Flom og tørke — katastrofer som Gud står bak?

«JEG blir ør i hodet, og magen kjennes kald.» En afrikansk kvinne prøvde å fortelle en av Våkn opp!s medarbeidere hvordan det føltes å sulte. En annen som bor i et tørkerammet område i Sør-Afrika, sa: «Vi mister all vår styrke, så vi klarer ikke å le, gråte, se og puste.»

Det ble nylig anslått at det i Afrika alene var 35 millioner som levde under slike elendige kår som disse to. De var offer for en tørke som så ut til å bety katastrofe for et helt kontinent.

Denne elendigheten har på ingen måte unngått andres oppmerksomhet. Uhyggelige bilder av utsultede kvinner og barn som det ofte ikke har vært stort mer enn skjelettet igjen av, er blitt vist på fjernsyn og trykt i aviser og tidsskrifter for å anspore folk til å være med på omfattende hjelpetiltak. Men for mange av ofrene betyr slike tiltak altfor lite og blir satt i verk altfor sent. Nye matforsyninger bringer ikke de døde tilbake til livet, og de gir heller ikke ruinerte bønder tilbake den velstand de levde i før.

Men mens noen ber med uttørkede lepper om at det må komme en regndråpe, er det mange andre som er offer for en naturkatastrofe som enkelte anser for å være enda farligere for liv og eiendom — flom. Boken Historical Catastrophes: Famines sa: «Mange av de verste tilfellene av feilslåtte avlinger . . . kan tilskrives for mye vann.»

Hwangho (Den gule elv) i Kina, for eksempel, slynger seg mot havet som en hovedvei på en forhøyning. Langs elvebreddene er det diker som beskytter de bøndene som bor på sletten nedenfor. Men når det er flom, hender det at disse dikene blir brutt, og da blir sletten forvandlet til et redselshav. I århundrenes løp har cirka ti millioner kinesere omkommet i flomkatastrofer, noe som gjør at Hwangho har forårsaket større menneskelige lidelser enn noe annet i naturen.

Menneskene fortsetter å bli rammet av flom- og tørkekatastrofer, til tross for at den tekniske viten stadig blir større. Og enten du selv har opplevd en slik katastrofe eller ikke, blir du berørt. For flom og tørke medfører alltid matmangel, som igjen fører til at matvareprisene stiger kraftig. Menneskene er så hjelpeløse når de blir utsatt for slike katastrofer, at mange mener at dette er uunngåelige katastrofer som Gud står bak. Men er det en riktig oppfatning?

Hvem er ansvarlig?

Earthscan, en «nyhets- og informasjonstjeneste som formidler opplysninger om den globale utvikling og miljøspørsmål», har publisert en utredning som handler om hvorvidt det er Gud eller mennesker som står bak naturkatastrofene. Den viser at det gjennomsnittlige antall rapporterte tilfelle av flom på verdensbasis økte fra 15,1 i året i 1960-årene til 22,2 i 1970-årene. Antall tilfelle av tørke økte fra 5,2 i året til 9,7 i løpet av den samme tidsperioden. Men noe som er langt mer alarmerende, er det faktum at antallet av dem som omkom i disse katastrofene, ble mer enn seksdoblet!

I utredningen fra Earthscan heter det: «Stadig flere katastrofer blir forårsaket av mennesker. Noen katastrofer (flom, tørke og hungersnød) forårsakes mer av miljømessig og ressursmessig vanskjøtsel enn av for mye eller for lite regn. . . . Katastrofer er sosiale og politiske begivenheter som kan avverges og ofte blir avverget. I den tredje verden, hvor de fattige blir tvunget til å drive rovdrift på jorden og bo på farlige steder, krever katastrofene stadig flere offer.»

Tenk over noen eksempler som viser at det har vært mennesker som har stått bak såkalte uunngåelige katastrofer som enkelte mener Gud har vært ansvarlig for. En natt i mai 1942 strømmet cirka 330 millioner tonn vann inn i flere daler i den vestlige delen av Tyskland. Var det en uunngåelig katastrofe som Gud stod bak? Nei. Katastrofen skyldtes bomber som britiske krigsfly slapp over Möhnedammen og Ederdammen under den annen verdenskrig. Cirka 1300 mennesker druknet, og de fleste av dem tilhørte sivilbefolkningen.

Fem år tidligere skjedde det en katastrofe som noen mener var mer ødeleggende enn atombombeeksplosjonene i Hiroshima og Nagasaki. Bladet New Scientist sa i en kommentar til en rapport fra SIPRI (Det internasjonale fredsforskningsinstitutt i Stockholm): «Det var det at Huayuankow-diket ved elven Hwangho ble sprengt med dynamitt, som førte til at japanske tropper ble hindret i å komme videre inn i Kina i 1938, men det førte også til at hundretusener av Kinas egen befolkning druknet.» Flere andre millioner ble hjemløse.

En afrikansk avis sa om årsaken til mange katastrofer: «Ikke all nød [som følge av tørkekatastrofer] kan tilskrives været. . . . Kriger som er blitt utkjempet fra sørspissen av Afrika til atlanterhavskysten og tilbake til Moçambique, har fått bøndene til å flykte fra åkrene sine.» Tørken i Etiopia, for eksempel, er blitt verre på grunn av flere års borgerkrig, som har ødelagt gresslettene.

Gud eller griskhet?

Takket være den moderne teknologi er bøndene nå i stand til å pløye veldige landområder — deriblant områder som økologene sier ikke burde ha vært pløyd i det hele tatt. National Geographic sa angående deler av prærien i Nord-Amerika: «Spekulanter og hardt pressede eiere av store farmer har pløyd opp hundretusener dekar næringsfattige gressletter for å dyrke hvete . . . Denne jordbunnen blåser lett når den er tørr, og om det blir en langvarig tørke på prærien i likhet med den som førte til ’The Dust Bowl’ [et tørkerammet område i USA i 1930-årene], er bare et spørsmål om tid.»

Noen beitemarker i dette området er allerede pløyd opp. En kvegeier som er berørt av dette, sa: «Det er ikke Gud som står bak. Det skyldes griskhet. Gud har ikke noen plog.» Mohandas Gandhi uttrykte det godt da han sa: «Det er tilstrekkelig til å dekke alles behov, men ikke til å tilfredsstille alles griskhet.»

Men noen mener at det er de som driver med husdyravl, som er griske. Noen har så mange dyr at gressmarkene blir overbeitet. Og selv om de kanskje kan holde det gående slik i flere år, kan de overbeitede gressmarkene bli forvandlet til en permanent ørken når det blir tørke. Tenk over hva som skjedde ved grenseområdene til Saharaørkenen. Tidligere i vårt århundre ble det gravd tusenvis av brønner for å skaffe mer vann. Afrikanere som drev med husdyravl, jublet, for nå fikk de mulighet til å øke dyrebestanden. Men det ble dessverre ikke nok beite til alle dyrene.

«Sahel-området var allerede sykt da det kom tørke i 1968,» sier boken Our Hungry Earth — The World Food Crisis. «Etter hvert som gresset visnet, hogg gjeterne ned trær, slik at kveget kunne spise bladene. Tørken fortsatte, og beitemarkene og åkrene begynte å bli forvandlet til ørken.» Ifølge bladet New Scientist har Sahara «strukket seg 650 000 kvadratkilometer sørover i løpet av de siste 50 årene». Det er et område som er større enn Spania og Portugal til sammen!

Dessuten er det entreprenører som hogger trær uten å ta hensyn til de økologiske følgene. Professor Hanks, som er lederen for instituttet for naturressurser i Pietermaritzburg i Sør-Afrika, sier: «I løpet av den tiden det tar å lese denne setningen, vil tre hektar skog bli borte på verdensbasis. . . . Dette tapet av trær innebærer langt mer enn et tap av råmaterialer til energi og bygging. Avskogingen ødelegger vannets kretsløp mange steder, noe som fører til at mange elver blir fulle av mudder, at grunnvannet blir kraftig redusert, at det blir flere oversvømmelser, og at det blir større vannmangel i tørkeperioder.»

Det som har skjedd i Himalaya, er et eksempel på dette. Boken Our Hungry Earth — The World Food Crisis sier: «Skogene i de lavere høyder ved foten av fjellkjeden forsvinner fort. Som følge av det blir oversvømmelsene i Sør-Asia verre. En flomkatastrofe i Pakistan i 1973 ødela store mengder lagret korn. Og i 1974 ble avlinger i Bangladesh og India nesten like mye ødelagt av flomkatastrofer som av tørke.»

En straff fra Gud?

Det er derfor ikke noe rart at den førnevnte utredningen fra Earthscan trakk den konklusjon at det er menneskene — ikke Gud — som er ansvarlig for de katastrofale virkningene av flom og tørke. Menneskene har riktignok ikke kontroll over været, skjønt det er noen som mener at menneskene ved å foreta atomprøvesprengninger og gjøre andre lignende ting har tuklet med miljøet og dermed har endret forskjellige værmønstre. Men som det stod i utredningen fra Earthscan:

«Folk forandrer sitt miljø slik at det blir mer utsatt for enkelte katastrofer, og de oppfører seg slik at de blir mer sårbare for disse farene. Den voksende befolkningen i den tredje verden er tvunget til å drive med overdyrking og avskoging og i det hele tatt drive rovdrift på jorden, og dermed blir den mer utsatt for både flom- og tørkekatastrofer.»

Men noen spør kanskje: ’Er det ikke mulig at Gud på en eller annen måte bruker disse katastrofene til å straffe menneskene for at de vanskjøtter jorden? Viser ikke Bibelen at Gud brukte slike katastrofer før i tiden?’ Husk at da Gud lot vannflommen komme på Noahs tid, hadde han advart menneskene på forhånd. Han sørget for at den rettferdige Noah og hans familie overlevde. (1. Mosebok 6: 13, 14, 17) Dette kan ikke sies om katastrofer i nyere tid, for det har hendt at også trofaste tjenere for Gud er blitt rammet av dem og har omkommet i dem.

Men dette betyr ikke at Gud ikke bryr seg om at menneskene er i ferd med å ødelegge jorden. Bibelen viser at han til fastsatt tid skal gripe inn ved sitt rike. Bibelen beskriver hva som kommer til å skje: «På den tid da disse kongene [vår tids regjeringer] rår, skal himmelens Gud opprette et rike [hans himmelske regjering] som aldri i evighet går til grunne. . . . Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå i evighet.» — Daniel 2: 44.

De sanne kristne har ventet på Guds rike i flere hundre år. Jesus lærte jo sine disipler å be: «Far! . . . La ditt rike komme.» (Lukas 11: 2) Men har vi grunn til å tro at en himmelsk regjering kan sette en stopper for ødeleggende flom- og tørkekatastrofer? Ja, det har vi! Vitenskapelige forsøk på å kontrollere været har hittil ikke vært særlig vellykkede. Men Skaperen har makt til å regulere været. Han gav sitt folk i gammel tid dette løftet: «Jeg [vil] sende dere regn i rett tid. Jorden skal gi grøde og trærne på marken frukt.» — 3. Mosebok 26: 4.

Den oppstandne Jesus Kristus, som Gud har utnevnt til å være konge i dette riket, har også vist at han har makt til å kontrollere været. Bibelen forteller om en gang det kom «en voldsom virvelvind». Jesus ble vekket opp av en dyp søvn. «Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: ’Stille! Vær rolig!’» Hva skjedde? «Vinden la seg, og det ble blikk stille.» Dette fikk Jesu skremte disipler til å si: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham.» — Markus 4: 36—41.

Også under Guds rikes styre vil været adlyde Jesu befalinger og derfor være helt i balanse. Og hva med de økologiske forholdene på jorden? Det kommer ikke til å finnes noen griske mennesker som utrydder jordens skoger eller forurenser atmosfæren. Bibelen sier: «Landet [jorden, NW] er fylt av kjennskap til Herren, som vannet dekker havets bunn.» (Jesaja 11: 9) Under dette styret vil menneskene avgjort lære å bygge hus og utnytte jorden på en slik måte at den økologiske balanse ikke blir forstyrret. (Jesaja 65: 21) Jorden vil dermed bli forvandlet til et vakkert sted — et virkelig paradis! — Lukas 23: 43.

[Bilde på side 18]

Hvorfor vokser ørkenene så fort, som denne ørkenen i Afrika?

[Rettigheter]

Foto: FAO