Sør-Afrika — mange raser, mange konflikter, men noen oppnår fred

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Sør-Afrika

SØR-AFRIKA er et land fullt av kontraster. Her finnes store, fruktbare sletter, enorme ørkener, fjellkjeder og elver som går mellom bratte kløfter og snor seg gjennom grønne daler. Her er et fascinerende mangfold av dyr, fugler og planter. Og her møtes også et stort antall forskjellige raser.

Men det at det finnes så mange raser, har dessverre ført til problemer. Sir Laurens van der Post skrev at «Sør-Afrika har et større mangfold av spenninger mennesker imellom enn noe annet land i verden: Det er et spent forhold mellom hvite og asiater, svarte og asiater, hvite og fargede, afrikanderea og briter og mellom både afrikandere og briter på den ene siden og svarte på den andre».

Hvem var her først? Overraskende nok var det ingen av de nevnte folkegruppene. «Det er et ubestridelig faktum at av alle stammene som finnes i dag, er det buskmennene som er de ’eldste innbyggerne’, og de andre er immigranter — svarte fra nord og hvite fra sør.» Dette skriver dr. Tyrrell i Tribal Peoples of Southern Africa. Buskmennene er en truet, gul rase som av størrelse ligner pygmeene i de sentrale deler av Afrika. De er blant de siste folkeslag på jorden som utelukkende lever som jegere og sankere.

Noen som ligner svært på buskmennene, er hottentottene, som antas å være en blanding av buskmenn og svarte. De drev også jakt, men til forskjell fra buskmennene holdt de dessuten kveg og sauer. De bodde i de sørlige kystområdene og var de første som kom i kontakt med de hvite, som slo seg ned på sørspissen av Afrika i 1652.

Fra og med det fjerde århundre begynte stammer av svarte afrikanere å trenge inn i det sørlige Afrika. Med tiden kom antallet av dem opp i flere millioner. De var delt opp i hundrevis av stammer, som hadde hver sin høvding. Enkelte stammer med felles språk dannet større, nasjonale grupper, slike som zuluene, xhosaene, sothoene, tswanaene, pediene, vendaene og tsongaene.

Kampen om land

Buskmennenes levevis lot seg ikke forene med hottentottenes og de andre stammenes livsstil. Det ble utkjempet stadig flere kriger om landområder etter hvert som europeerne kom, for de måtte ha store gårder på grunn av buskapen sin. Buskmennene var utrolig modige, men de ble tvunget tilbake og bukket til slutt under for den hvite manns avanserte våpen. Noen ble opptatt i andre nasjonale grupper, for eksempel sothoene, mens andre overlevde i den ugjestmilde Kalahari-ørkenen.

Etter de første krigshandlingene var hottentottene mer villig til å overgi seg og tjene de hvite nybyggerne. Med tiden ble de en del av den fargede befolkningsgruppen, et utadvendt og vennlig folkeferd av blandet rase. De er delvis også av europeisk avstamning, og hudfargen deres kan være alt fra hvit til mørk brun.

Utryddelsen av buskmennene og undertrykkingen av hottentottene førte ikke til fred i Sør-Afrika. Som boken Gold and Workers forklarer: «En bitter strid om landområder tok til. Det hele begynte i den østlige delen av Kapp-provinsen mellom xhosaene og nederlenderne og senere også britene. Så fortsatte det i Natal mellom zuluene på den ene siden og nederlenderne og britene på den andre . . . Vendepunktet kom da Storbritannia sendte store hærstyrker til Sør-Afrika. De avgjorde det hele. Med sine hester, moderne skytevåpen og kanoner klarte de til slutt å knuse xhosaene i den østlige delen av Kapp-provinsen og zuluene i Natal.»

I 1899, 20 år senere, begynte boerkrigen, som skulle komme til å vare i nesten fire år. Den var en konflikt mellom hvite av henholdsvis engelsk og nederlandsk herkomst, og den kostet over 40 000 mennesker livet. Forestill deg det synet som møtte de svarte. De samme «kristne» menneskene som hadde gitt dem Bibelen, slaktet nå hverandre ned.

Svarte og asiater

Hva med de svarte, som utgjør flertallet i Sør-Afrika? Er de forent? I begynnelsen av det forrige århundre erobret den mektige zulukrigeren Shaka flere av sine nabostammer. Disse erobringene førte til en kjedereaksjon av stammekriger som krevde millioner av menneskeliv.

Etter hvert som det de siste 100 år er blitt oppdaget rike gullforekomster og industrien har vokst fram, har svarte som tilhører de forskjellige stammene, gradvis flyttet til de hvites byer for å få seg arbeid. En tredjedel av den svarte befolkningen, som snakker mange forskjellige språk, bor nå sammen i bydeler i nærheten av de hvites områder. Én slik bydel er Soweto, som har omkring en million innbyggere, og som ligger i utkanten av Sør-Afrikas største by, Johannesburg. De svarte som bor i disse bydelene, har antatt mye av det europeiske levevis, men trekk fra gamle stammereligioner lever fortsatt videre.

Dette mangfoldet av raser suppleres av over 100 000 svarte gruvearbeidere fra nabolandene Botswana, Lesotho, Swaziland, Malawi og Moçambique som arbeider på kontrakt. Disse kommer for å tjene penger til familien hjemme. De bor i spesielle, avsperrede områder, hvor det ofte kommer til voldsomheter mellom de forskjellige nasjonalitetene.

Til slutt har vi de over en halv million asiatene i Sør-Afrika. Hvordan kom de hit? I det forrige århundre hadde Storbritannia herredømme over den sørafrikanske kystregionen Natal. Zuluenes makt var ennå ikke brutt, og de var ikke villige til å arbeide på de hvites sukkerplantasjer. Derfor begynte en fra og med 1860 å hente arbeidere fra India. De fleste av disse foretrakk å bli værende etter at kontrakten deres var utløpt. Innvandringen fra India fortsatte til 1911, og da hadde over 150 000 menn, kvinner og barn derfra gjort Sør-Afrika til sitt hjem og bidratt til den store variasjonen av raser. Men dessverre er det ikke enighet blant dem heller. De omfatter hinduer, muslimer og mange som tilhører kristenhetens forskjellige kirkesamfunn, og den dag i dag er det fiendskap mellom enkelte svarte og indere.

Leserne forstår kanskje nå hvorfor den sørafrikanske forfatteren som ble sitert tidligere, sa at dette landet «har et større mangfold av spenninger mennesker imellom enn noe annet land i verden». For ikke lenge siden begynte den utelukkende hvite regjeringen å legge nye planer med tanke på å gjøre inderne og de fargede tilfreds. Men mange hvite hadde sterke innvendinger mot dette, og resultatet ble at et nytt politisk parti ble dannet.

I boken South Africa 1982 blir det anslått at over 83 prosent av sørafrikanerne, både de hvite og de svarte, hevder at de er kristne. Men splittelsen blant dem har fått mange til å ta avstand fra kristendommen. Betyr dette at det er noe galt med Bibelen? Nei, for Bibelen fordømmer tydelig ’fiendskap, strid, rivalisering og stridigheter’ og sier at ’de som gjør slikt, ikke skal arve Guds rike’. (Galaterne 5: 20, 21) Bibelen har i virkeligheten vist seg å virke til fremme av enhet i det herjede Sør-Afrika.

Alle raser forenes i fred

Denne rapporten ble skrevet så langt tilbake som i 1915: «Rasemotsetninger forsvinner som følge av kristen kjærlighet, og brite og boer blir ett med hverandre i Kristus Jesus. . . . For et vidunderlig enhetens bånd dette er; det samler . . . hvite, svarte og gule mennesker.» Det det ble fortalt om her, var et stevne som bibelstudentene (Jehovas vitner) hadde avholdt i Sør-Afrika på den tiden.

Finnes det en slik sann enhet blant kristne i dag? Har den vært varig, og har den vokst? Ja, det har den virkelig, slik det fremgår av at 7 792 109 mennesker av alle raser møttes fredelig verden over den 4. april 1985 for å minnes Jesu Kristi død. — Lukas 22: 19.

Denne sanne kristne enheten kommer tydelig til uttrykk blant de omkring 200 frivillige arbeiderne av alle raser som samarbeider fredelig ved Jehovas vitners avdelingskontor i Sør-Afrika. Der oversetter og utgir de bibelsk litteratur på mange språk. Denne litteraturen inneholder ikke politisk propaganda, men henleder oppmerksomheten på «det gode budskap om riket» — det redskap Gud skal bruke for å innføre fred over hele jorden. —  Matteus 6: 10; 24: 14, NW; Daniel 2: 44.

Kan dette budskapet om Riket som Jehovas vitner forkynner, virkelig fjerne dypt rotfestede rasefordommer?

Tenk over eksemplet med Samuel Mase, som er en xhosa. Han var blitt overfalt av hvite tre ganger. Han var bitter og desillusjonert, men noe hjalp ham til å forandre seg: «Da jeg begynte å komme sammen med Jehovas vitners organisasjon, oppdaget jeg at den er helt forskjellig fra alle andre religionssamfunn. I den anglikanske kirke pleide det ofte å være krangel mellom sothoer og xhosaer. Men for en enhet, harmoni og kjærlighet jeg så blant Jehovas vitner! Etter hvert som jeg fortsatte å studere, forstod jeg at de hvite som en gang hadde overfalt meg, hadde gjort det på grunn av sin ufullkommenhet, på samme måte som når svarte overfaller andre svarte som tilhører samme stamme.» De siste 40 årene har Samuel hjulpet mange forskjellige slags mennesker til å sette sin lit til Guds rike.

Sørafrikaneren Isaac Langa vokste opp i den svarte bydelen Alexandra i Johannesburg. Han hadde en sterkt rasistisk innstilling, hatet hvite og mente at zuluene var andre svarte overlegne. Han gikk på møter som ble arrangert av en forbudt, regjeringsfiendtlig organisasjon. Slik ble han innblandet i opptøyene i Sør-Afrika i 1976. Han forteller: «Mange ble skutt ned og drept av politiet; noen ble invalidisert for livet. Da jeg så alt dette, fikk jeg et sterkt ønske om å ta hevn. Jeg ville skaffe meg et maskingevær og skyte så mange som mulig før jeg ble drept selv. Jeg klarte ikke å få tak i noe gevær, så jeg bestemte meg for å gjøre som alle dem som drog til nabolandene for å få militær opplæring der.»

Det var i denne avgjørende tiden at Jehovas vitner kom i kontakt med Isaac i forkynnelsen fra hus til hus. Han tok imot bøker som forklarer Bibelens budskap, og særlig én, Virkelig fred og sikkerhet — hvordan?, gjorde varig inntrykk på ham. Han forteller: «Nå hadde jeg den sanne fred som jeg hadde vært på leting etter. Jeg lærte at Bibelen sier: ’Det som er kroket, kan ikke rettes,’ og: ’Vandringsmannen kan ikke selv styre sine skritt.’ Dermed gikk det opp for meg at vår kamp var forgjeves, siden den ikke kunne føre til fred på jorden. Det er bare Guds rike som kan innføre virkelig fred.» — Forkynneren 1: 15; Jeremia 10: 23.

Et annet eksempel er en afrikander som var blitt oppdratt til å hate svarte. Om kvelden pleide han og to av kameratene hans ofte å jule opp svarte som de tilfeldigvis traff på veien. Men så begynte han å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Han ble med på et stevne hvor det også var afrikanske vitner til stede, og det gjorde inntrykk på ham å se den kjærlighet som kom til uttrykk mellom rasene. Senere begynte han å arbeide for et av Jehovas vitner og ble sendt langt av gårde for å gjøre en jobb. «Det var vinter og veldig kaldt, og jeg sov i et bølgeblikkskur,» forteller han. «Så kom lastebilsjåføren, som var et afrikansk Jehovas vitne. Jeg tok noen av teppene mine, et laken og en pute og laget i stand en seng til ham.» Dette forbauset en annen svart afrikaner, som visste hvordan han hadde oppført seg før. Denne afrikanderen som tidligere hatet svarte, har nå vært et av Jehovas vitner i mange år, og han sier: «I dag har vold ingen plass i mitt liv. Det var vanskelig å forandre seg etter så mange år, men nå gjør jeg ikke forskjell på mennesker av forskjellige raser, selv om folk i verden nedsettende kaller meg en ’kafferboetie’ [negerelsker].»

En menighet som består av fargede, hvite og indere, hadde noen gruvearbeiderkvarterer i distriktet sitt. Menigheten bestemte seg for å begynne å forkynne Bibelens budskap for de svarte fremmedarbeiderne der. Snart begynte mange å gå på møtene, deriblant Jehovas vitner fra andre land, og de gjorde fine fremskritt. Menigheten forteller:

«Det var venner der fra Malawi, Zimbabwe, Lesotho, Moçambique, Transkei, Zululand og til og med Angola. De snakket omkring sju forskjellige språk, så vi måtte bruke zulu som fellesspråk, men på møtene ble det gitt kommentarer på alle språkene. Offentlige foredrag ble oversatt fra engelsk eller afrikaans til zulu.

Alle stridighetene i området bidrog til å understreke den kjærlighet som fantes mellom menighetens medlemmer. Noen unge forbrytere trakasserte fra tid til annen de afrikanske gruvearbeiderne som bodde der, og noen ble faktisk stukket ned og drept. Det oppstod et sterkt fiendskap, som gjorde det utrygt for alle. Men i Rikets sal rådde kjærligheten fremdeles, og den kom til uttrykk gjennom smil, håndtrykk, latter og oppriktig interesse for andre.»

Etter at det i denne rapporten er blitt fortalt om en sammenkomst hvor det hersket en slik fordomsfri kjærlighet, sies det til slutt: «Dette fikk oss alle til å forstå hvor fantastisk det kommer til å bli når alle som bor over hele jorden, er forent i tilbedelsen av Jehova og bor sammen i fullkommen lykke og harmoni.»

Jehovas vitner i Sør-Afrika tror fullt og fast at dette kommer til å skje, ettersom Gud har gitt løfte om det. De setter stor pris på den rike variasjon som finnes blant dem nå, og de ser også fram til å få leve i all evighet sammen med rettferdige mennesker av alle raser på en renset jord. — Salme 37: 29; Åpenbaringen 7: 9, 14; 21: 3—5.

[Fotnote]

[Bilde på side 19]

Buskmann

[Bilde på side 20]

Zulukvinner

[Bilde på side 21]

Boere