Fred, enhet og kjærlighet midt i alle urolighetene
SVARTE, hvite, indere, fargede og besøkende fra andre land kom sammen i Sør-Afrika, apartheidsystemets land, og nøt et kristent fellesskap. I noen få timer? Nei, i fire dager. Hvor mange — noen få hundre? Nei, over 77 000! Hvor? Ved to spesielle stevner i Johannesburg og Durban fra 26. til 29. desember 1985. Det var en stor opplevelse som aldri kommer til å bli glemt.
Dette var to av en rekke spesielle stevner med temaet «Bevar din ulastelighet» som Jehovas vitner holdt verden over. Titusener av mennesker strømmet til disse to sentrene med tog, buss, bil og fly fra alle deler av Sør-Afrika, fra Lesotho, Swaziland, Namibia, Botswana, Zambia og Zimbabwe og til og med fra det konfliktfylte landet Moçambique.
Det kom også mange hundre fra Europa, USA, Japan og den lille atlanterhavsøya St. Helena, så til sammen var det besøkende fra 24 land til stede. Da de kom, ble de ønsket hjertelig velkommen av lokale vitner — svarte, hvite og brune — og fulgt til sine losjier.
Stedet for stevnet i Johannesburg var det nasjonale utstillingssenter. Det ligger i den sørvestlige delen av byen og er et stort, moderne kompleks med utstillingshaller, pene gressplener, trær og gangstier — ideelt for et stort stevne med en flerspråklig forsamling. Grupper av delegater som snakket zulu, sesotho, tswana, engelsk og afrikaans, hadde en stor hall hver, mens portugiserne og grekerne brukte mindre haller. Alle hørte det samme programmet. Under programmet satt naturligvis de fleste der hvor de forstod talernes språk, men før og etter programmet og i pausene fant vitner av forskjellige raser og nasjonaliteter glede i et varmt samvær.
Mange av dem som kom fra utlandet, og som bodde i hvite boligområder, var overrasket over at de ikke så noen uroligheter der. En tysker sa: «Det var helt motsatt av det vi hadde ventet oss.» Alle var særlig glad over at det hersket en slik fred og enhet på stevnene. «Se bare på alle de rasene som omgås hverandre,» sa en som kom fra USA, og som overvar stevnet i Johannesburg. Han tilføyde: «Jeg skulle ønske dette kunne bli tatt opp på film og bli vist på amerikansk fjernsyn.»
Det andre stevnet ble holdt i den kjente havne- og badebyen Durban, en overveiende engelsk by hvor det også bor mange indere. Stevnestedet var et idrettsanlegg, King’s Park, som ligger i nærheten av stranden. Det ble brukt to tilstøtende stadioner. Det ene ble brukt av Jehovas vitner som snakket zulu, og det andre av dem som snakket xhosa (deriblant dem fra Pondoland), og av dem som snakket engelsk (deriblant flere hundre indere og fargede).
Hersket det fred og enhet her også? En xhosakvinne som ikke var et av Jehovas vitner, og som hadde reist 60 mil for å overvære stevnet, sa: «Det er forbløffende at folk av alle raser kan være så forent her i Sør-Afrika. Det er så forskjellig fra det jeg er vant til i kirkene.» «Dette er vakkert,» sa en ung indisk kvinne. «Å se både fargede, indere, hvite og svarte omgås hverandre har forandret hele mitt livssyn.»
Problemer blir løst
Å finne losji til de hvite gjestene, som skulle bo på hoteller og i hvite distrikter, var forholdsvis lett. Å skaffe losji til de mange tusen svarte, som skulle bo i Soweto, den store svarte bydelen vest for Johannesburg, hvor situasjonen er svært spent, var ikke lett. Vitnene i Soweto reagerte positivt ved å vise stor gjestfrihet. I noen hjem bodde det opptil 20 besøkende under stevnet. Men da den første stevnedagen var slutt, nektet bussjåfører fra fjerne steder å kjøre passasjerene inn i Soweto. (Mange busser er blitt brent der under urolighetene.) Så den natten måtte mange sove i bussene. De godtok situasjonen uten å klage. Neste kveld var det blitt truffet andre tiltak, og alle fikk et passende sted å overnatte.
Vitnene i Johannesburg var også svært glad over å se så mange fra Cape Town. Å reise med buss fra Cape Town til Johannesburg og tilbake er en strekning på 286 mil. Noen av de svarte og fargede tjener svært lite. Hvordan fikk de råd til en slik reise? En busskomité som bestod av blandede raser, klarte å skaffe 26 busser til under halvparten av den vanlige prisen. Ikke desto mindre var det enkelte, for eksempel enker med familie, som brakte store offer for å kunne overvære stevnet. Angående enheten sa formannen i busskomiteen: «De siste ukene var det uroligheter i Kapp-provinsen. Men vi hadde svarte, fargede og hvite vitner i samme buss uten at det oppstod noen som helst problemer.»
Denne kontrasten mellom fred og ufred kunne man også se i Durban. Dagen før stevnet begynte, foregikk det harde kamper mellom zuluer og pondoer bare noen få kilometer fra Durban. En pressemelding lød: «Første juledag omkom minst 58 mennesker i en kamp mellom 2000 zuluer og 3000 pondoer.» Ikke langt fra stevnestedet fant det sted en annen episode under selve stevnet. En gjeng svarte pøbler, bevæpnet med kastekøller, angrep noen indere som slappet av på stranden, og forårsaket panikk.
Stevnet skapte stor glede og begeistring
I Johannesburg overgikk antall til stede alle forventninger helt fra den første dagen. I hallen for de engelsktalende ble det satt ut 6000 stoler, men det kom 8942 mennesker. Mange hadde med egne klappstoler. Den første dagen var det til sammen 59 996 til stede ved de to stevnene, og den siste dagen var det hele 77 830! Dette kom også overraskende på bespisningsavdelingen, som til å begynne med slapp opp for mat.
Men det var ikke mangel på åndelig føde. De fine bibelske foredragene, den alvorlige og selvransakende formaningen om å bevare ulasteligheten i disse onde tider, den spesielle veiledningen til de unge og de fascinerende skuespillene, som mange ble rørt over, ble dypt verdsatt.
Det var en stor opplevelse for alle de forskjellige rasene å treffe hverandre og å høre stevnedeltagerne fra andre land. Deres budskap om kjærlighet og enhet fra brødrene i deres hjemland ble tatt imot med bifall og stor begeistring. Medlemmer av Jehovas vitners styrende råd som overvar begge stevnene, holdt oppmuntrende foredrag som det var en glede for alle å høre. Dessuten ble det frigitt nye publikasjoner. Det var den ene store oppmuntringen etter den andre.
Dåpen var et virkelig høydepunkt. På grunnlag av tidligere resultater hadde man regnet med at cirka 400 kom til å bli døpt i Johannesburg. Men isteden var det 921 nye vitner som symboliserte sin innvielse til Jehova ved å bli døpt. For dem og for alle de andre som var vitne til at så mange fra forskjellige raser lot seg døpe, var det en opplevelse de aldri kommer til å glemme. En stor gruppe svarte vitner som spontant sang Rikets sanger samstemt, gjorde anledningen enda mer strålende. Til sammen var det 1363 som ble døpt på de to stevnene.
Verdsettelse og takknemlighet
Stevnene gav vitnene mulighet til å omgås hverandre fritt selv om de tilhørte forskjellige raser, noe de sjelden hadde fått anledning til. På grunn av de enorme folkemengdene i Johannesburg hendte det at barn kom bort fra foreldrene sine. En kveld var det noen svarte barn som ble igjen på stevneplassen uten foreldrene sine. De ble plassert hos hvite vitner som bodde i husvogner like ved. Barna ble tatt kjærlig hånd om. De ble badet, fikk mat og ble lagt i seng. Neste morgen ble de levert tilbake til sine takknemlige foreldre.
Hvite vitner hjalp fem svarte menigheter i East London med å ordne med et ekstratog som skulle bringe dem til Durban og tilbake. Da toget kom til Durban, ble det penset inn på et sidespor i nærheten av stevneplassen. Det fikk stå der, og alle vognene ble passasjerenes losji under hele stevneperioden — svært praktisk og høyt verdsatt!
Det hersket frykt for at det var blitt plassert en bombe på stevneplassen i Durban, så en politiinspektør kom for å undersøke saken. Det var falsk alarm. Senere sa han til et vitne med hvit hudfarge: «Jeg er så imponert over den måten dere fremmer freden på. Jeg hørte du sa ’bror’ til den svarte mannen der. Dere vet hvordan det skal gjøres.» Etter stevnet sa bestyreren av idrettsanlegget til stevnetilsynsmannen: «Jeg er imponert over hvor grundig deres organisasjon er. Ingen annen organisasjon forlater stadionet så rent som dere. Jeg tviler aldri på at det vil være ryddig og pent der når dere har vært der.»
I Johannesburg var også svarte sikkerhetsvakter svært glad for den fredelige atmosfæren. En av dem sa: «Vi har aldri hatt en slik lett jobb under et så stort arrangement.»
Mange av de svarte som overvar stevnet i Johannesburg, hadde aldri vært sammen med hvite vitner før. En svart eldste sa: «Det var en fantastisk opplevelse.» «Jeg er veldig, veldig glad,» sa et svart vitne fra Zambia. «Jeg har aldri vært på et slikt stevne i hele mitt liv.» Dette var et levende eksempel på Jesu ord: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» — Johannes 13: 35.
Kontrasten mellom de lokale urolighetene og den kristne fred og enhet var slående. Stevnedeltagerne ville offentlig gi uttrykk for sin verdsettelse og for sin beslutning om å gjøre seg enda større anstrengelser i framtiden. Følgende erklæring ble derfor lest opp og vedtatt med begeistring på begge stevnene.
«Vi, Jehovas vitner som overværer stevnene med temaet ’Bevar din ulastelighet’ i Johannesburg og Durban i Sør-Afrika fra 26. til 29. desember 1985, ønsker å gi uttrykk for vår dype takknemlighet overfor Jehova, vår himmelske Far, for et slikt rikt åndelig festmåltid som er til opplysning og oppmuntring. Vi er dypt takknemlige for at det er delegater fra 24 andre land til stede som demonstrerer den kjærlighet og enhet som hersker innenfor Jehovas folks verdensomfattende brorskap. Vi er svært glade for at stevnene våre er blitt gjennomført på en fredelig måte til tross for at det er alvorlige problemer og uroligheter i dette landet, som i andre land, og vi gleder oss over å ha fellesskap med de av våre brødre og søstre som representerer de mest utbredte rasene og språkene i Sør-Afrika. Vi er fast bestemt på å styrke kjærlighetens og enhetens bånd uten hensyn til rase og hudfarge, på å gå på med økt iver i forkynnelsen av det gode budskap om Riket i dette urolige landet, og på å bevare vår ulastelighet til Jehovas navns ære.»
De fleste synes i dag at framtiden ser dyster og håpløs ut. Men det gjør ikke Jehovas vitner. Lyset over Bibelens profetier skinner klarere enn noen gang, så de forstår at enden for denne onde tingenes ordning nærmer seg raskt. De som overlever denne verdensomveltningen og kommer inn i den nye ordning under Guds rike, vil få del i et privilegium som er enda større enn det Noah og hans familie fikk del i da de overlevde vannflommen. (Sefanja 2: 3) Kunne du tenke deg å være blant dem som får overleve? Slutt deg da til det lykkelige verdensomfattende brorskap som nå tilber den eneste sanne Gud, Jehova.
«I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå grunnfestet høyt over alle fjell og løfte seg opp over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!’» — Jesaja 2: 2, 3.
[Bilder på side 7]
Øverst: To heltidstjenere — den svarte broren er 101 år gammel
Nederst: Afrikanske stevnedeltagere i fargerike drakter
[Bilde på side 8]
Stevnedeltagere i Durban
[Bilder på side 9]
Øverst: Nyankomne som bærer bagasjen på afrikansk vis
Nederst til venstre: En kvinne som bærer barnet sitt på afrikansk vis
Nederst til høyre: En som trer støttende til mens en annen sjekker kofferten
[Bilde på side 10]
Til sammen var det 1363 som ble døpt
[Bilde på side 11]
To japanske stevnedeltagere som gleder seg sammen med andre vitner