Fra våre lesere
Når et barn dør
Takk for bladet som tok opp temaet «Når et barn dør». [8. august 1987] Selv om jeg gråt flere ganger mens jeg leste artiklene, var det nyttig å få vite at andre har følt det nøyaktig på samme måte som jeg. I mars 1978 ble vår 24 år gamle datter, Karen, drept da en lastebil kjørte inn i bilen hennes i et kryss bare noen få kvartaler hjemmefra. Jeg satte stor pris på det som ble sagt i artikkelen om at det ikke er galt å sørge, og at det ikke viser at en mangler tro på Guds løfte om en oppstandelse. Det å sørge er snarere et uttrykk for dyp kjærlighet til den avdøde. Det var til stor trøst for meg å lese dette. Jeg ble dypt rørt da jeg leste Diane Krychs brev til David om å ha et selskap for ham når Jehova vekker ham opp fra søvnen. Jeg har også tenkt på Karens selskap når hun blir oppreist. Jeg kan nesten ikke vente til jeg får se hennes vakre smil.
D. L., De forente stater
Jeg har nettopp lest artikkelen «Når et barn dør». Jeg kan bekrefte at hvert eneste ord er sant. Sorgen forsvinner aldri. I 13 år har jeg hatt skyldfølelse fordi jeg sørget over min sønns død. Nå har jeg ikke lenger noen skyldfølelse. Jeg er lettet over å vite at det å føle sorg ikke på noen måte viser at en mangler tro på vår store Gud, Jehova.
A. M., De forente stater
Jeg vil gjerne gi uttrykk for hvor høyt jeg verdsatte artikkelen «Når et barn dør». Vår kjære sønn, John, døde for cirka sju år siden. Jeg opplevde mange av de reaksjonene som ble beskrevet i artikkelen — vantro, benektelse og skyldfølelse. Jeg skrev ikke brev til John, men hadde en koffert full av sakene hans. Jeg forestilte meg at han var på ferie og ikke kunne kommunisere med meg. Jeg var deprimert, reservert og fortvilt i to år og kunne ikke forstå følelsene mine. Nå føler jeg meg mye bedre, selv om tapet fremdeles er stort. Mange takk fordi dere hjelper andre til å forstå våre følelser, og for de positive ting som de kan si eller gjøre for å hjelpe.
V. W., De forente stater
Jeg har nettopp lest artiklene «Når et barn dør». Det er nå seks år og åtte måneder siden vi mistet vår eneste datter i en bilulykke. Artiklene hjalp meg til å forstå at det jeg har gjennomgått, er normalt. Jeg kunne ikke akseptere at hun var død. Jeg forestilte meg at hun var misjonær i et annet land, selv om jeg visste at hun var borte. Jeg følte også behov for å skrive brev. Det er først i løpet av det siste året at jeg har kunnet akseptere at hun er død. Jeg innså at jeg ikke kunne bringe henne tilbake, uansett hvor lenge jeg sørget. Så det var på tide at jeg kom gjennom min dype sorg. Takk skal dere ha for disse artiklene.
V. B., De forente stater
Som det ble sagt på side 14 i det omtalte nummeret av bladet, anbefaler ikke «Våkn opp!» å skrive brev til den avdøde som en hjelp til å komme gjennom sørgeprosessen. Diane Krychs brev ble ikke gjengitt bare for å vise hvordan oppstandelseshåpet har holdt henne oppe, men også for å vise hvordan noen reagerer når de blir rammet av dyp sorg, slik at andre kan behandle dem med forståelse og medfølelse. — Utgiverne.