Sinnslidelser — kan en bli helbredet?

«De tok meg med til sykehuset,» forteller Irene. «Jeg likte å snakke med psykiaterne, men det hjalp ikke stort. Så gav de meg elektrosjokkbehandling. Jeg ble veldig skremt. Men heller ikke den behandlingen hjalp stort.

Mannen min overtalte meg så til å sette meg inn i en bil sammen med ham. Jeg trodde jeg skulle hjem. Men vi stanset foran noen svære, gamle mursteinsbygninger. ’Hva er dette?’ spurte jeg mannen min. ’Jeg vil at du skal gå inn der og snakke med noen,’ sa han. Da forstod jeg at det var et psykiatrisk sykehus . . .»

IRENE fikk denne sykdommen i 1955 — akkurat på den tiden da det fant sted en revolusjon innen psykiatrien. Nye medikamenter ble utviklet for å redusere de psykiske skadevirkningene som følge av kirurgiske inngrep. Leger oppdaget at når sinnslidende pasienter ble behandlet med disse medikamentene, «var pasienter som tidligere måtte behandles i isolat eller legges i tvangstrøye, nå i stand til å greie seg uten tilsyn. . . . Medikamentene eliminerte fullstendig visse psykoser». (The Brain av dr. Richard M. Restak) Også de revolusjonerende virkningene disse medikamentene innen psykiatrien har hatt, kan illustreres ved deres anvendelse i forbindelse med schizofreni.

Irenes leger prøvde et nytt, antipsykotisk medikament på henne. Mens samtaler og elektrosjokk ikke hadde brakt noen resultater, lyktes det med medikamenter. Irene og mange tusen andre har kunnet komme ut av psykiatriske sykehus og reise hjem.

Kjemisk kontroll

Legene visste ikke hvordan medikamentene virket. Men det viste seg at de blokkerte reseptorer i hjernen som normalt opptar et stoff som heter dopamin. Fordi dopaminvirksomheten dermed ble hemmet, ble noen pasienter bedre. Men når pasienter fikk medikamenter som økte dopaminvirksomheten i hjernen, ble de ofte verre. Man fikk dermed et bedre innblikk i den kjemiske siden av de mentale sykdommene. (Se rammen.)

Det er fremdeles mye vi ikke vet om schizofreni. Men det er blitt konstatert at bruken av antipsykotiske medikamenter er en effektiv behandlingsmåte. Legene sier at cirka en tredjedel av schizofrenipasientene dessverre ikke reagerer på medikamentene — eller på noen annen behandling. Og i beste fall kan medikamentene bare bidra til å kontrollere — ikke helbrede — sykdommen. De kan svekke eller fjerne sykdommens voldsomste, akutte symptomer. Likevel er det et stort sprang mellom medikamentene og kirurgiske inngrep eller tvangstrøyer.

Så hvorfor betrakte pasienter som bruker disse medikamentene, som åndssvake eller som mennesker som er avhengige av narkotiske stoffer? Antipsykotiske legemidler gir ikke tilvenning. De gir ikke pasientene rus og blir ikke tatt for fornøyelsens skyld. Dr. E. Fuller Torrey sammenligner antipsykotiske medikamenter med «insulin for diabetikere». Og dr. Jerrold S. Maxmen sier: «De som tar slike legemidler, ’løper ikke fra problemene sine’, men ser dem i øynene.»

Irene fant imidlertid snart ut at det også er ulemper ved disse medikamentene.

Problemer på grunn av bivirkninger

«Jeg følte meg helt tafatt,» forteller Irene. «Jeg klarte ingenting. Jeg husker at jeg av og til sov 16 timer i døgnet.» Irenes tilværelse forverret seg. Hun prøvde å slutte med medikamentene, men det førte bare til at hun havnet på psykiatrisk sykehus igjen.a

Noen pasienter får uheldige reaksjoner som varierer fra rastløshet, svimmelhet og døsighet til gulsott, sjokk og vektøkning. En av de uønskede reaksjonene er tardive dyskinesier, som rammer mellom ti og 20 prosent av de pasientene som gjennomgår langtidsbehandling med antipsykotiske medikamenter. De får da krampetrekninger i ansiktet.

Ettersom legene ikke kan forutsi hvordan en pasient kommer til å reagere på et medikament, må de til en viss grad følge prøve- og feilemetoden når de skal ordinere et medikament. En klinisk psykolog sa til Våkn opp!s medarbeider: «Legene må kanskje prøve med tre—fire forskjellige medikamenter før de finner et effektivt middel med så få bivirkninger som mulig.»

Heldigvis kan de fleste problemene som bivirkningene skaper, kontrolleres. I Irenes tilfelle var det nok å gå over til et annet medikament. Døsigheten forsvant, og det gjorde også vrangforestillingene. Hun kom ut av sykehuset og begynte å leve en normal tilværelse igjen. I nesten 30 år gikk det bra — helt til hun prøvde å slutte med medikamentet. Hun sier: «Jeg trodde jeg var frisk. Men etter et år begynte jeg å tenke rart igjen. Legen sa: ’Gå tilbake til medikamentet.’» En lav pris å betale for å komme i riktig gjenge igjen.

Ikke alle reagerer like bra på medikamentene, og som regel virker medikamentene veldig langsomt. Dessuten er det noen pasienter som sterkt misliker det medikamentet de tar. Men når symptomene er så alvorlige at pasientene ikke kan fungere, må de kanskje velge mellom medikamentell behandling og psykiatrisk sykehus.

Alternative behandlingsmåter

Det er interessant å merke seg at både sukker, hvete, melk og bly og dessuten vitaminmangel har vært faktorer som har vært årsak til følelsesmessige forstyrrelser. Dette åpner muligheten for en diettbehandling for schizofreni. En slik fremgangsmåte har allerede til en viss grad vært vellykket i behandlingen av depresjon. Og noen forskere — deriblant nobelprisvinneren Linus Pauling — hevder at store vitamindoser dramatisk har redusert schizofrenisymptomene hos enkelte pasienter. Dette kalles ortomolekylær psykiatri.

Mange synes ideen — i hvert fall i prinsippet — høres fornuftig ut. Ortomolekylære psykiatere påpeker at en sykdom som heter pellagra, og som forårsakes av mangel på vitamin B, fremkaller psykotiske symptomer. Hvordan blir den behandlet? Med store doser nikotinsyre, som hører til B-vitaminene. Men nytter det med en lignende behandling for schizofreni? Hittil har ikke ortomolekylære psykiatere klart å overbevise sine mer ortodokse kolleger.

I en rapport fra NIMH (det amerikanske institutt for mental helse) stod det: «Selv om det kanskje ser ut til at teorien om ortomolekylær psykiatri har presentert et potensielt område for forskning og granskning, kan påstandene om terapeutisk virkningsfullhet finne liten, om i det hele tatt noen, støtte fra [vitenskapelige] undersøkelser.» Det er vel ikke nødvendig å si at det er fornuftig å ha et variert, sunt kosthold. Men en lege kan sannsynligvis best avgjøre hvorvidt en lider av alvorlig vitaminmangel.

Dr. David Shore ved avdelingen for schizofreniforskning ved NIMH så ut til å sammenfatte den holdning de fleste leger har, da han sa til Våkn opp!s medarbeider: «Alle vil gjerne ha en lettvint løsning på schizofreniproblemet — for eksempel vitaminer eller dialyse.b Men så enkelt er det bare ikke. Vi skulle ønske det var det.»

En bør ikke desto mindre være forsiktig med hensyn til enhver medisinsk behandlingsmåte en har tenkt å forsøke, og ikke godta sensasjonelle påstander uten videre. «En troskyldig mann tror alt som blir sagt, den kloke gir akt på sine skritt.» (Ordspråkene 14: 15) Ikke godta enhver behandling blindt. Hvis legen din ordinerer et medikament, bør du ta deg tid til å finne ut hva slags reaksjoner det kan føre til, og hvilke bivirkninger det har.

Trøst for de sinnslidende

Fordi vi lever i «vanskelige tider», blir vi utsatt for mange påkjenninger. (2. Timoteus 3: 1; Lukas 21: 26) Og ettersom alle er underlagt de svekkende virkningene av synden og ufullkommenheten, er det ikke overraskende at også enkelte gudfryktige mennesker har fått psykiske lidelser. — Romerne 5: 12.

Men det å vite at en mental lidelse er en sykdom, hjelper en til å ha et likevektig syn. Irene, for eksempel, var redd for at sykdommen hennes skyldtes et angrep fra demonene. I enkelte tilfelle er det riktignok mulig at demoniske krefter er involvert, men Bibelen lærer ikke at alle sykdommer skyldes demonene. (Efeserne 6: 12; jevnfør Matteus 4: 24; Markus 1: 32—34; Apostlenes gjerninger 5: 16.) Når en person hører stemmer eller oppfører seg nokså merkelig, er det mer sannsynlig at han har en sykdom, for eksempel schizofreni.

Irene ble svært lettet da hun fikk vite at sykdommen hennes ikke skyldtes demoner. Hun søkte legehjelp og ble bedre. Men husk det Bibelen forteller om en syk kvinne som «hadde vært behandlet av mange leger og lidd mye». «Alt hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet; det var heller blitt verre med henne.» Bare Jesus Kristus var i stand til å helbrede henne. (Markus 5: 25—29) Legevitenskapen har sin begrensning i dag også. En kan riktignok ta rimelige skritt for å bli friskere. Men noen må nok ganske enkelt lære seg å leve med problemet og utholde det framfor å lete i det uendelige etter en måte å bli helbredet på.

Men det å vite at Gud virkelig bryr seg om oss, kan fjerne mange bekymringer. (1. Peter 5: 6, 7) «Jehova har holdt meg oppe gjennom denne og mange andre prøvelser,» sier Irene. Hun ser også fram til at Jesus Kristus skal innføre en ny verdensordning, hvor «ingen borger skal si: ’Jeg er syk’». (Jesaja 33: 24; 2. Peter 3: 13) «Det at jeg har holdt blikket rettet mot prisen, evig liv i paradiset, som er så nær, har hjulpet meg til å forbli standhaftig.» Hennes tro er til større hjelp enn noe medikament legene kan tilby.

[Fotnoter]

[Ramme på side 7]

Schizofreni og kjemiske prosesser

Hjernen vår er et utrolig komplisert nettverk av kommunikasjonslinjer som forbinder milliarder av nevroner (nerveceller). Men nevronene berører ikke hverandre direkte. Det er omkring 20 milliondels millimeter mellom utløperne deres, dendrittene. For at nerveimpulsene skal strømme jevnt, må nervesignalene hoppe over denne spalten. For å kunne gjøre det utskiller cellen en bataljon kjemiske «budbringere» som kalles nevrotransmittere. De «svømmer» over spalten og binder seg til spesielle reseptorer, «mottagere», som hver er utformet med tanke på å ta imot et bestemt stoff.

I en normal hjerne foregår alt dette jevnt og ordentlig. Men hos schizofrenipasienter ser det ut til at denne overføring av impulser, transmisjonen, foregår helt ukontrollert. Noen mener at en forhøyet konsentrasjon av dopamin stimulerer nevronene for mye og får dem til å «klikke». Det kan føre til usammenhengende tanker. Men merkelig nok er det ikke alle schizofrenipasienter som har høye konsentrasjoner av dopamin i hjernen. Kan det være at noen har en hjerne som bare er overfølsom overfor dopamin? Eller finnes det forskjellige former for schizofreni? Eller kan det være at en annen kjemisk abnormitet inngår forbindelse med dopamin?

Det er ingen som egentlig vet svaret. Det er heller ingen som vet hvorvidt «dårlig kjemi» forårsaker schizofreni eller omvendt. Det kjemiske er bare én av brikkene i schizofreniens puslespill.

[Ramme på side 8]

Den omstridte sjokkbehandlingen

Den mest omstridte terapien er kanskje elektrosjokkbehandlingen. Legene omtaler den ofte som ECT-behandling (electroconvulsive treatment). Fordi flere filmer, for eksempel «Gjøkeredet», har gitt en skremmende skildring av denne behandlingsmåten, har folk stort sett fått frykt for ECT-behandlingen. Bare i De forente stater gjennomgår ikke desto mindre anslagsvis 100 000 pasienter ECT-behandling hvert år. En statistisk undersøkelse blant psykiatere viste at ECT «stort sett bare blir tatt i bruk når medikamenter, vanligvis i store doser og ofte kombinert med psykoterapi, har vært virkningsløse».

Det har skjedd store forandringer innen ECT-behandlingen. Den er derfor ikke lenger den redselsfulle behandlingsmåten som mange forestiller seg. Når den blir brukt riktig, merker pasienten ikke noe som helst. Pasienten får narkose og en innsprøytning med et muskelavslappende stoff (for å beskytte ham mot skader under krampeanfallet). Elektroder plasseres på hodet, og fra dem sendes elektriske strømstøt gjennom hjernen. Dette fremkaller et kortvarig krampeanfall.

John Bonnage, informasjonssekretær i APA (den amerikanske psykiatriske forening), henviser til en undersøkelse foretatt av en ekspertgruppe i APA, som kom fram til at ECT var «en av de mest virkningsfulle måter å behandle depresjon på». Bonnage opplyste til Våkn opp!s medarbeider at «ECT sjelden blir brukt lenger for å behandle schizofreni, unntatt i de tilfelle hvor det også følger med en alvorlig depresjon».

Legene vet faktisk ikke hvordan eller hvorfor ECT-behandlingen virker. Folk som er imot denne behandlingsmåten, sier at «den kan sammenlignes med det å sparke et TV-apparat fordi bildet begynner å fuske». Det er imidlertid visse ting som tyder på at ECT har omtrent samme innvirkning på overføringer av impulser mellom nervecellene som medikamenter som brukes i psykiatrien. Kritikerne omtaler ECT som farlig og hjerne-invalidiserende. De mener behandlingen kan føre til hukommelsestap og til og med være livsfarlig. Talsmenn for ECT sier imidlertid at nye fremgangsmåter har redusert disse farene i høy grad. De argumenterer videre med at fordelene ved ECT-behandlingen langt oppveier risikoen i betraktning av den høye selvmordsrisiko som er knyttet til dyp depresjon.

[Ramme på side 10]

Freudianske «innsiktsterapier» — hjelp eller hindring?

Dr. David Shore ved avdelingen for schizofreniforskning ved NIMH sa til Våkn opp!s medarbeider: «Nå for tiden foregår det mange færre psykoanalyser og slike ting innen psykiatrien.» Hva er grunnen til det? Det er stadig flere ting som viser at freudianske analyser og beslektede «innsiktsterapier» rett og slett ikke helbreder schizofreni. Freudianske terapier hviler på det ubeviste premiss at sinnslidelser er en reaksjon på tidligere opplevelser, på traumer fra barndomstiden som er fortrengt i underbevisstheten. Analytikeren prøver å trenge ned i underbevisstheten ved hjelp av spørsmål og «fri assosiasjon» for å hjelpe pasienten til å få innsikt i årsaken til problemene sine.

Schizofrenipasienter har imidlertid allerede vanskeligheter med å samtale. Å utsette dem for innsiktsterapi er ifølge dr. E. Fuller Torrey som å «lede en flodbølge inn i en by som allerede er herjet av en tornado».

Det er også fare for at en pasient kan komme til å bli for sterkt knyttet til terapeuten. Noen hevder at pasienter er blitt «avhengige» av terapeutene og ikke har klart å redusere behandlingen. Å ha et fortrolig forhold til en av det annet kjønn kan også føre til moralske problemer.

De fleste psykiatere foretrekker derfor biologiske behandlingsmåter og betrakter klassisk psykoanalyse som gammeldags for behandling av schizofreni. Noen former for samtaleterapi kan imidlertid bli brukt på en effektiv måte i forbindelse med bruk av medikamenter for å gi en pasient støtte og hjelpe ham til å forstå sykdommen sin og for å understreke behovet for å ta medisin. Og av og til stiller en lege ransakende spørsmål for lettere å kunne diagnostisere en sykdom. Dette er imidlertid ikke det samme som psykoanalyse.

[Bilder på side 9]

Medikamenter kan ofte forårsake store forandringer