Religion — hvorfor så liten interesse?
«ET MENNESKE uten religion er som et hus uten vinduer.» Slik uttrykte en japaner seg overfor sin sønn Mitsuo om det behov menneskene har for religiøs opplysning. Men Mitsuo tok ikke farens ord alvorlig. Og stadig flere mennesker i Japan og i andre land er av samme oppfatning som Mitsuo. De er tilfreds med å være «hus uten vinduer» og er lite interessert i at en religion skal få kaste lys inn i deres liv.
I tråd med dette viste en undersøkelse om holdninger i den japanske befolkning at 69 prosent av japanerne ikke betrakter seg selv som religiøse. Blant de unge var tallet enda høyere. Forholdet er ikke annerledes i det en gang så buddhistiske Thailand. Syttifem prosent av dem som bor i urbaniserte deler av landet, oppsøker ikke buddhistiske templer lenger. I England er nesten en åttendepart av de anglikanske kirkene blitt stengt i løpet av de siste 30 årene fordi de ikke lenger har vært i bruk.
I Japan spiller likevel religiøs pynt og ytre prakt fremdeles en viktig rolle. Men i likhet med kostbart porselen blir den slags bare tatt fram for å brukes i forbindelse med sjeldne begivenheter som brylluper og begravelser. Religionen verdsettes mer for dens evne til å bidra til å ta vare på den lokale kultur og familietradisjoner enn for den åndelige opplysning den eventuelt kan gi. Mange ser på religionen bare som narremedisin for dem som er svake og har problemer; de ser ikke hvordan den kan være til virkelig nytte. ’Religion er helt i orden dersom du har god tid eller føler at du har et religiøst behov,’ sier noen, ’men til daglig har man bare seg selv å stole på. Du må selv tjene til livets opphold, så du kan betale de regningene som kommer.’
Hva er det som ligger bak denne likegyldigheten? Vi kan peke på mange faktorer. Én faktor er det sosiale miljø vi lever i. Mange unge har ikke fått noen eller bare sparsom religiøs opplæring. Det er derfor ikke til å undres over at mange av dem som vokser opp i vårt materialistiske samfunn, selv blir materialistiske når de blir voksne.
I noen land har TV-evangelister og andre fremtredende religiøse ledere med sin grådige og umoralske oppførsel vendt folk bort fra religionen. Det at religiøse ledere har blandet seg opp i politikk og støttet kriger, har hatt en lignende virkning, noe vi kan se av det som skjedde i det shintoistiske Japan.
«I og med at krigen [den annen verdenskrig] endte med nederlag [for Japan] i august 1945, stod shintoismen overfor en alvorlig krise,» står det i Encyclopædia of the Japanese Religions. Shintoistiske ledere hadde oppmuntret til større begeistring for krigen og hadde dessuten lovt seier, og nå var folk skuffet. Den filosofi at det ikke finnes noen Gud eller Buddha, spredte seg derfor raskt.
Men bør vi virkelig være tilfreds med å ha selviske, kortsiktige mål, med å konsentrere oss om det som gjelder vårt liv her og nå? De fleste mennesker er vitebegjærlige. De vil gjerne vite hvor vi kommer fra, hvor vi går hen, hvorfor vi lever, og hvordan vi bør leve. Et håp i livet gir oss trivsel og glede. Men hvis vi skyver livets dypeste og vesentligste spørsmål til side eller undertrykker dem ved å tenke at «slike ting kan vi ikke få sann kunnskap om», da blir vi aldri tilfreds. Ateisten Bertrand Russell snakket om «en underlig, vill smerte — en søken etter noe bortenfor dét som finnes her i verden». Sann religion gjør at man ikke lenger behøver å fortsette å søke. Hvordan det? Finnes det beviser for at noen religion fortjener å bli tatt så alvorlig?