Er den anglikanske kirke en «truet art»?
I DE senere år er det så mange kirker i Storbritannia som er blitt stengt, at en avisoverskrift hevdet at den anglikanske kirke er en «truet art». Cirka 1000 kirker og kapeller som ikke var i bruk, er blitt revet i løpet av de siste 15 årene. Nå melder Associated Press at det ’hvert år er gjennomsnittlig 85 anglikanske kirkebygninger som blir erklært overflødige’.
Hva er årsaken til denne store tilbakegangen for den anglikanske kirke? Brian Dunning, som er korrespondent for Kansas City-avisen Star i London, svarer: «Årsaken er sørgelig enkel: Det finnes ikke nok kristne. Mange av de kirker som før var fullsatt, står nå tomme.»
Til og med i påsken, som utgjør et høydepunkt for kirkelivet, er det mindre enn ti prosent av landets døpte anglikanere som går i kirken. Hvorfor er det så få som gjør det? Dunning sier: «Et av svarene er å finne i den eiendommelige historie som knytter seg til den ’offisielle’ kristendom i England. Helt siden kong Henrik VIII brøt med Roma, har den anglikanske kirke vært statsreligion.»
Hvordan har dette forholdet bidratt til kirkens tilbakegang? Den anglikanske presten Ronald Michaels sier: «Mange i vår tid synes at denne forbindelsen mellom kirke og stat er kvelende.» Han påpeker at selv erkebiskopen av Canterbury «innrømmer at kirken er fanget i en felle av historien».
Hvilken rolle har så historien spilt for den anglikanske kirke, med den følge at den er blitt en «truet art»? Det vil vi kanskje forstå hvis vi ser litt på kirkens fortid.
Kirkens røtter
Den anglikanske kirkes røtter går nesten 500 år tilbake i tiden, til den tid da katolikken kong Henrik VII regjerte. Henriks eldste sønn, Arthur, giftet seg med den spanske prinsessen Katarina av Aragon. Men så døde Arthur. Kong Henrik VII ønsket å bevare slektskapsforholdet med Spania og bestemte derfor at Katarina skulle gifte seg med hans annen sønn, Henrik, som senere ble Henrik VIII.
Men ifølge den katolske kirkes lov var det ikke tillatt for den unge Henrik å gifte seg med sin avdøde brors hustru. Kong Henrik VII stod imidlertid på svært god fot med den daværende paven, Julius II, og bad ham om en spesiell dispensasjon. Paven ønsket å behage den britiske kongen og la forholdene til rette for ekteskapet.
Da Henrik VII døde i 1509, arvet sønnen Henrik tronen og ble, som nevnt, kong Henrik VIII. Kort tid etter giftet han seg med Katarina, og de fikk flere barn. Bare et av dem, Maria (som ble kjent i historien som «den blodige»), vokste opp. Henrik ville ha en mannlig arving og begynte nå å lure på hvordan han på lovlig måte kunne bli kvitt Katarina og gifte seg med en yngre kvinne som kunne skjenke ham en sønn.
I 1527 appellerte Henrik til den nye paven, Clemens VII, og bad om at ekteskapet med Katarina måtte bli erklært ugyldig, ettersom det jo var blitt inngått i strid med kirkens lov. Clemens hadde ikke noe ønske om å støte Henrik, som var en trofast katolikk. Han ville sannsynligvis med glede ha annullert ekteskapet.
Men akkurat på det avgjørende tidspunkt, da Henriks anmodning kom, var Clemens VII i virkeligheten fange hos den tyske keiser, Karl V, som hadde plyndret Roma og nå hadde paven i sin makt. Og noe som gjorde situasjonen enda vanskeligere, var at den tyske keiser var en nevø av Katarina, Henriks hustru! Katarina visste at hun kunne regne med sin nevøs støtte, og paven visste også det. Det var derfor svært vanskelig for paven å etterkomme Henriks krav, for represalier fra den tyske keiser kunne ha blitt katastrofale for både paven og pavestolens besittelser.
Henrik tar saken i sin egen hånd
Paven prøvde å ta tiden til hjelp i håp om at hans politiske situasjon skulle forandre seg. Men Henrik var i ferd med å miste tålmodigheten. Han hadde allerede utsett seg sin neste dronning, den tiltrekkende hoffdamen Anne Boleyn.
Henrik mente at det var uhørt at to fremmede makter — den tyske keiser og paven — skulle kunne true den engelske trone. Han bestemte seg derfor for å ta drastiske skritt for å løse sine ekteskapelige problemer. Han fratok den katolske kardinal Wolsey all myndighet og oppfordret så hele presteskapet til å støtte ham, Henrik VIII, som overhodet for kirken og presteskapet i England.
En rekke nye lover ble vedtatt av Parlamentet med sikte på å bryte de bånd som bandt England til Roma. Det skulle ikke lenger betales skatt til paven. En annen lov gjorde det umulig å appellere til paven når kongen hadde truffet en avgjørelse. Derved ble Katarina på en virkningsfull måte isolert fra paven, og pavens makt i England ble brutt.
Henrik, som fremdeles var katolikk, giftet seg i hemmelighet med Anne under forutsetning av at hans ekteskap med Katarina var ugyldig. Den 1. juni 1533 ble Anne kronet som dronning. I juli ble Henrik ekskommunisert av den katolske kirke.
Reformasjonen tar form
I løpet av hele denne tiden var kirken i England stort sett uforandret. Den var fremdeles katolsk. Det gjenstod ennå å gjøre den til den anglikanske kirke med dens egne læresetninger og karaktertrekk.
I løpet av de siste 14 årene av Henriks regjeringstid ble den engelske katolske kirkes stilling som statskirke stadfestet. Suprematsloven ble vedtatt, og Henrik ble dermed den engelske kirkes overhode på jorden.
Henrik var ikke desto mindre stolt av sin katolske tro, og ved en lov som ble vedtatt av Parlamentet i 1539, stadfestet han på ny katolske læresetninger. Oppriktige reformtilhengere ble svært skuffet over dette, men deres motstand hadde ingen fremgang. De måtte vente i ytterligere åtte år, til 1547, da Henrik VIII døde og ble etterfulgt av sin sønn, Edvard VI, som var sønn av Jane Seymour, den tredje av Henriks seks hustruer.
Reformene begynner
Edvard VI var blitt undervist av protestantiske lærere. Han regjerte i bare seks år, men det var lenge nok til at erkebiskop Thomas Cranmer fikk gjennomført flere reformer.
Men da Edvard VI døde en for tidlig død i 1553, gikk tronen over til Maria, Henrik VIII’s datter med Katarina av Aragon. Maria var i likhet med sin mor en standhaftig katolikk og tilhenger av paven. Hennes politikk gikk ut på igjen å bringe den engelske kirke under pavens myndighet. Tidligere reformer ble opphevet. Liberale kirkeledere som var blitt innsatt under reformasjonen, ble avsatt. Nesten 300 protestanter, deriblant erkebiskop Cranmer, ble brent på bålet.
Ettersom Maria var barnløs, gikk tronen ved hennes død i 1558 over til Henrik VIII’s andre datter, Elizabeth, som var datter av Anne Boleyn. Dronning Elizabeth var katolikk bare i navnet og opphevet snart alle de religiøse tiltak Maria hadde truffet, og gjeninnførte den ordning som hadde hersket ved Edvards død.
Men i 1570 ble dronning Elizabeth ekskommunisert av pave Pius V. Han fritok også hennes undersåtter fra troskap mot henne og erklærte til og med at den engelske trone var ledig. Denne konfliktsituasjonen kostet mange katolikker livet. Nå var alt håp om forsoning ute.
Paven gav imidlertid ikke opp. Som en siste utvei vendte han seg til kongen i Spania, Filip II. Med økonomisk støtte fra paven forberedte Filip en stor armada, og i 1588 satte han kursen mot Elizabeth og hennes protestantiske land. Men denne store flåten led nederlag og forliste senere under et uvær.
Dermed var reformasjonen sikret. Bruddet med Roma var fullstendig. Nå hadde England en nasjonal kirke som var helt uavhengig av pavens myndighet. Men forholdet mellom stat og kirke bidrog litt etter litt til å fremmedgjøre visse befolkningsgrupper fra kirken. Opprettelsen av alle frikirkesamfunnene i årenes løp er bare ett vitnesbyrd om det. Som den anglikanske presten Michaels sa: «Mange i vår tid synes at denne forbindelsen mellom kirke og stat er kvelende. Kirken må frigjøre seg. Den kan ikke være en stridende kirke hvis den ser hen til regjeringen . . . hvis den opptrer som en representant for regjeringens politikk.»
Den anglikanske kirke i dag, som er underlagt statens kontroll i den grad at det er Parlamentet som utnevner kirkens høyeste geistlige og til og med avgjør hvilken bønnebok som skal brukes, er virkelig litt av en anakronisme. Denne situasjonen har bidratt til at mange har forlatt kirken. Er det noe å undres over at den anglikanske kirke i dag blir beskrevet som en «truet art»?
[Bilde på side 22]
KATEDRALEN I CANTERBURY