Tahiti — en havets juvél

TAHITI — navnet i seg selv maner fram alle slags bilder. Den franske oppdagelsesreisende Bougainville kalte Tahiti Nye Kythera, siden øya minnet ham om en vakker middelhavsøy som heter Kythera. Tahitis skjønnhet har inspirert billedkunstnere og diktere. For noen er dette navnet synonymt med paradiset.

Men det finnes en gruppe mennesker på Tahiti som i mange år har snakket om et kommende paradis. Det samme budskapet blir nå forkynt i alle bebodde land over hele jorden. Men er det av alle steder nødvendig å forkynne det på Tahiti? For å hjelpe deg til å forstå svaret på dette spørsmålet vil vi gjerne fortelle deg litt om denne øya.

Tahiti — den vakre øya

Er Tahiti så vakker som folk sier? Ja, det er det ingen tvil om! Det er ingen stor øy — bare 1041 kvadratkilometer. Men det høyeste fjellet på den er 2237 meter høyt. Rundt hele øya går det en vei som er 121 kilometer lang.

Noe av det mest praktfulle ved Tahiti er den turkisfargede lagunen som omgir øya. Lenger ute har sjøen en dyp blå farge. Et korallrev danner en barrière mellom det dype havet og den lysere lagunen. Dette korallrevet bryter bølgene og danner en krans av hvitt skum. Fra luften ser derfor Tahiti ut som en juvél som ligger i et turkisfarget smykkeskrin. Noen kaller da også øya havets juvél.

Og hvordan er klimaet? Varmt og fuktig, men det mildnes av forfriskende passatvinder. Regntiden strekker seg fra november til mars, og da er både temperaturen og fuktigheten høy. Vegetasjonen er tett og frodig. Særlig langs kysten og i dalene finner du rikelig med kokosnøtter, mangoer, brødfrukter, avocadoer og bananer — med andre ord alt du skulle vente å finne i et tropisk paradis.

Og hva med blomstene? Lukk øynene og forestill deg at du puster inn luft krydret med søt parfymeduft. Hvis du nå åpner øynene, vil du kunne glede deg over en overdådig blomsterprakt — hibiscus og bougainvillea i mengder. Prøv dessuten å se for deg den uvanlige, voksaktige flamingoblomsten og tiare tahiti, den hvite blomsten med søt lukt som tahitiske menn og kvinner fester til håret. Ja, Tahiti har en overflod av blomster.

Det finnes sjøfugler på Tahiti, men det er få dyr som hører naturlig hjemme på øya. Dette blir imidlertid mer enn oppveid av det som finnes i havet omkring. Vakre koraller huser en hel rekke forskjellige slags skalldyr. En kan fryde seg over å se vakre papegøyefisker, leppefisker, doktorfisker, piggfinnefisker, smerlinger og muller både i lagunen og i havet utenfor. Den sultne murenen står og lurer i bergsprekker og betrakter forestillingen — men ikke for å beundre dens skjønnhet. Lenger ute ses haiens skumle skikkelse.

Tahitierne

Denne vakre øya ble først oppdaget av de dyktige sjøfarerne polynesierne en eller annen gang omkring det femte århundre etter Kristus. De lærte å glede seg over dens uberørte skjønnhet og å dyrke den fruktbare jorden og nyttiggjøre seg den rikelige tilgangen på vann. De tilbad guden Taaroa, som de sa var omgitt av andre guddommer som tjente ham. Religiøse seremonier fant sted i kvadratiske innhegninger som ble kalt mara. I den ene enden av en slik innhegning stod det et alter for de hellige Tiki-gudebildene, hvor det ble ofret mennesker.

Disse første innbyggerne levde uforstyrret i over 1000 år. Ja, etterkommerne deres lever der den dag i dag. De kalles tahitiere. Men på 1700-tallet ble øya «oppdaget» på nytt, denne gangen av europeiske sjøfarere, blant andre Wallis, Bougainville og Cook. Tahiti ble verdensberømt. Nykommerne tok med seg enkelte goder til tahitierne, for eksempel metaller, nye stoffer, skrivekunsten og særlig Bibelen. De tok også med seg problemer. Tahiti ble innblandet i konflikter, og til slutt gav den tahitiske kongen Pomare V øya til Frankrike i 1880. I dag utgjør den administrasjonssentret i øygruppen Fransk Polynesia.

Den gylne huden og det lange, ravnsvarte håret til de tahitiske kvinnene er ofte blitt festet til lerretet av kunstnere, for eksempel Paul Gauguin. I våre dager gifter tahitiere seg med kinesere, europeere og andre folk, og folkeslaget er i ferd med å bli nokså kosmopolitisk. Det tahitiske språket, som de opprinnelige tahitierne snakker, blir fortsatt brukt i stor utstrekning. Det er et vakkert språk, men det mangler mange ord som moderne mennesker trenger. Når folk snakker sammen i sin alminnelighet, kan du derfor høre tahitisk blandet med kinesiske og engelske ord og ord på andre språk. Fransk brukes også her, siden Tahiti er underlagt fransk styre.

Forholdene forandrer seg

Landet og folket er svært tiltalende. Tahitierne er fortsatt dyktige i den tradisjonelle polynesiske kunsten å lage utskjæringer av perlemor og tre. De bruker skjell som de finner der på øya, til å lage vakre halskjeder og hengeornamenter, og de vet hvordan de skal flette matter, kurver og hatter av kokospalme- og skruepalmeblad. Men det de er aller flinkest til, er å synge og danse. De griper enhver anledning til å glede seg over deilig mat, vakre blomster, musikk, sang og dans (og dessverre mye alkohol og tobakk).

Ikke desto mindre bærer Tahiti tydelig preg av det 20. århundre. Det blir drevet rovdrift på mye av det som gir øya skjønnhet. Kommersielle interesser gjør at havbunnen blir finkjemt i et forsøk på å få tak i skjell. Haier og skilpadder er et ettertraktet bytte, haiene på grunn av tennene og skilpaddene på grunn av skallet. Sjøfuglene, som en gang var så tallrike, er også i ferd med å forsvinne, noe som skyldes at befolkningen langs kysten stadig øker.

Forurensning er også et problem. Tahiti har noen vakre strender. Mange av dem består overraskende nok av svart sand. Men sjøen skyller opp lite tiltalende søppel på enkelte av strendene.

I mange år har tahitierne hatt et legendarisk og velfortjent ry for sin vennlighet, gavmildhet og gjestfrihet. Men dessverre har koloniseringen og turistnæringen redusert noen av disse naturlige følelsene. De er til en viss grad blitt ofret til virkeligheten i den moderne verden. Det finnes også noen andre problemer, som begynte i 1960-årene, i og med de franske kjernefysiske sprengningene i det sørlige Stillehavet og i og med at det ble bygd en internasjonal flyplass på øya. Siden da har materiell velstand ført til et visst forfall.

Det kommende paradiset

Tahiti har selvsagt aldri vært et paradis i ordets fulle forstand. Trass i øyas skjønnhet har innbyggerne alltid lidd under de problemer som hele menneskeheten har hatt å kjempe med, for eksempel sykdom og død. I tillegg er det mange i dag som tenker på hva Tahiti en gang var, og hva øya er i ferd med å bli. De frykter framtiden. Tenkende mennesker håper at forfallet ikke skal fortsette, men hva kan forsikre dem om at det ikke kommer til å gjøre det?

På slutten av 1700-tallet kom kristenhetens første misjonærer til Tahiti. De oversatte Bibelen til tahitisk, og Bibelen er fortsatt den mest respekterte boken på øya. I dag er det imidlertid mange religioner her, og de fleste av dem skal være kristne. Likevel er det mye kriminalitet og vold og rasediskriminering og nasjonalisme. Det ser ut til at kristenheten ikke har klart å peke på løsningen på disse problemene.

Derfor har Jehovas vitner fortalt tahitierne om hvordan det virkelige paradiset skal bli opprettet. De forklarer Guds hensikt for tahitierne og bruker Guds navn, Jehova, som forekommer flere tusen ganger i den tahitiske bibelen. De viser hvordan denne Gud har profetert at menneskene skulle begynne å ’ødelegge jorden’, selv de fjerneste og vakreste delene av den. (Åpenbaringen 11: 18) Og de gleder seg over å kunne forklare at Jehova ikke kommer til å la dette gå upåaktet hen. Nei, hans rike med Kristus Jesus som konge skal gripe inn og innføre paradisiske forhold, ikke bare på Tahiti, men på alle øyer og kontinenter over hele jorden. (Salme 98: 7—9) Guds rike skal også fjerne sykdom, lidelser og død, som berørte Tahiti også den gang da det var mer idylliske forhold der. (Åpenbaringen 21: 3, 4) På denne måten blir tahitierne oppfordret til å vise sin velkjente gjestfrihet ved å ønske Guds rike velkommen. Det vil bringe dem evige velsignelser.