De voksende ørkenene — vil de noen gang blomstre som liljen?

SAND! Sand! Sand! Ikke noe annet enn glohet, fykende sand så langt øyet rekker. Langt borte rager kjempemessige, pyramideformede sanddyner opp mot den skyfrie himmelen. De kan være over 200 meter høye og seks ganger så brede ved foten. Det blåser stadig, og vinden lager buktende mønstre i sanden. Heten er intens. Også slangene og froskene må skjule seg for solen nede i sanden. Refleksene fra sanden er blendende. Heteflimringen bedrar øynene — en kan se luftspeilinger av vannhull der det ikke er noen, og ting i det fjerne kan fortone seg som noe helt annet enn det de i virkeligheten er.

Vind av storms styrke pisker av og til opp sanden i så store skyer at de kan gjøre det mørkt midt på lyse dagen. Sandstormene kan trenge gjennom klærne og stikke huden som nålespisser. De kan flå lakken av biler og slipe frontrutene helt matte. De kan forme steiner i ørkenen i fantastiske fasonger og halvveis begrave telefonstolper.

Midt på dagen kan det være stekende varmt, med en temperatur på mellom 52 og 54 grader celsius, og da holder tilreisende nesten på å forgå av heten. Om natten kan kvikksølvet falle helt til fire grader celsius eller mindre, og de tilreisende synes at det er hutrende kaldt. Hvis de kler seg i flere lag med ullplagg, holder de seg bedre avkjølt om dagen, men er de sparsomt påkledd, får de det sviende varmt. Hvis de sitter en fot over bakken, kan de ha det 17 grader kjøligere enn hvis de sitter på selve bakken. Tenk også på de tørre strupene, letingen etter vann, frykten for slanger og skorpionstikk, faren for plutselige flommer og risikoen for å gå seg vill. Det hele gjør at denne tause, golde, sandete verden virker lite innbydende.

Det ser ikke ut til at noen vet sikkert hvor mange større eller mindre ørkener det finnes i verden, av den enkle grunn at det neppe er noen som har telt dem. «Jeg har funnet over 125,» sa en kjent ørkenforsker. «Kanskje det finnes dobbelt så mange.» Det finnes imidlertid ørkener på hvert eneste av jordens kontinenter. De legger beslag på nesten en femtedel av jordens landoverflate.

Den største av alle ørkener, Sahara i Nord-Afrika, utgjør halvparten av verdens samlede ørkenareal — den legger beslag på ni millioner kvadratkilometer. Den arabiske ørken på den arabiske halvøy og Kalahariørkenen i Sørvest-Afrika dekker et landareal på henholdsvis 1,3 millioner kvadratkilometer og 520 000 kvadratkilometer. Den australske ørken, som er nest størst etter Sahara, kan skryte av å ha et flateinnhold på 3,4 millioner kvadratkilometer — nesten halve kontinentet. Gobiørkenen i Kina, som er tre—fire ganger så stor som Norge, dekker 1,3 millioner kvadratkilometer.

Nord-Amerika har også sine ørkener — 25 prosent av staten California er ørken. Ørkener i Arizona, Oregon, Utah, Nevada og Mexico er like tørre og like varme. Death Valley i California sies å være den nest varmeste ørkenen i verden. Sør-Amerika er kjent for å ha jordens tørreste ørken — Atacama i Nord-Chile — som strekker seg cirka 1000 kilometer sørover fra grensen mot Peru. Alle ørkenene har de samme særegenheter — heten og mangelen på vann.

Det er for eksempel steder i Atacamaørkenen i Chile hvor det regner så sjelden at en av innbyggerne i området sa: «Med noen års mellomrom får vi litt yr — men dråpene er svært små.» Andre steder i den samme ørkenen viser offisielle rapporter at det ikke falt regn eller snø i løpet av en 14-årsperiode. Atter andre steder i Atacama viser uoffisielle rapporter at det ikke har regnet på 50 år, og i enda tørrere områder er det aldri blitt registrert regn. I Namibørkenen i Sørvest-Afrika varierer den årlige nedbøren fra under tre millimeter til 150 millimeter. I visse områder i Sahara falt det overhodet ikke nedbør i løpet av en toårsperiode. Regnet kommer ofte overraskende. En erfaren ørkenforsker fortalte: «En gang i Gobiørkenen døde sauene på grunn av vannmangel. Neste dag kom det et skybrudd som druknet både folk og fe.»

Ørkener på frammarsj

I dag blir mange spaltemeter i avisene viet til verdens bekymring på grunn av jordens ørkener. Hvorfor er man så bekymret på grunn av ørkenene nå, etter at de har eksistert i flere tusen år? Våre største innsjøer og elver er blitt forurenset av menneskene. Fiskene i dem er fulle av giftige kjemikalier som uansvarlige mennesker har dumpet. Til og med i atmosfæren svever det rundt «søppel» som mennesker har sendt opp. Men ørkenene har fortsatt mye av den fysiske karakter og det plante- og dyreliv som de har hatt i tusener av år, enda menneskene har erobret visse deler av dem.

Nesten hver uke forteller imidlertid avisoverskriftene den samme historien: «Ørkenspredning ses som en katastrofe som fører til hungersnød,» rapporterer The New York Times. «Katastrofal tørke over hele Afrika forvandler Sahel til et nytt Sahara,» heter det i en overskrift i The Atlanta Journal and Constitution. «Ørkenene fortsetter å spre seg,» skriver The Boston Globe. «Verdens dyrkbare områder forringes,» sier The Toronto Star. «På ett år sluker Sahara store deler av Tchad,» melder en annen avis. Det blir skrevet lange avhandlinger om den trusel ørkenspredningen utgjør.

La oss lese noe av det som står under overskriftene. «Sahara har utvidet sine ufruktbare ørkenområder sørover med en hastighet på ti til 20 kilometer i året i over ti år og innlemmer gradvis Sahel, det halvtørre beltet ved Saharas sørkant,» sier The New York Times for 2. januar 1985.

«Omkring 210 millioner dekar jord blir ørken hvert år . . . Problemet gjør seg særlig gjeldende i Afrika, India og Sør-Amerika,» rapporterer The Boston Globe for 11. juni 1984.

«Utvidelsen av ørkenen truer faktisk enkelte lands eksistens, blant annet Mauretania, hvor talsmenn for myndighetene sier at Saharaørkenen beveger seg sørover med en hastighet på seks kilometer i året. Mauretanierne snakker om den tiden da det var løver i de skogkledde områdene i landet, de samme områdene som i dag ikke er noe annet enn et ufruktbart landskap med døde trær og blåsende sand,» forteller The Atlanta Journal and Constitution for 20. januar 1985.

Dette verdensomfattende fenomenet, de voksende ørkenene, er ikke noe nytt. Det er imidlertid blitt lansert et nytt ord for å betegne denne snikende prosessen — «forørkning». Det er i ferd med å gli raskt inn i dagligtalen i noen deler av verden. Forørkningen berører i dag omkring 100 land, særlig de utviklingslandene i Afrika som er omgitt av ørken.

Dette er et problem som De forente nasjoner leter etter en løsning på. «Vi må betrakte dette som et kolossalt problem,» sa Gaafar Karrar, sjef for forørkningsavdelingen ved FNs miljøprogram (UNEP). «Vi risikerer å miste en tredjedel av verdens nåværende dyrkbare områder før utgangen av dette århundre,» sa han. Ifølge en FN-rapport truer forørkningen 35 prosent av jordens landoverflate, det vil si 117 millioner kvadratkilometer, og 20 prosent av befolkningen, omkring 850 millioner mennesker. «Det er egentlig ikke noe sted i verden som er sikret mot forørkning,» sa Karrar.

I 1977 kom 94 nasjoner sammen i Nairobi i Kenya og ble enige om en «handlingsplan» som skulle stanse ørkenspredningen før utgangen av dette århundre. Men på grunn av en utbredt likegyldighet fra nasjonenes side og manglende finansiering ble planen oppgitt og betraktes ikke lenger som gjennomførlig. I 1980 regnet UNEP med at for å stanse ørkenspredningen innen år 2000 ville det være nødvendig med omkring 450 milliarder kroner fordelt på 20 år, det vil si over 20 milliarder kroner årlig. Hvor alvorlig mener ekspertene det er at ørkenområdene er på frammarsj? En talsmann for UNEP sa: «Hvis den nåværende forørkningstakten fortsetter, vil situasjonen innen år 2000 ha blitt en verdensomfattende katastrofe.»

Når en tenker på selve den måten forørkningen foregår på, reiser det seg noen interessante spørsmål: Hva slags handlingsplan kunne FN iverksette for å sette en effektiv stopper for denne tilsynelatende ubønnhørlige utvidelsen av ørkenene? Kan FN styre menneskenes tenkemåte og bringe den fullstendig på linje med tenkemåten til framsynte, velmenende mennesker som ser den globale katastrofe som en fortsatt forørkning vil føre til? En skribent sier at ordet «forørkning» er et «begrep som kan forklares som ørkenutvidelse som en følge av menneskelig aktivitet». Dr. Mostafa K. Tolba, en av lederne for UNEP, fremhevet den grunnleggende årsaken til forørkningen da han sa: «Hovedårsaken er ikke tørke, slik mange fortsatt tror, men menneskenes rovdrift på jorden ved overdyrking, overbeiting, dårlige vanningsmetoder og avskoging.»

Denne rovdriften tiltar etter hvert som befolkningen vokser og folk bosetter seg i nye landområder som ikke kan tåle befolkningsøkningen. Hvert tre som er å se, blir felt — for at jorden skal kunne dyrkes og skaffe mat til den voksende befolkningen, og for å få tømmer til husbygging og brensel. «Nå er det mangel på ved og trekull også,» sa lederen for en naturvernorganisasjon i Mauretania i Afrika. «Likevel fortsetter folk å felle trær. De tror at Allah vil sørge for regn og trær.» For å overleve spiser kveget deres hvert eneste blad av vegetasjonen så langt de kan komme til. Resultatet er at den snauspiste marken blir stekt steinhard av den ubarmhjertige solen, og at mikroorganismer som er nødvendige for at plantene skal vokse, dør. Etter hvert som vegetasjonen minker, vokser ørkenen.

Så kommer vinden. Sanden i omliggende, tørre landområder blir feid av gårde med vinden og blåst tvers over den avdekkede jorden, og ettersom det ikke er noe som hindrer den, begraver den matjorden, hoper seg opp i gatene og blåser inn i husene. Den tvinger folk ut av sine hjem og inn i nye områder i en tilsynelatende endeløs ond sirkel.

Der det en gang kom rikelig med regn, reflekterer de nylig snauspiste landområdene solvarmen og endrer termodynamikken i atmosfæren på en måte som ifølge eksperter motvirker regn og framskynder utviklingen av ørkenlignende forhold med stadig større hastighet. Folk graver i den tørre jorden for å plante og så, med det er ingenting som vil vokse. Hungersnøden rammer landet. Når skal dette ende?

Vil ørkenene noen gang blomstre som liljen?

For over 2000 år siden skrev profeten Jesaja under inspirasjon om framtiden til jordens ørkener — om hvordan de skulle forvandles ved et mirakel. Det skulle ikke skje ved hjelp av en «handlingsplan» iverksatt av De forente nasjoner, men under Jesu Kristi styre som konge i Guds rike. Her i denne storslagne profetien, som nå snart vil bli oppfylt, finner vi ord som ikke skaper fortvilelse, men håp: «Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre. Den skal blomstre rikt som liljen og juble, ja rope av fryd. Libanons herlighet får den i gave, Karmels og Sarons prakt. Folket skal få se Herrens herlighet, stråleglansen fra vår Gud. . . . i ørkenen bryter kilder fram, bekker på de tørre stepper. Den glødende sand blir til sivgrodd sjø, det tørstende land til vannrike kilder. Sjakalenes mark blir en hvileplass, hvor gresset gror mellom rør og siv.» — Jesaja 35: 1—7.

Slik lover den inspirerte beretning at framtiden skal bli for jordens ørkener med blåsende, glohet sand.

[Uthevet tekst på side 10]

«Med noen års mellomrom får vi litt yr — men dråpene er svært små»

[Kart på side 11]

(Se den trykte publikasjonen)

Verdens ørkenområder er markert med hvitt