En ødeleggende tørke i det sørlige Afrika

V VÅKN OPP!s MEDARBEIDER I AFRIKA

MANGE sa at det var den verste tørken i dette århundret. Noen sa til og med at det var den verste i det sørlige Afrikas historie. Denne toårige tørken som rammet det sørlige Afrika, fikk katastrofale følger. «Det er verre, mye, mye verre, enn vi hadde ventet,» uttalte lederen for Operation Hunger, en privat hjelpeforening i Sør-Afrika, «ekskursjoner som er blitt foretatt, er de rene oppdagelsesreiser inn i tidligere ukjente dyp av elendighet, menneskelig lidelse og nød.»

«Du kan ikke dyrke noe som helst. Jorden er død,» sa en landsbybonde fortvilt. Enkelte steder spiste utsultede landsbyboere gjørme eller røtter av ville planter. Organisasjoner som gav matvarehjelp, hadde ingen mulighet til å dekke etterspørselen. Avisen The Guardian Weekly skrev at «det sørlige Afrika har mistet en større del av avlingene sine enn Etiopia og Sudan gjorde i den forferdelige tørken i 1985».

Tørken brakte omkring 18 millioner mennesker til sultegrensen. I Angola var dette den verste krisen i landets historie. Anslagsvis én million husdyr døde, og et år gikk cirka 60 prosent av avlingene tapt. Det var umulig å nå fram til og hjelpe dem som var hardest rammet. I august 1992 hadde to tredjedeler av avlingene i Zambia gått tapt, og det var nødvendig å importere en million tonn mais i all hast. Omkring 1,7 millioner mennesker sultet.

I Zimbabwe, som en gang ble kalt det sørlige Afrikas spiskammer, var det fire millioner mennesker som trengte matvarehjelp — nesten halve befolkningen. I ett område sa en skolelærer: «Det er lite vann og nesten ikke noe mat igjen. Det er ikke så mye som et gresstrå igjen på marken.»

I noen landsbyer klatret folk opp i trærne for å samle løv som de kunne lage mat av og spise. Regjeringen måtte redusere matvarehjelpen fra 15 kilo til 5 kilo pr. person pr. måned. Den store kunstige innsjøen Kariba nådde sitt laveste nivå noensinne, og det var vannrestriksjoner i Bulawayo.

Tusenvis av dyr i viltparker i Zimbabwe måtte skytes fordi det ikke var nok vann til dem. En avis skrev: «Døde fugler har ramlet ned fra visne trær, og skilpadder, slanger, gnagere og insekter er forsvunnet.»

Mosambik var et av de tørkerammede landene som det gikk verst ut over. Landet måtte få 80 prosent av den maten det trengte, gjennom internasjonal hjelp, og anslagsvis 3,2 millioner mennesker sultet. Flyktninger strømmet inn i Malawi, Swaziland, Sør-Afrika og Zimbabwe, men etter at forholdene nylig er blitt bedre, har mange av dem vendt tilbake igjen.

De som bor i byene, er ofte ikke klar over hvilken virkning tørken har hatt i landdistriktene. En tjenestemann som var engasjert i matvarehjelpen, bemerket: «De ødeleggelsene som er forårsaket av tørken, er noe som virker fjernt for de fleste mennesker i storbyområdene, som ikke har vært direkte berørt av mat- og vannmangelen.»

Selv om det har kommet regn som har bedret forholdene litt i mange områder, er det fremdeles behov for mer regn i deler av Mosambik, Swaziland og Sør-Afrika. Man vil uten tvil merke virkningene av denne tørken i mange år framover.

Mangel på regn er åpenbart én årsak til tørken. Men virkningene av den forsterkes av andre problemer som fortjener å bli vist oppmerksomhet.

Andre problemer

Virkningen av tørken i Afrika blir i høy grad forsterket av ustabile politiske forhold. Det er land som har vært hjemsøkt av slike ustabile forhold, som har hatt den mest alvorlige matmangelen. Eksempler er Angola, Etiopia, Mosambik og Somalia. Krigshandlinger har ødelagt for jordbruket og tvunget mange bønder til å flykte, slik at det ikke har vært noen igjen til å drive gårdene.

En omstridt faktor som kan være en medvirkende årsak til tørken, er menneskenes forurensning av atmosfæren og den globale temperaturøkningen som noen mener er et resultat av dette. En annen faktor er befolkningsveksten. Den gjennomsnittlige årlige vekstraten i Afrika er tre prosent, en av de høyeste i verden. Det blir stadig flere munner å mette, og for å oppveie det begynner bøndene å dyrke jord som er uegnet til jordbruk, og de lar ikke jorden ligge brakk, slik at den får hvile.

I tillegg blir skogene brent eller hogd ned, hovedsakelig for at det skal bli mer plass til jordbruk. Bladet African Insight sier at 20 prosent av Etiopia var dekket av skog for 20 år siden; nå er det bare to prosent. Ifølge enkelte autoriteter er avskogingen det alvorligste av alle de miljøproblemer som truer jorden. Den virker inn på værmønstrene og bidrar til jorderosjon og ørkenspredning.

Noen afrikanske regjeringer har holdt korn- og kjøttprisene nede for å vinne popularitet hos forbrukere i byene. Dette tar motet fra bøndene, som ikke klarer å drive lønnsomt. Regjeringen i Zimbabwe reagerte ved å øke prisen på mais med 64 prosent for å anspore bøndene til å produsere mer.

Hva er løsningen?

Ekspertene har mange forslag. Noen ganger har de imidlertid rådet afrikanske land til å ta i bruk vestlige jordbruksmetoder, som har vist seg å være dårlig egnet for afrikanske forhold.

Det er behov for snarlige gjennomførbare løsninger. En høytstående afrikansk tjenestemann i FNs økonomiske Afrika-kommisjon uttalte: «På grunnlag av alle de økonomiske beregninger vi har sett hittil, kommer Afrika i år 2000 ikke til å være i den grøften som kontinentet er i nå. Det kommer til å være på bunnen av et dypt svart hull.»

Det er åpenbart nødvendig å oppnå politisk stabilitet og få slutt på volds- og krigshandlingene. Samarbeid mellom naboland er også viktig.

Ifølge FAO, FNs organisasjon for ernæring og landbruk, har Afrika kapasitet til å brødfø en befolkning som er tre ganger så stor som i dag. Men matvareproduksjonen har sunket i flere tiår, og med den nåværende vekstraten kan befolkningen bli fordoblet i løpet av 30 år.

Matvarehjelp fra utlandet har uten tvil reddet mange fra sultedøden. Men over tid er ikke en slik hjelp noen løsning; da har den en negativ virkning i og med at den ikke oppmuntrer de lokale bøndene til å produsere mat. De får kanskje ikke solgt produktene sine til en fornuftig pris, og folk begynner ofte å foretrekke importerte matvarer, slik at de ikke lenger vil ha det som er produsert i deres eget land.

Hva blir gjort?

Mange som oppriktig ønsker å hjelpe det afrikanske folk, fortjener ros for sin utrettelige innsats. Noen steder har denne innsatsen brakt resultater. I Zimbabwe har et internasjonalt forskningsteam satt i verk en plan om å plante trær som vokser godt og forholdsvis raskt i tørre områder. Tanken er å drive en storstilt planting av disse trærne for å avhjelpe mangelen på brensel, ettersom 80 prosent av befolkningen bruker ved som brensel til matlaging.

I landsbyen Charinge i det tørkerammede Masvingo-området i Zimbabwe er bøndene blitt oppfordret til å bruke stein som tekkingsmateriale rundt planter og frukttrær for å hindre uttørking. Dermed trenger plantene mye mindre vann, og avlingene har vært svært gode. Bøndene har til og med kunnet selge matvarer til andre som er i nød.

Et stort selskap i Sør-Afrika bygde om en fabrikk som utvinner olje fra kull, slik at praktisk talt alt vann som brukes, kan resirkuleres etter en omfattende behandling. Selv om det er dyrt å rense spillvann fra industrien, ønsker Sør-Afrika på sikt å kunne rense cirka 70 prosent av det.

I Luanshya i Zambia innførte man soyabønner som et alternativt og næringsrikt fødemiddel. En hjelpearbeider sa: «De fleste dødsfall på grunn av feil- og underernæring finner sted i mars og juni, da det er mangel på de tradisjonelle hovednæringsmidlene. Soyabønner høstes imidlertid i april og tåler lagring bedre enn mer vanlige næringsmidler som mais og durra.»

Enda så prisverdig denne innsatsen for å overvinne problemene med tørke og matmangel kan være, har ikke menneskene — trass i all sin teknologi og alle sine framskritt — kunnet forhindre tørke i Afrika. Det er bare Én som fullt ut forstår alle sidene ved problemet, og han forutsa for lenge siden hva som skulle bli løsningen. Snart, under Jehova Guds rikes styre ved den utpekte Kongen, Jesus Kristus, vil profeten Jesajas ord bli bokstavelig oppfylt over hele jorden: «I ørkenen bryter kilder fram, bekker på de tørre stepper. Den glødende sand blir til sivgrodd sjø, det tørstende land til vannrike kilder. Sjakalenes mark blir en hvileplass, hvor gresset gror mellom rør og siv.» — Jesaja 35: 6, 7.

[Bilde på side 12]

Landsbyboere konkurrerte med husdyrene om det lille vannet som var igjen i gjørmehullene

[Rettigheter]

The Star, Johannesburg