Sannheten om påskeskikkene

Det er en svær stein som stenger for Jesu grav. Og de tre kvinnene som er på vei dit tidlig i grålysningen, vet ikke hvordan de skal få flyttet den. Men de har et sterkt ønske om å gjøre en siste kjærlighetsgjerning overfor sin drepte herre. Stein eller ikke stein — de har tenkt å salve ham, han som så grusomt ble pælfestet tre dager tidligere. Det er en liten, men kjærlig gest.

Da de nærmer seg graven, synes de problemet med å flytte steinen virker mye større enn noensinne. Men da de kommer fram, blir de forbauset over å se at steinen er veltet fra, og at liket er borte. En hvitkledd engel sier: «Vær ikke forferdet! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her.» — Markus 16: 1—6; Johannes 20: 1, 2.

LÆREN om Jesu Kristi oppstandelse er en grunnleggende lære i kristendommen. Apostelen Paulus sa: «Men er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs.» (1. Korinter 15: 14) Bør ikke da de kristne minnes denne store begivenheten?

«Gjør dette til minne om meg»

Vatikanet har kunngjort: «Hver uke, på den dag [kirken] har kalt Herrens dag [søndag], minnes den Hans oppstandelse.» Det tilføyde: «I påskens største høytidelighet har den også en årlig høytid til minne om oppstandelsen.» — The Documents of Vatican II.

Men det står ingen steder i Bibelen at de første kristne helligholdt en ukentlig søndag eller feiret en årlig påske til minne om Kristi oppstandelse. Kristus gav kvelden før han døde, befaling om at en annen begivenhet skulle feires. Han serverte sine disipler et enkelt måltid, som bestod av vin og brød, og befalte dem: «Gjør dette til minne om meg.» — Lukas 22: 19.

Jesus Kristus ville altså at vi skulle minnes hans død, ikke hans oppstandelse. Og hvor ofte? Jesus serverte dette måltidet den kvelden i året da det jødiske påskemåltidet ble holdt til minne om Israels utfrielse av Egypt. (Matteus 26: 19, 20, 26—28) Jesus hadde tydeligvis til hensikt å erstatte påsken med dette årlige minnemåltidet. Kristus gav verken befaling om at påsken skulle feires, eller om at minnet om noen annen begivenhet enn hans død skulle feires. Kirkehistorikeren Sokrates, som levde i det femte århundre, sa: «Apostlene tenkte ikke på å fastsette høytidsdager, men på å fremme et uklanderlig og gudfryktig liv.»

Påskefeiringen vinner innpass

Både Jesus Kristus og apostelen Paulus forutsa at falsk lære ville trenge inn i kristendommen. (Matteus 13: 24, 25, 36—40; 2. Timoteus 4: 3) Etter Jesu apostlers død var det noen som mente at det ved påsketider ville være passende å holde faste og la den etterfølges av en fest, og denne tanken fant grobunn. På en eller annen måte ble dette ansett for å være en måte å minnes Kristi oppstandelse på.

Påsken og dens skikker

Påskefeiringen til minne om Kristi oppstandelse er altså ikke basert på Bibelen. Forskere hevder at det engelske ordet for påske, Easter, er av angelsaksisk opprinnelse og henleder oppmerksomheten på våren. Oldtidens folk trodde at solen om våren ble født på nytt etter å ha vært død i vintermånedene.a Andre navn på høytiden, for eksempel vårt norske påske, kommer av det gamle hebraiske ordet peʹsach, som betyr «forbigang», og som var navnet på den jødiske festen som ble feiret til minne om utfrielsen av Egypt. Kristenheten hevder at dens påskehøytid erstatter denne jødiske høytiden. Men dermed ser den bort fra det faktum at Jesus ikke erstattet jødenes påskehøytid med en påske til minne om sin oppstandelse, men med et minnemåltid.

Historikeren Sokrates trakk derfor denne konklusjonen: «For meg ser det ut som om påskefesten var en gammel skikk som ble antatt av kirken, akkurat som mange andre skikker er blitt antatt.» Ja, de mange påskeskikkene er gamle — de stammer fra nasjoner som dyrket avguder! Den katolske presten Francis X. Weiser innrømmet: «Noen av fastetidens og påskens populære skikker skriver seg fra eldgamle riter i naturreligionen.» Hensikten med disse ritene om våren var opprinnelig å «skremme vinterens demoner vekk».

Men utryddet ikke kirken slik hedenskap ved sine omforminger? Boken Curiosities of Popular Customs forklarer: «Den tidlige kirke fulgte alltid den politikk å gi de eksisterende hedenske seremonier som ikke kunne utryddes, en kristen betydning. I tilfellet med påsken gikk omformingen særlig lett. Glede over at solen stod opp og naturen våknet til liv etter å ha vært død i løpet av vinteren, ble glede over at rettferdighetens Sol hadde stått opp i og med at Kristus hadde oppstått fra graven.»

«Sjarmerende»?

I The Easter Book rettferdiggjør Weiser alt dette ved å si at kirken har ’opphøyet naturens førkristne symbolikk til et kristent sakrament’. Han sier at ikke-kristne skikker «har gitt [påske]tidens overnaturlige betydning et sjarmerende trekk».

Det kan nok være at det er «sjarmerende» å se barn løpe om kapp etter egg i sterke farger. Det samme kan sies om mange andre påskeskikker. Men er dette bare uskyldig moro? En gresk kaféeier sa: «Jeg vet at dette med egget er tåpelig, og at det med haren er enda tåpeligere. Og det at vi faster i 40 dager før påsken, er også tåpelig. Men det setter farge på tilværelsen.»

Kanskje det. Men oppriktige kristne tar i betraktning det Bibelen sier: «For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? . . . Derfor sier Herren: Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke noe urent!» (2. Korinter 6: 14—17) Det som er urent, innbefatter skikker som tydelig skriver seg fra — eller umiskjennelig ligner — skikker i falsk religion. Mange prester mener riktignok at slike skikker kan godtas når de blir brakt inn i kirken. Israelittene resonnerte også på denne måten, og det førte til at de holdt på å bli utryddet.

De brøt Guds bud og laget seg en gullkalv. (2. Mosebok 20: 4) Den lignet uten tvil på de avgudene de hadde sett i Egypt. Så brukte de gullkalven i en ritus som de kalte en «høytid for Herren [Jehova, NW]». Men syntes Jehova Gud at dette tilførte tilbedelsen av ham ’sjarm’? Tvert imot! Det var bare fordi Moses bønnfalt Gud, at israelittene ikke ble tilintetgjort! — 2. Mosebok 32: 1—5, 9—14.

Påskeskikkene blir altså ikke renset ved at de blir fulgt av kristne. Nei, disse skikkene gjør isteden dem som følger dem, urene. — Jevnfør Haggai 2: 12, 13.

Det er interessant å merke seg hva som stod i en artikkel i det australske tidsskriftet The Bulletin: «Jehovas vitner betrakter påsken som en sammensmelting av kristne og hedenske riter.» Ja, de vil ikke delta i riter som er forbundet med avgudsdyrkelse. Men de herliggjør likevel den oppstandne Kristus. Artikkelen fortsatte: «Vitnene kommer sammen . . . [én gang i året] for å minnes Jesu død.» Dette gjør de på den måten Kristus gav befaling om — de serverer vin og usyret brød.

Spørsmålet er nå om de som kjenner sannheten om påsken og dens skikker, tar imot den utfordring det er å handle i samsvar med det de vet.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 6]

Det var soltilbedere som først begynte å holde gudstjenester ved soloppgang i påsken

[Ramme på side 7]

Hedenske skikker som ble «kristnet»

Påskeegg: Ettersom det formelt var forbudt å spise egg i fastetiden, kunne «dekorerte egg symbolisere slutten på botstiden og begynnelsen på en gledesfest,» står det i The Encyclopedia Americana. Og ifølge de fleste oppslagsverk betraktet avgudsdyrkere egget som et symbol på liv og fruktbarhet. Boken Celebrations sier: «Det ble sagt at egg ble farget og spist under vårfestene i det gamle Egypt, Persia, Hellas og Roma. Perserne gav på den tiden egg i gave ved vårjevndøgn.»

Påskeharer: I noen land i Europa har haren lenge vært et tradisjonelt påskesymbol. (I Nord-Amerika er det en kanin, som jo er en nær slektning av haren.) Men The New Encyclopædia Britannica sier at haren var «fruktbarhetssymbolet i det gamle Egypt». Så når barn går på jakt etter påskeegg som påskeharen skal ha lagt igjen, «er ikke [dette] bare barnelek, men en levning av en fruktbarhetsritus». — Funk & Wagnalls Standard Dictionary of Folklore, Mythology and Legend, bind 1, side 335.

Gudstjenester ved soloppgang: Et oppslagsverk (The Book of Festivals and Holidays the World Over) sier: «Det var en alminnelig oppfatning blant de første kristne at solen påskemorgen danset til ære for oppstandelsen, og folk stod opp lenge før solen for å se det. Kanskje det er denne gamle oppfatningen som har inspirert til de mange gudstjenestene som finner sted påskemorgen ved soloppgang i alle deler av De forente stater og Europa.»

Men et annet oppslagsverk (Walsh’ Curiosities of Popular Customs) sier: «Den oppfatning at solen danser påskemorgen, kan lett spores tilbake til hedenske skikker. Etter vårjevndøgn danset også tilskuerne til ære for solen.»

Boken Celebrations tilføyer: «Gudstjenester ved soloppgang har tilknytning til de påskebålene som brant på bakketoppene som en fortsettelse av nyttårsbålene, en skikk som i antikken ble fulgt verden over. Ved vårjevndøgn ble det holdt seremonier for å ønske velkommen solen og dens store makt til å gi alt som vokser, nytt liv.»

Hellig vann: Mange steder er det en alminnelig oppfatning at rennende vann er særlig hellig påskemorgen. Men Hastings’ oppslagsverk (Encyclopædia of Religion and Ethics) sier: «Ettersom vann er en av de nødvendige faktorer for opprettholdelse av liv og frembringelse av avling, spiller det naturlig nok en fremtredende rolle i seremonier som blir holdt for å fremkalle regn, og i andre sesongbestemte riter hos primitive folkeslag.»

[Ramme på side 8]

Forskjellig om påsken

Skinkemiddager: Å spise skinke i påsken er en gammel skikk blant mange katolikker. Den kan imidlertid føres tilbake til engelsk skinnhellighet. The American Book of Days sier at engelskmennene pleide «å spise bacon denne dagen for å vise sin forakt for jødenes skikk, som ikke tillot en å spise flesk». Ifølge boken Celebrations byttet Vilhelm Erobreren baconet ut med skinke fordi han likte det bedre.

Påsken i Amerika: Fordi det religiøse liv i Amerika lenge ble dominert av puritansk tenkning (puritanerne foraktet riter), var påsken til å begynne med en forholdsvis liten begivenhet. Det ser imidlertid ut til at høytiden ble mer populær under den amerikanske borgerkrig. Det var så mange familier som mistet flere av sine kjære i denne krigen, at høytiden ble gjort til et middel som skulle trøste de etterlatte.

Påskebål: Påskebålene ble opprinnelig bannlyst av kirken (på kirkemøtet i Mainz i 742 e.Kr.), som mente de hadde tilknytning til hedensk symbolisme, sier Weiser. Men «sankt» Patrick innførte skikken i Irland «for å erstatte de druidiske hedenske vårbålene med et kristent og religiøst bålsymbol på Kristus . . . Denne godtatte skikken ble med tiden så populær at pavene innlemmet den i den vestlige kirkes liturgi i slutten av det niende århundre». — The Easter Book av Francis Weiser, S.J.

Påsken i Japan: En katolsk kvinne spurte en japansk nonne om hvorfor japanerne ikke brukte harer i sin påskefeiring (som de kaller Fukkatsu-sai, oppstandelseshøytid). Hun svarte: «Hvorfor skulle vi det? Har de noen spesiell betydning i påsken?»

En tidligere katolikk sier: ’Påsken var en litt mer alvorlig begivenhet i Japan enn i vestlige land. Etter messen fikk vi fargede egg, men vi fikk ikke vite hva de betydde. Og i kirken var korsene og helgenbildene tildekket av purpurfargede tøystykker i fastetiden. Men i påsken ble disse fjernet, og det skulle symbolisere oppstandelsens glede.’