Et splittet land — hva er løsningen?

EN HVIT mann som i 1955 besøkte Angola, som da var en portugisisk koloni, ble forbauset over å oppdage at han plutselig var blitt en «aristokrat». I butikker, på kontorer og andre offentlige steder fikk han bedre behandling enn de svarte.

Dette var vanlig i mange afrikanske land for bare 20 år siden.

I 1960-årene tok så de svarte makten i land etter land hvor de hvite utgjorde en liten minoritet. Men i Sør-Afrika fantes det millioner av hvite som hadde et fast grep på styret og økonomien, og som i mange tiår hadde trodd at det var Guds vilje at de skulle styre. Hvordan oppstod denne situasjonen?

I 1652 slo de første hvite nybyggerne seg ned i Kappområdet. De var nederlendere. Da de møtte khoikhoifolket (hottentottene) og sanfolket (buskmennene), lokale innbyggere som var kledd i skinn, følte de seg overlegne på grunn av sin avanserte kultur. Snart oppstod det gnisninger.

Da hvite bønder slo seg ned på de innfødtes jaktmarker, ble de som tilhørte sanfolket, sinte og reagerte ved å stjele kveg. De små mennene ble slaktet ned som dyr, slik at de nesten var utryddet i det 19. århundre. Khoikhoiene ble undertrykt. Antallet av dem ble drastisk redusert på grunn av kopper, og de få som overlevde, ble opptatt i andre raser.

Det var i det 18. århundre at hvite bønder (boere) traff på xhosaene — noen av de mange svarte som innvandret fra nord. Igjen oppstod det gnisninger. Harde kamper ble utkjempet. I mellomtiden hadde britene tatt Kappkolonien i besittelse. Men mange boere følte stor misnøye under britenes styre, så i 1830-årene drog de nordover. Etter mange besværligheter og kamper opprettet de ny stater på den andre siden av elvene Oranje og Vaal. Både britene og boerne praktiserte raseskille.

Boerne var kalvinister og tilhørte den nederlandske reformerte kirke. De leste Bibelen ofte, men likevel trodde de at de var de svarte overlegne — mange trodde at Gud hadde forbannet de svarte.

Kirken støtter apartheidsystemet

Da stadig flere ikke-hvite omvendte seg i forrige århundre, følte mange hvite seg beklemt. Som følge av det traff kirkens synode en historisk avgjørelse i 1857: «På grunn av den svakhet enkelte [hvite] har . . . skal menigheten blant hedningene [de ikke-hvite] . . . nyte sine kristne privilegier i en atskilt bygning eller institusjon.» Så kirken godkjente raseskillet.

Atskillelsen fortsatte. I dag finnes det egne nederlandske reformerte kirker for hvite, svarte, fargede og indere.

På slutten av 1800-tallet ble skillet større. Mange religiøse misjonsstasjoner var blitt opprettet. De fleste av dem var av britisk opprinnelse og under streng hvit kontroll. James Kiernan, professor i sosialantropologi ved universitetet i Natal, sier: «Det afrikanske presteskap i disse kirkene som ble dominert av de hvite, anså denne utelukkelsen [av det afrikanske presteskap fra lederstillingene] for å være basert på diskriminering, og reagerte mot det ved å opprette sine egne kirker.» Den første ble dannet i Johannesburg i 1892. I dag er det om lag 4000 religiøse grupper i Sør-Afrika, og de fleste av dem består av svarte.

Det 20. århundre begynte med at «kristne» hvite — britiske imperialister og boernasjonalister — kjempet om overherredømmet. På grunn av ren tallmessig overlegenhet overtok britene styret over boerrepublikkene, og sammen dannet de senere Sør-Afrikasambandet.

Men boerne, som nå blir kalt afrikandere, vant en politisk seier da nasjonalistpartiet seiret ved valget i 1948 og de kom til makten i kraft av sin apartheidpolitikk (raseskillepolitikk). I deres avis Die Transvaler stod det: «Vår apartheidpolitikk . . . er basert på de kristne prinsippene om rett og rettferdighet.» Det ble vedtatt atskillige lover og bestemmelser for å styrke raseskillet.

Som følge av at de svarte og de hvite bor hver for seg og ikke har noen sosial kontakt, er det mange hvite som ikke er klar over hvor dårlige livsvilkårene er i de svarte boligområdene, og som heller ikke fullt ut kan forstå den ydmykelse apartheidpolitikken har forårsaket. Nesten alle de svarte er forbitret over apartheidpolitikken. En slik forbitrelse har bidratt til å gjøre uroen større.

Finnes det en løsning?

Det press som nå blir øvd på Sør-Afrika både innenfra og utenfra for å få landet til å oppheve apartheidsystemet, er blitt sterkere. Regjeringen bestemte seg nylig for å foreta omfattende forandringer. Den gjennomførte enkelte reformer og opphevet visse apartheidlover. Men det ser ut til at det er umulig å løse Sør-Afrikas problemer på en måte som er tilfredsstillende for alle. Mange, både svarte og hvite, ønsker fredelige forandringer, men enkelte hvite som vil følge en hard linje, er bestemt på å bevare status quo. På begge sider foregår det en dragkamp mellom ekstremister og moderater. De svarte er også betydelig splittet på grunn av stammetroskap.

Hva slags løsninger kommer kirkene med? Åndelige løsninger? Guds rike? Nei, de har gått inn på den politiske arena. Enkelte prester gjør seg til og med til talsmenn for sivil ulydighet og forhandler med lederne for frigjøringsbevegelser som er kjent for å bruke vold. Mange kirkegjengere klager derfor over at de får høre ’for mye om politikk og for lite om Gud’.

Noe som gjør forvirringen større, er spliden innen kirkene. Blant de forskjellige nederlandske reformerte kirkene er det nå mye kritikk av apartheidsystemet. Mange prester, både svarte og hvite, har fordømt det. En synode erklærte i oktober 1983 at rasediskriminering er «syndig», og at kirken derfor bør være åpen for mennesker av alle raser.

Den 29. august 1985 erkjente et annet råd i den nederlandske reformerte kirke offentlig at rasediskriminering «er i strid med de bibelske prinsippene om nestekjærlighet og rettferdighet», og at «apartheid» har «ført til elendighet for menneskene». Også i noen av de anglikanske kirkene er det uenighet i rasespørsmål. For oppriktige mennesker som er vokst opp med den tro at apartheid er «Guds vilje», er dette forvirrende og vanskelig å forstå.

Den eneste løsningen

Verdens søkelys har vært rettet mot Sør-Afrika i lange tider. Det er blitt populært å kritisere. Men mange land som gjør det, er ikke noe bedre selv. Dette påpeker et viktig faktum: Den virkelige, varige løsningen, ikke bare på Sør-Afrikas store problemer, men på hele verdens problemer, ligger utenfor menneskenes makt og visdom.

Verdenshistorien er en eneste lang fortegnelse over feil, urettferdighet, stridigheter og blodsutgytelser. Og nå i det 20. århundre blir situasjonen verre etter hvert som verden vakler fra den ene krisen til den andre og hele tiden er plaget av frykten for en atomkrig.

I begynnelsen av vårt århundre innså menneskeheten behovet for en verdensomfattende, suveren myndighet med herredømme over nasjonene. Men forsøk med Folkeforbundet og De forente nasjoner har mislykkes. Finnes det en suveren utøvende myndighet som kan og vil ordne opp i kaoset og opprette fred og enhet? Ja — Guds rike.

Det skal «knuse og gjøre ende på alle de andre [menneskelagde] rikene», rense jorden for vold, urettferdighet og all slags ondskap og innvarsle Kristi tusenårige fredsrike. Det kommer til å være rettferdig mot alle mennesker, uansett hvilken rase de tilhører, eller hva slags hudfarge eller bakgrunn de har. — Daniel 2: 44; Salme 37: 10; Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.

Millioner av mennesker verden over, deriblant tusenvis i Sør-Afrika, har satt sitt håp til Guds rike, hans regjering. På grunnlag av de av Bibelens profetier som allerede er blitt oppfylt, tror de at det snart kommer til å overta herredømmet over hele jorden. Det kommer til å forene mennesker av alle raser. — Lukas 21: 28—31.

At menneskene kan forenes på denne måten, ble vist på en hjertevarmende måte under to spesielle stevner som ble holdt i Sør-Afrika i desember 1985. Les om dem i den neste artikkelen.

[Uthevet tekst på side 4]

Kirken godtok apartheidsystemet «på grunn av den svakhet enkelte har»

[Uthevet tekst på side 5]

Apartheid ble presentert som Guds vilje

[Uthevet tekst på side 5]

Mange prester i den nederlandske reformerte kirke har fordømt apartheidpolitikken