for den som sitter i rullestol, å komme seg ut regelmessig. Ditt kjærlige tilbud om å bli med ham kan få ham i bedre humør.

Et annet problem for den funksjonshemmede er å vite når eller i hvor stor utstrekning han skal be om eller ta imot hjelp. Vi trenger alle hjelp, men ingen liker å miste sin selvstendighet, å føle at andre bestemmer over dem. De funksjonshemmede er særlig følsomme når det gjelder dette. Den selvstendighet de har, er kostbar. Vi må derfor tilby hjelp og ikke tvinge den på dem.

Phil forteller om en der hvor han arbeider, som viste en fin holdning: «En nyansatt som jeg viste rundt på kontoret i forrige uke mens jeg fortalte om rutinene, grep situasjonen an på en utmerket måte, synes jeg. Etter at jeg hadde vist henne rundt, spurte hun om hun kunne si noe personlig, og fortsatte: ’Jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre med hensyn til rullestolen. Vil du at jeg skal trille stolen mens vi går rundt? Eller så du helst at jeg ikke nevnte det? Ber du om hjelp når du trenger det? Eller vil du at jeg skal tilby meg å hjelpe deg når jeg tror du vil ha hjelp? Si hva jeg skal gjøre. Jeg vil gjerne gi deg all den hjelp du vil ha.’» Phils kommentar var: «Jeg syntes det var en spesielt moden og omtenksom måte å gå fram på. Slik situasjonen min er, vil jeg ikke bli trillet rundt på kontoret, men hvis jeg skulle langt, ville jeg sette pris på det. Jeg prøver å gjøre så mye som mulig selv.»

Derrick, som nå må ligge i rulleseng, sier omtrent det samme: «Jeg ber ikke om hjelp til noe som jeg kan klare selv. Selvstendighet er en skatt, men det er også andres hjelp, for da får en blant annet hyggelig selskap.»

Ekte omtanke

«De funksjonshemmede og de som tar seg av dem, er ofte svært selvstendige,» sier Tom. «Istedenfor å bry andre fortsetter de å streve uten å be om hjelp. Det hender at noen sier: ’Hvis du trenger et eller annet, eller hvis du trenger hjelp, må du bare si ifra.’ Vi setter pris på det, men vi setter enda større pris på det hvis de tilbyr hjelpen på en direkte måte: ’Jeg har et par timer ledig på onsdag. Da kommer jeg og gjør det du kunne tenke deg å få unnagjort.’ Venner og naboer er vanligvis glad for å kunne gi oss en hjelpende hånd hvis de vet hva vi trenger hjelp til. Så når de spør, forteller vi hva vi har behov for å få en håndsrekning med.» Det var greit å vite! Men når du tilbyr hjelp, bør du passe på at du ikke høres for likegyldig ut, som om du ikke hadde noe annet å gjøre likevel. Ditt besøk er svært viktig.

Noe en ikke må overse når en tenker på personen i rullestolen, er de behov den som tar seg av ham, har. Som oftest er det ektefellen, av og til moren eller faren eller en annen slektning som har denne oppgaven. Tom sier om sin kone: «Hun er virkelig bundet på grunn av mitt handikap, ettersom jeg er helt avhengig av henne i alle ting, både natt og dag. Fordi vi må leve på denne måten, kan vi ikke være med på ting som andre betrakter som normale aktiviteter. Jeg skulle ønske at den kjærlighet og hengivenhet som hjelperne viser, ble fullt ut anerkjent.»

Neste gang du treffer noen i rullestol, bør du derfor tenke på at det har kostet anstrengelser å få ham dit og å få ham vasket, stelt og pent kledd. Den som hjelper ham, ville sette stor pris på et par oppmuntrende ord. Og hvis du kan avløse ham et par timer, vil han sikkert sette stor pris på det.

Givende arbeid

Høyt oppe på listen over ting som gjør oss tilfreds, kommer givende arbeid. Et av de funksjonshemmedes problemer er at arbeidsgivere også ofte legger stor vekt på rullestolen. De tenker naturlig nok på at andre kan være minst like dyktige. Men de som ikke bryr seg om dette, blir ofte belønnet med usedvanlig samvittighetsfulle og lojale arbeidere.

Hva Tom angår, får han brukt sine evner i den kristne tjeneste. Han sier: «Selv om jeg ikke har kunnet ha verdslig arbeid siden 1949, har Jehova vært fornøyd med å bruke meg hele denne tiden. Så årene har gått fort. Jeg har lært at også de som har et alvorlig handikap, kan være til stor hjelp for andre. Min kone og jeg har vært et slags anker for forskjellige i menigheten. På grunn av vår situasjon er vi alltid der, alltid tilgjengelige.»

Phil, som driver med administrativt undervisningsarbeid, sier: «Tilbudet om straks å få arbeid igjen var noe av det aller viktigste for min rehabilitering. Det meste av tiden tenker jeg ikke på at jeg sitter i rullestol. Jeg tenker bare på arbeidet jeg har foran meg. I dag er det så mange viktige ting en kan gjøre, at en ikke har noen unnskyldning for bare å sitte og glo i veggen.»

«Ikke undervurder meg»

Når en bevegelseshemmet sier: «Ikke se rullestolen — se meg», ønsker han ikke bare å bli anerkjent som en som er integrert i samfunnet, men han sier også: «Ikke undervurder meg. Jeg kan tenke like godt som før og har like stor livslyst. Jeg trenger hjelp, men jeg vil også gjerne være til nytte og gjøre min lille del.» Når du snakker med ham, bør du derfor ta dette i betraktning. Han vil finne større glede i å få når han også kan gi. Ta ham som han er. Snakk aldri om hvordan han var før, eller hva han kunne ha blitt, for han er ikke ute etter at noen skal synes synd på ham. Han vil være positiv og gjøre og gi så mye som mulig. Du bør oppmuntre ham!

Ethvert handikap er en tragedie som krever mot og styrke av alle som blir berørt av det. Hvilken trøst er det derfor ikke å vite at den slags bare er midlertidig! Jesaja profeterte om Jesu Kristi styre over jorden da han skrev: «Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge.» (Jesaja 35: 5, 6) Dette er virkelig hjertevarmende framtidsutsikter som kan holde en oppe!

Men hva med situasjonen slik den er nå? For å oppnå tilfredshet nå må vi gjøre alt det vi er i stand til å gjøre — selv om vi skulle sitte i rullestol. Det er en slik tillitsfull holdning Tom, Phil, Derrick og mange andre har. Når du treffer slike mennesker, bør du være vennlig mot dem og se bare dem og ikke rullestolen.

[Uthevet tekst på side 25]

Noe en ikke må overse når en tenker på personen i rullestolen, er de behov den som tar seg av ham, har

[Uthevet tekst på side 27]

«Ikke undervurder meg. Jeg kan tenke like godt som før og har like stor livslyst»

[Bilde på side 26]

Ta den bevegelseshemmede med i samtalen