Religiøs splittelse i Storbritannia før og nå

Av Våkn opp!s medarbeider i Storbritannia

Forskjellige kirkesamfunn i Storbritannia har i en årrekke vært opptatt av enhetsbestrebelser. Tanken er ikke at noen av dem skal opphøre å eksistere, men at det skal være en «enhet uten sammensmeltning». De enkelte kirkesamfunn skal anerkjenne de øvriges egenart i tilbedelse og gudstjeneste. I den senere tid har det vært to slike økumeniske framstøt — ett mellom den anglikanske kirke og den katolske kirke og ett mellom den anglikanske kirke og enkelte frikirker eller dissentersamfunn. De følgende to artikler vil belyse hvorvidt det finnes muligheter for å komme fram til religiøs enhet i Storbritannia.

RELIGIØS SPLITTELSE har vært et kjent fenomen i Storbritannia i uminnelige tider. Kristendommen nådde fram til Storbritannia i det andre århundre, uten at noen i dag vet hvordan det skjedde. Senere vokste det fram to atskilte kirker — den keltiske, som var uavhengig, og den romerske, som var underlagt paven.

I flere hundre år kom det ikke til noe alvorlig sammenstøt mellom de to kirkene, hovedsakelig fordi de hadde sine tilhengere i forskjellige deler av landet. Men i det sjuende århundre kom de i konflikt med hverandre på grunn av sin misjonsvirksomhet. Uoverensstemmelsene mellom dem gjaldt seremonielle detaljer, datoen for feiringen av påsken og lignende, og ikke lærespørsmål.

I 663 e.Kr. sammenkalte kongen av Northumbria begge parter til et kirkemøte i Whitby, som han selv ledet. Han tilhørte egentlig den keltiske tro, men tok parti for romerkirken og fikk medhold av kirkemøtet. Dette førte til at den keltiske kirkes innflytelse i religiøse spørsmål snart ble sterkt svekket i størsteparten av Storbritannia. Roma hadde seiret. Romerkirken beholdt stillingen som den dominerende kirken i nesten 900 år og styrket stadig sin religiøse makt og sin politiske innflytelse. Kirkens tiltagende arroganse vakte stor motvilje hos herskerne og misnøye hos folket.

Bruddet med Roma

Fiendskapet mellom kirke og stat nådde et høydepunkt i det 16. århundre, i Henrik VIIIs regjeringstid. Katarina av Aragon hadde ikke klart å skaffe kong Henrik en levedyktig mannlig arving, og han var derfor oppsatt på å skille seg fra henne og gifte seg med Anna Boleyn. Paven nektet å oppløse ekteskapet ved å gi den nødvendige dispensasjon, selv om det var ganske vanlig å gi slike dispensasjoner på den tiden. Pavens avslag i dette tilfellet var tydeligvis diktert av politiske forhold. Henrik fikk da Parlamentet til å fatte en rekke vedtak som brøt alle bånd med kirken i Roma, og som gjorde ham selv til den engelske kirkes overhode. Derved ble den engelske kirke uavhengig i 1534.

Da Henrik døde, ble hans ni år gamle sønn, Edvard, konge. Det ble utnevnt et riksråd, som skulle styre til han ble myndig. Dette rådet var reformvennlig og var innstilt på å fjerne avgudsdyrkelse og overtro fra gudsdyrkelsen. Men Edvard døde seks år senere og ble etterfulgt av Maria, Henriks datter fra hans første ekteskap. Maria var ivrig katolikk og arbeidet besluttsomt for at kirken i England igjen skulle bli underlagt moderkirken i Roma. I 1554 ble de antikatolske lovene opphevet. Et år senere var fellesskapet med Roma fullt ut gjenopprettet. Deretter fulgte en hensynsløs forfølgelse av ubøyelige protestanter. Omkring 300 av dem ble brent på bålet.

Maria regjerte imidlertid bare i fem år. Hennes halvsøster, Elizabeth, etterfulgte henne på tronen, og Elizabeth bestemte seg for å følge samme kurs som sin far, Henrik VIII. Før det var gått et år, hadde Parlamentet gjort to vedtak som gjenopprettet den loven som var blitt opphevet i Marias regjeringstid. Paven svarte med å ekskommunisere Elizabeth. Deretter forsøkte han å invadere Storbritannia ved hjelp av den spanske armada, men det endte med et knusende nederlag. Nå fulgte en hensynsløs forfølgelse av de katolikker som nektet å overvære gudstjenestene i den anglikanske kirke. Omkring 250 av dem ble drept.

Indre splid

Den anglikanske kirke var igjen blitt frigjort fra Roma, men den var ikke dermed kvitt alle problemer. Det oppstod indre splid. Anglikanerne, de høykirkelige, ville holde på de romersk-katolske ritualene, som kirken hadde tatt vare på til tross for bruddet med Roma. Puritanerne, de lavkirkelige, mente derimot at disse ritualene bunnet i overtro og avgudsdyrkelse, og at de var ubibelske. Noen av puritanerne fant situasjonen så uutholdelig at de forlot sine hjem og reiste til den «nye verden». De første drog av gårde med «Mayflower» den 16. september 1620.

I 1642 brøt det ut en borgerkrig som kom til å vare i tre år. Karl I, som hevdet at han hersket med guddommelig rett, hadde oppløst Parlamentet og styrte eneveldig. Anglikanerne støttet ham. Imot seg hadde han Parlamentet og puritanerne med Oliver Cromwell som en dyktig leder. I 1649 lot de Karl I henrette ved halshogging, og landet ble en republikk hvor statsoverhodet fikk betegnelsen riksforstander. I løpet av de neste ti årene sørget Parlamentet for at den anglikanske kirke ble skilt fra staten, og at den anglikanske form for tilbedelse ble erstattet med den strenge, kalvinistisk-presbyterianske kirkeforfatning. De kirker og klostre som fremdeles var intakte etter krigen, ble enten stengt eller ødelagt.

Cromwell forbød den anglikanske og den katolske kirkes ritualer, men tillot for øvrig religionsfrihet. Dette førte til at det oppstod mange sekter, men de fleste av dem døde bort igjen etter å ha kjempet for tilværelsen en tid. Men noen av dem vokste og består fremdeles, blant andre baptistene, kvekerne og kongregasjonalistene. I 1738 grunnla John Wesley metodismen.

Folk ble etter hvert lei av puritanerne og deres presbyterianisme på grunn av den stive og strenge tilbedelsesformen. I 1660, ikke så lenge etter Cromwells død, ble så Karl II kalt tilbake til tronen fra sitt opphold i eksil. Han og anglikanerne gikk forsiktig, men besluttsomt fram, og i løpet av to år ble Parlamentet overtalt til å gjenopprette den anglikanske kirkes stilling. I 1829 fikk også katolikkene tilbake fulle borgerrettigheter.

De nærmere 300 årene fra 1534 til 1829 var derfor en urolig tid med store religiøse konflikter og stridigheter i Storbritannia. Tiden var kjennetegnet av splittelser, og forskjellige nye religionssamfunn ble dannet. De neste 200 årene fram til vår tid har vært forholdsvis rolige, og de forskjellige kirkesamfunnene har gått sine egne veier. Men nå i det 20. århundre har flere for alvor begynt å snakke om å få i stand en sammenslutning igjen. Hvordan er utsiktene til det?

[Bilder på side 21]

Protestanter

Henrik VIII 1509—1547a

Elizabeth I 1558—1603

Oliver Cromwell 1653—1658

Katolikker

Maria I 1553—1558

Karl I 1625—1649

Karl II 1660—1685

[Fotnote]