Fredsvisjonen
I 1916, før De forente stater trådte inn i krigen, begynte Wilson å gjøre kjent sin visjon om en permanent ordning med tanke på å sikre freden på jorden. Ifølge biografen Gene Smith så han for seg «opprettelsen av et forbund av nasjoner som ville være et forum for en rettferdig behandling av alle mennesker, og som for alltid ville fjerne truselen om krig». I 1917, etter at De forente stater var kommet med i krigen, ble han den store talsmann for det som han håpet ville bringe evigvarende fred og utgjøre en ærefull klimaks på hans karriere.
Han satset nå alt på å spre evangeliet om Folkeforbundet, slik han mente det burde være. Han tok sikte på en «fred uten seier» hvor det ikke skulle være en beseiret tysk befolkning, men snarere en gruppe styrtede militaristiske, autokratiske herskere.
Som grunnlag for fredsforhandlingene satte han opp sine berømte 14 punkter. Disse bestod av fem generelle idealer som alle de stridende nasjoner måtte respektere, pluss åtte punkter som hadde å gjøre med bestemte politiske og grensemessige problemer. Det 14. punktet var det viktigste, ettersom det representerte selve kjernen i Wilsons kampanje — opprettelsen av et folkeforbund.
«Den største suksess eller den største tragedie»
Wilson var så overbevist om at Gud støttet hans prosjekt, at han insisterte på å være til stede ved fredskonferansen i Paris i 1919 — og det til tross for at mange av hans politiske venner mente at De forente staters president ikke skulle ha noe med fredsforhandlingene å gjøre. Han trodde at han hadde verdens folk bak seg, selv om ikke alle politikerne støttet ham. Han var overbevist om at Gud brukte ham som sitt redskap for å skape fred. Han — om noen — måtte dra til Paris.
Han kom med denne betroelsen til sin privatsekretær, Tumulty: «Denne turen vil enten resultere i den største suksess eller i den største tragedie i hele historien, men jeg tror på et guddommelig forsyn . . . det er min overbevisning at ikke noen gruppe mennesker, hvordan den enn måtte planlegge å bruke sin makt eller sin innflytelse, kan gjøre dette store verdensforetagende til intet.» (Uthevet av oss) Som en autoritet sier: «Presidenten var fast besluttet på å bruke sin makt og sin prestisje til å sørge for at fredstraktaten kom til å innbefatte planer om å opprette et folkeforbund.»
I november 1918 var de tyske hærstyrker kommet til det punkt at nederlaget var et faktum. De ble tilbudt en våpenhvile som ville føre til at det ble slutt på krigen. Forhandlinger ble påbegynt, og i disse deltok Storbritannias walisiske statsminister, Lloyd George, Frankrikes barske statsminister, Georges Clemenceau, Italias kultiverte statsminister, Vittorio Orlando, og den uutgrunnelige japanske representanten, grev Nobuaki Makino. Wilson var fast besluttet på å overbevise dem om at hans forbund var den eneste løsningen på Europas, ja, hele verdens problemer.
«Betlehemsstjernen som viste seg igjen»
Wilson var folkehelten da han drog gjennom Europa forut for fredskonferansen i Paris. Som Herbert Hoover senere skrev: «Han ble mottatt overalt med nærmest religiøs glød . . . Større ovasjoner var et dødelig menneske aldri tidligere blitt hilst med.» Hans fredsinitiativ og hans fredsvisjon hadde oppglødet massene. Da han drog gjennom Italia, ropte folkemengden: «Leve Wilson, fredens Gud!» Han ble tilskrevet nærmest overnaturlige krefter. Hoover tilføyer: «For dem hadde det ikke eksistert et menneske med en slik moral og en slik politisk makt og heller ikke en slik fredsbudbærer siden Kristus holdt Bergprekenen. . . . Det var Betlehemsstjernen som viste seg igjen.»
Det var tydelig at Wilson med en evangelists glød trodde at det var hans oppgave å opprette fred på jorden. Skribenten Charles L. Mee sier: «På ett tidspunkt forbauset han Lloyd George og Clemenceau ved å forklare hvordan forbundet skulle opprette et brorskap menneskene imellom som kristendommen ikke hadde klart å opprette. Lloyd George husket at Wilson hadde sagt: ’Hvorfor har Jesus Kristus hittil ikke klart å få verden til å følge hans lære på disse punktene? Det er fordi han lærte hvordan tingene skulle være, uten å peke på noen praktiske midler når det gjaldt hvordan dette skulle oppnås. Det er grunnen til at jeg foreslår en praktisk plan for å gjennomføre hans hensikter.’» — The End of Order, Versailles 1919.
Wilson fikk virkelig oppmuntring fra mange hold. De forente staters marineminister, Josephus Daniels, hilste kunngjøringen av utkastet til Folkeforbundets pakt velkommen med denne lovtalen: «Utkastet til Folkeforbundet har en nesten like enkel utforming som en av Jesu lignelser og er nesten like opplysende og oppmuntrende. Den tid er nå kommet da kirkeklokkene bør ringe, da predikantene bør falle på kne, da statsmennene bør glede seg, og da englene bør synge: ’Ære være Gud i det høyeste!’»
Folkeforbundet og den katolske kirke
Falt predikantene på kne? Noen var virkelig snare til å hylle Folkeforbundet som Guds løsning på menneskehetens problemer. Pave Benedikt XV stjal ifølge skribenten John Dos Passos nesten oppmerksomheten fra Wilson da han i august 1917 bad de krigførende nasjoner «om å forhandle om fred uten seier på omtrent de samme betingelser som Woodrow Wilson hadde holdt fram i sine taler før Amerika trådte inn i krigen». Men Wilson mente at han var altfor opptatt med å føre krig til at han kunne vie paven oppmerksomhet: det vil si, det var det han mente inntil han fikk et viktig brev fra sin personlige rådgiver, oberst House. I det stod det:
«Situasjonen har gjort et så dypt inntrykk på meg at jeg bryr deg igjen . . . Jeg mener at du kan frita paven for å ta seg av fredsforhandlingene og overta dem selv.»
Wilson gikk straks til handling for å forvisse seg om at ingen tok fra ham den ære at det var han som hadde tatt initiativet til forhandlingene. Folkeforbundet var hans visjon, ikke pavens. Og det var han som skulle sørge for at planene ble gjennomført.
Ikke desto mindre gav den katolske kirke Folkeforbundet sin støtte. Kardinal Bourne, som var katolsk erkebiskop i Westminster helt til slutten av 1934, sa: «Husk at Folkeforbundet, hvilke ufullkommenheter det enn måtte være beheftet med, stiller den katolske kirkes lengsel etter fred og oppfyller vår hellige Faders, pavens, ønsker.»
«Folkeforbundet er rotfestet i evangeliet»
Det protestantiske presteskap gav også Folkeforbundet sin uforbeholdne støtte. I The New York Times for 11. januar 1920 stod det: «Londons kirkeklokker har i aften ringt for å feire fredsslutningen med Tyskland og den offisielle opprettelsen av Folkeforbundet.»
En brosjyre med tittelen «The Christian Church and the League of Nations», som ble utgitt i England, sa: «Den kristne kirke i Storbritannia støtter Folkeforbundet. Her følger en erklæring om dette som er vedtatt av erkebiskopene av Canterbury og York, 35 engelske biskoper, lederen for den skotske kirke og offisielle representanter for alle frikirkene i England:
Vi er overbevist om:
1) At Gud i denne tid kaller verdens nasjoner for å lære dem å leve sammen som én familie;
2) at det apparat for internasjonalt samarbeid som er skaffet til veie i og med Folkeforbundet, . . . utgjør det beste middel til å anvende prinsippene i Kristi evangelium, som går ut på å stanse krig, skape rettferdige forhold og opprette fred.»
Forut for dette, i desember 1918, kom Kristi kirkers fellesråd i Amerika med en erklæring hvor det blant annet het: «Vi [vil] som kristne tilskynde til at det blir opprettet et forbund av frie nasjoner på den kommende fredskonferanse. Et slikt forbund er ikke bare et middel til å få fred; det er snarere det politiske uttrykk for Guds rike på jorden.» (Uthevet av oss) Det het videre: «Kirken har meget å gi og meget å vinne. Den kan gi en verdifull støtte ved å tilføre det nye internasjonale organ noe av Guds rikes profetiske herlighet. . . . Folkeforbundet er rotfestet i evangeliet.»
Hvis Folkeforbundet virkelig var «rotfestet i evangeliet» og virkelig var et «uttrykk for Guds rike», ville dets skjebne stille både evangeliet og Riket enten i et gunstig eller i et dårlig lys. Var det formastelig av Wilson å tro at han var det redskap Gud ville bruke for å bringe nasjonene varig fred? Og et enda viktigere spørsmål: Hadde Folkeforbundet virkelig Guds støtte?
[Ramme på side 6]
De stridende parter i Europa under den første verdenskrig (1914—1918)
Aksemaktene De allierte
Tyskland Storbritannia
Østerrike-Ungarn Frankrike
Bulgaria Russland (til 1917)
Tyrkia Italia, Romania, Hellas
Serbia, Polen, Belgia
Portugal, Albania, Finland
[Bilde på side 5]
Wilson var spesielt populær i Europa
[Rettigheter]
National Archives