«Kan du si hvor mange klokken er?»
NÅR du får dette spørsmålet, kaster du sannsynligvis et raskt blikk på armbåndsuret ditt og svarer uten å tenke noe mer over det. Men det har ikke alltid vært så lett å få vite riktig tid.
Gud skapte riktignok de to store, lysende legemer, solen og månen, for at de skulle «være merker som fastsetter høytider [årstider, NW], dager og år». (1. Mosebok 1: 14) Men han overlot til menneskene å finne ut hvordan de skulle dele opp dagene i timer og minutter. I gammel tid gjorde menneskene sannsynligvis først dette ved å iaktta hvordan skyggene av trær og forskjellige gjenstander beveget seg etter hvert som solen flyttet seg på himmelen. Ved å studere disse skyggenes bevegelse hadde de fått en enkel tidsmåler, «skyggeuret». Opprinnelig var dette ganske enkelt en opprettstående pinne eller stang, og lengden av dens skygge viste hvilken tid på dagen det var.
Etter hvert som tiden gikk, ble imidlertid menneskenes måter å måle tiden på mer avansert. Soluret ble oppfunnet, en innretning som var i bruk før Kristi tid. Men allerede før dette hadde egypterne vært smarte nok til å finne en måte å måle tiden på ved å bruke en utett beholder. Den var enkel. Etter hvert som vannet dryppet ut, målte de tiden ved hjelp av vannivået. Likevel var dette ikke akkurat en slik innretning som en kunne tenke seg å gå rundt og bære på. Sandglasset eller timeglasset, som ble tatt i bruk i Europa en eller annen gang i det 14. århundre, var virkelig en forbedring. Det samme var oljeuret, som målte tiden ved hjelp av den mengde olje det brukte.
Det virkelige gjennombruddet på dette området kom imidlertid i og med utviklingen av mekaniske ur en eller annen gang i løpet av det samme århundre. Den smarte oppfinneren er ukjent, men ekspertene gjetter på at de første mekaniske urene ble brukt i klostrene. Som med de fleste store oppfinnelser var grunntanken bak de første urene svært enkel: Et lodd som hang i et tau, trakk på grunn av gravitasjonskraften gradvis tauet nedover. Derved tjente loddet som drivkraft for et maskineri som med jevne mellomrom satte i gang et slagverk. Slagene minnet sakristanen om å ringe med klokken for å la munkene vite at tiden var inne til å be.
Med tiden fant fagfolkene ut hvordan de skulle kutte ned på størrelsen av disse urene. Og omkring år 1500 var det en tysk låsesmed ved navn Peter Henlein som var årsak til et dramatisk gjennombrudd i og med at han oppfant urfjæren. Nå hørte de tungvinte tauene og trinsene fortiden til. Urfjæren, som tjente som «energikilde», måtte ganske enkelt bare spennes eller trekkes opp med jevne mellomrom. Det første transportable uret var imidlertid i virkeligheten ikke så lett å bære med seg. The Encyclopedia Americana sier at det var «15 centimeter høyt og laget helt og holdent av jern». Men urene ble raskt mindre og mer nøyaktige. Noen av de første urene som ble laget, var i virkeligheten rene kunstverk.
I dag er det mange som har digitalur. Disse urene skiller seg ut fra de mekaniske urene ved at de bruker vibreringsfrekvensen i en kvartskrystall som tidsmåler. Fordi de er rimelige og nokså nøyaktige, er de blitt siste mote i ur. Mange synes likevel at digitalurene mangler den sjarm og skjønnhet som de gammeldagse, håndverksmessig sett fine urene med sin beroligende tikking er i besittelse av. I strid med den populære oppfatning er kanskje derfor tiden ikke i ferd med å løpe ut for det mekaniske uret. Hva med begrepet kunstverk? Det er få — om noen — av dagens masseproduserte ur som fortjener den betegnelsen. Men det finnes fortsatt en håndfull gamle håndverkere som går inn for å opprettholde de gamle urmakertradisjonene.
Et eksempel på det er en urmaker som heter Van, og som bor i New York. Han er en av de få i verden som kan lage et presisjonsur helt og holdent fra grunnen av. Van ble født i 1902 og kan huske en tid da urene var gjenstander som vitnet om en fagmann som elsket sitt fag — ikke masseproduserte, elektroniske innretninger. Han kan uten tvil gjøre mye for å øke din verdsettelse av den utdøende urmakerkunsten. La oss derfor avlegge ham et besøk.
Han lærte å bli glad i ur
«Hvordan ble du urmaker?» spør vi straks.
«Far var urmaker,» sier Van, «og jeg lærte mye av ham. Kort tid etter at jeg ble født, ble far jernbaneurinspektør. Måling av tiden spilte en stor rolle når det gjaldt sikkerheten på jernbanen. Den gang måtte togførerne, konduktørene og bremsemennene alltid komme inn på kontoret før de skulle ta av sted. De måtte sjekke sine ur med det offisielle uret på kontoret og underskrive et papir som viste at de hadde gjort det. Så dere skjønner hvorfor fars jobb var viktig.»
«Hadde du planer om å gå i hans fotspor?»
«Nei, jeg drømte om å bli musiker. Men far sa: ’Vi klarer ikke å få unna alt arbeidet i butikken. Vi trenger hjelp.’ Så snart var jeg i gang med å hjelpe ham. Han tok urene fra hverandre, foretok reparasjoner og renset dem — han var helt fanatisk når det gjaldt rensing av urene — og så gav han meg alle delene. Jeg brukte vanligvis en halv dag på å sette dem sammen igjen. Jeg lærte en god del om ur på denne måten.»
«Hvordan visste dere at urene var nøyaktige?»
«Det fantes jo ikke noen radio den gangen, men far laget et ur som han brukte som standard når han skulle se hvordan de urene han reparerte, gikk. Han sa at det hadde en feilmargin på høyst tre sekunder i måneden. Det kunne vi kontrollere ved å gå ned på telegrafkontoret. Ved middagstid ble overføringen der stanset, og det ble gitt et signal over ledningen som viste hvor mange klokken var ifølge marineobservatoriet.»
«Når laget du ditt første ur?»
«I 1919 jobbet jeg sammen med far. Vi reparerte jernbaneur i Memphis i Tennessee. Det var der jeg noen år senere gikk i gang med å lage mitt første ur — et lommeur som var helt og holdent mitt eget produkt. Etter at jeg hadde skaffet det nødvendige verktøy, gjorde jeg hver enkelt del. Jeg laget tannhjulene og tappene og det hele. Jeg boret og polerte safirene og rubinene og satte dem på plass. Prosjektet var nesten fullført da jeg skrev et brev til en mann som hadde skrevet en artikkel om den berømte urmakeren Breguet. Da han fikk høre at jeg også holdt på å lage et ur etter min egen design, bestemte han seg for å komme helt fra New York-distriktet for å se det selv. Han var ganske enkelt forbauset! Han sa at han var klar over at dette var et arbeid som ble gjort av en mann som visste hva han holdt på med. Hans begeistring gledet meg virkelig.
Min nye venn fortalte vidt og bredt om uret mitt. Resultatet var at det ble skrevet en del avisartikler om meg, og bestillingene begynte å strømme inn. Dessuten gav min nye venn meg adgang til sin samling på omkring 3000 berømte ur, hvorav noen var helt fra det 17. århundre! Jeg satte i stand noen av dem, og jeg var forbauset over den presisjon og nøyaktighet og det utmerkede håndverksarbeid de bar preg av.
Med tiden drog jeg til New York, ettersom mange av mine arbeidsoppgaver kom derfra. En rekke firmaer som produserte nautiske instrumenter, ville at jeg skulle arbeide for dem. Og selv om jeg nå er i begynnelsen av 80-årene, fortsetter jeg å arbeide for et fint urfirma, samtidig som jeg også har noen private kunder.»
Hva som kreves av en urmaker
Det er lett å se hvorfor slike menn som Van er som en utdøende slekt. Tenk for eksempel på den presisjon og den uklanderlighet som preger hans arbeid:
«Mitt urmakerverksted,» fortsetter han, «er som et maskinverksted i miniatyr. Jeg dreier, valser, sager, borer og utfører andre operasjoner. Av og til bearbeider jeg metaller med en nøyaktighet på mellom en tiendedels og en hundredels millimeter! Hvorfor er det nødvendig med en slik presisjon? Husk at for at et ur skal gå riktig, må tappene være helt runde, spisse ytterst og helt balansert. Urmakeren må derfor være nøyaktig, tålmodig — og til og med kunstnerisk. Ærlighet er også nødvendig. Jeg husker fortsatt at far sa til meg: ’Foran deg ser du sannsynligvis den siste ærlige urmakeren du vil få se.’ Med denne overdrivelsen mente han at mange urmakere vil slurve og ikke gjøre en god jobb.»
Det er tydelig at Van heller ikke er en som slurver med det han gjør. Og selv om han på ingen måte er den siste ærlige urmakeren, minner han om en svunnen tid, en tid da skjønnhet og kvalitet betydde mer enn den fortjeneste som masseproduksjon gir. For selv om dagens digitalur kanskje representerer avansert teknologi, vil Van hevde at de på mange måter ikke kan måle seg med urene i gamle dager.
Enten du har et rimelig digitalur eller et dyrt, håndlaget kronometer, er du sannsynligvis glad for at du ikke må gå rundt med et timeglass eller et vanndråpeur. Det arbeid dyktige håndverkere har utført i århundrenes løp, gjør at vi bare kan kaste et blikk på armbåndsuret når noen spør: ’Kan du si hvor mange klokken er?’
[Bilde på side 26]
Et ur laget av Van Hoesen
[Bilde på side 27]
Van Hoesen i arbeid på verkstedet sitt