Fra våre lesere — «Når en du er glad i, dør»
VÅKN OPP! for 8. september 1985 inneholdt en serie på fire artikler som het «Når en du er glad i, dør». Mange lesere har skrevet brev hvor de har gitt uttrykk for sin verdsettelse av det som stod der. Vi vil gjerne gjengi noe av det de skrev.
«Takk for at dere lot meg få vite at jeg er normal»
De fleste av dem som skrev, gav uttrykk for takknemlighet over å få vite at det de følte, ikke var uvanlig. De skrev:
«Vår sønn Mark døde i en ulykke i juni i fjor. Ord kan ikke uttrykke hvordan en mor føler det. Han var både min venn og min sønn. Våkn opp! hjalp meg til å forstå at det er normalt å føle det slik jeg føler det.»
— A. D., Nebraska, USA
«Et par uker etter at denne artikkelen kom ut, døde min far. Jeg visste ikke hvorfor jeg hadde alle de følelsene jeg hadde, eller hvordan jeg skulle takle dem. Så leste jeg disse artiklene og forstod at det jeg følte, ikke var uvanlig. Hver gang jeg blir nedtrykt, finner jeg bare fram dette Våkn opp! og leser det om og om igjen. Ved å gjøre dette finner jeg trøst, og jeg får nye krefter.»
— D. R., Pennsylvania, USA
«Min mann døde i oktober 1983. Jeg hadde skyldfølelse på grunn av de følelsene jeg hadde. Jeg forstår nå, selv om jeg ikke er stolt av slike følelser, at de ikke var uvanlige. Tusen takk for de trøstende opplysningene.»
— L. B., Nebraska, USA
En leser som mistet sin 15 år gamle sønn for noen år siden, oppsummerte hva hun følte, på denne måten: «Tusen takk for at dere lot meg få vite at jeg er normal.»
— L. A., Connecticut, USA
Ytterligere innsikt
Noen av brevene gav ytterligere innsikt i de etterlattes følelser og behov.
«De fire årene jeg har vært enke, har jeg ikke hørt enker bli nevnt i bønner. Nå tar jeg alltid de mange enker og andre som har mistet noen de har vært glad i, med i mine bønner. En føler seg helt knust.»
— L. B., California, USA
«I mars døde min sønn David av hjerneblødning. Legen min gav meg tabletter som jeg skulle ta tre ganger om dagen — pluss en om kvelden for at jeg skulle få sove. Jeg vet at de ble gitt meg av vennlighet og medfølelse, men snart begynte jeg stadig å se på klokken i håp om at det var på tide å ta neste tablett. Det var forferdelig, og til slutt fortalte jeg mannen min hvordan jeg følte det. Jeg gjorde som han rådet meg til, og kastet alle tablettene i WC og skylte dem ned. Artiklene i Våkn opp! var til stor hjelp for både min familie og meg. Vil dere være så vennlige å skrive, ved en senere anledning, om farene ved å ta tabletter for å overvinne stress og sorg?»
— I. S., England
«Det jeg likte best ved artiklene, var at de tok for seg hva andre bør gjøre og kanskje ikke bør gjøre. Mange i menigheten har trukket seg unna meg på grunn av mine negative reaksjoner. Det har vært svært hardt for meg og også for dem. Så jeg håper artiklene vil hjelpe dem, slik at de nå blir i stand til å hjelpe meg.»
— R. W., Britisk Columbia, Canada
«Følelser jeg ikke ville ha»
Det er ikke uvanlig at en person undertrykker sin sorg, noe en rekke av brevene bekreftet.
«En jeg var veldig glad i, døde, og jeg undertrykte all sorg. Artiklene deres utløste følelser som jeg hadde holdt tilbake helt siden han døde for 15 år siden. Det er følelser jeg ikke ville ha på grunn av den store smerte de kom til å forårsake. Nå forstår jeg at en trenger å gi åpent uttrykk for disse følelsene i tiden omkring dødsfallet.»
— R. M., Ohio, USA
«Min far døde i oktober 1984, og det var ikke før jeg leste dette bladet, at jeg gav utløp for mine følelser. Da jeg gikk til sengs de to neste kveldene, bad jeg til Jehova, og jeg gråt helt til jeg ikke kunne gråte lenger. Jeg må takke Jehova og ’den tro og kloke tjener’ for den lettelse jeg føler nå. Tusen takk!»
— K. B., Ohio, USA
Noen hadde tydeligvis undertrykt sin sorg fordi de mente det ville være galt av en kristen å sørge. De skrev:
«Før jeg leste artiklene deres, følte jeg at jeg viste mangel på tro på Jehova Guds løfte om en oppstandelse fordi jeg sørget. Jeg har virkelig et fast håp om å få se min mor igjen, men artiklene deres hjalp meg til å forstå at det kan aksepteres at en kristen sørger.»
— T. M., Kansas, USA
«Noe som var til hjelp for meg, var å få vite at det er helt i orden at en sørger. Jeg tror fullt og fast på oppstandelsen, og jeg trodde at det ville være galt å gi uttrykk for min sorg i andres påsyn, for jeg trodde det ville gi dem grunn til å tvile på at jeg hadde et slikt fast håp. Denne siste artikkelen hjalp meg til å forstå at vårt håp ikke fjerner smerten, men at det gjør det lettere å bære sorgen.»
— C. B., New Jersey, USA
At det ikke er ukristent å sørge, kan vi se av Jesu Kristi eget eksempel. Da hans kjære venn Lasarus døde, gråt han. Og det gjorde han selv om det var like før han skulle oppreise Lasarus fra de døde. — Johannes 11: 33—44.
Andre kan være til hjelp
En rekke lesere uttrykte takknemlighet for de forslagene som ble gitt med hensyn til hvordan en kan hjelpe dem som har mistet en av sine kjære.
«For noen uker siden døde faren til en god venninne av meg plutselig og uventet hjemme. Jeg sendte henne et kort og inviterte henne til å komme på besøk. Jeg tenkte mye på hvor forlegen jeg ville bli hvis hun snakket om faren sin. Men så, bare noen få dager før hun skulle komme, fikk vi Våkn opp! i posten med artikkelen ’Hvordan andre kan være til hjelp’. Jeg leste den flere ganger. Jeg fulgte forslagene så godt jeg kunne. Det var en avslappet ettermiddag, og vi snakket med letthet om faren hennes og om ting vi husket. Vi lo til og med. Tusen takk for disse ordene, som kom akkurat i rette tid.»
— K. E., Indiana, USA
Etterlatte setter pris på at andre tar initiativet til å hjelpe, noe som fremgår av dette rørende brevet fra en leser som mistet mannen sin.
«Mange sa: ’Si ifra hvis det er noe jeg kan gjøre.’ Men én kristen søster spurte ikke. Hun gikk rett inn på soverommet, tok av det skitne sengetøyet og vasket det. En annen tok en bøtte, hentet vann og vaskeutstyr og skrubbet det teppet som mannen min hadde kastet opp på. Dette var sanne venner, og jeg kommer aldri til å glemme dem. Noen få uker senere kom en av de eldste i arbeidsklær. Han hadde med verktøy og sa: ’Jeg vet det er noe som trenger å repareres. Hva er det?’ Så takknemlig jeg er for at han reparerte den døren som hang på én hengsel, og ordnet en elektrisk installasjon!»
— E. L., Puerto Rico
Hvordan foreldre føler det
Noe av det mest tragiske er at et barn dør. Noen lesere bekreftet hvor forferdelig det kan være å miste et barn.
«Tusen takk for Awake! [den engelske utgaven av Våkn opp!] for 22. april. Dette bladet har vært til stor trøst for meg. Den 19. april fikk jeg nemlig vite at mitt ufødte barn hadde dødd. Det kom som et stort sjokk. Jeg venter fremdeles på å få veer og føde barnet. Jeg vet i hvert fall at de reaksjonene jeg har hatt, er normale, takket være Jehovas organisasjon.»
— J. H., Virginia, USA
«For seks år siden mistet jeg mitt andre barn, som var sju uker gammelt; det ble født med atskillige mangler og svakheter. Disse artiklene beskrev nøyaktig hvordan jeg følte det, og gjorde meg oppmerksom på at det er andre som virkelig forstår hva jeg har gjennomgått. Tusen takk for at dere beskrev med ord det jeg selv følte, men som jeg ikke visste hvordan jeg skulle gi uttrykk for.»
— M. S., New York, USA
«Jeg vil gjerne takke spesielt for artikkelen ’Når en du er glad i, dør’. Min sønn Ricky ble påkjørt av en bil og drept den 28. september 1984. Han var bare fem år gammel. Fire uker etter ulykken begynte jeg å studere Bibelen sammen med et av Jehovas vitner. Det har hjulpet meg gjennom denne utrolig vanskelige tiden. Jeg tenker på Ricky hver dag, og jeg har fremdeles dager da jeg sitter og gråter fordi jeg savner ham så mye. Men med Jehova Guds kjærlige ledelse og ved at jeg tilegner meg nøyaktig kunnskap fra Bibelen, har jeg nå håp om at jeg en dag skal få se Ricky igjen. Til alle som har mistet en av sine kjære, sier jeg: ’Kontakt et av Jehovas vitner, så får du hjelp til å komme over det.’»
— F. P., Minnesota, USA
At en du er glad i, dør, er en av livets største tragedier. Bare det å vite at det du føler, ikke er uvanlig, kan være beroligende i seg selv. Det at du gir uttrykk for følelsene og ikke undertrykker dem, kan også være en hjelp. Og som det ovenstående brevet viser, kan en finne stor trøst i det håp Bibelen gir, nemlig at «den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans [Jesu] røst. De skal komme fram». — Johannes 5: 28, 29.
[Ramme på side 28]
Støttegruppe for kreftpasienter finner Våkn opp! nyttig
Som en reaksjon på Våkn opp!-serien «Når en du er glad i, dør», mottok utgiverne følgende brev fra programsjefen for et støtteprogram for kreftpasienter.
«CancerShare er et støtteprogram hvor frivillige deltar for å støtte og oppmuntre kreftpasienter og deres familie. Vi blir ofte kontaktet av mennesker som sørger over tapet av en av sine nærmeste, og vi forsøker å hjelpe ved å sende dem litteratur som handler om det å sørge, og ved å henvise dem til støttegrupper for etterlatte.
Det er fire artikler i Awake! for 22. april 1985 [Våkn opp! for 8. september 1985] som vil være særdeles nyttige for dem som sørger: ’Når en du er glad i, dør’, ’Hvordan foreldre føler det’, ’Hvordan andre kan være til hjelp’ og ’Hvordan du kan mestre situasjonen’. Ville det være mulig for CancerShare å få bruke alle eller deler av disse artiklene for å hjelpe dem som sørger, hvis det blir oppgitt at det er Selskapet Vakttårnet som er kilden?»
Tillatelse ble med glede gitt i dette tilfellet.