Naturens undervannsbåter og dykkerklokker

«Vår stolthet over menneskets nyeste oppdagelser må dempes av kunnskapen om at andre dyr kan ha benyttet seg av dem fra uminnelige tider.» — Scientific American, juli 1960.

«Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger.» (Romerne 1: 20) Jehova Guds store visdom kommer virkelig tydelig til uttrykk i disse flytende havdyrene med sine spesielle oppdriftsanordninger.

● NAUTILUS. Blekksprutarten nautilus tok seg fram under vann i utallige årtusener før mennesket viste seg på jorden og kunne drømme om noe slikt. Helt fra den er liten, bygger den sitt eget hus og utvider med større rom etter hvert som den vokser. Den lager en skillevegg mot de rommene den flytter fra, helt til det vakre skallet har vokst utover i spiral og blitt omkring 25 centimeter i diameter. Mesteparten er dekorert med skinnende, brune, sebraaktige striper, og i det ytterste og største rommet, som er åpent ut mot sjøen, lever nautilus. Innenfor har den etterlatt seg 30 eller flere kamre hvor den har hatt husvære i sine yngre dager. Men hver gang nautilus flyttet til nye og større lokaler, etterlot den en del av seg selv — en rørlignende siphunculus (latin, «lite rør») eller sifon. Og hver gang nautilus skilte fra et kammer, etterlot den seg et lite hull i skilleveggen. Gjennom disse åpningene går sifonen, en rørformet forlengelse av nautilus, gjennom alle kamrene helt tilbake til det første lille rommet. Det er disse rommene og sifonen som går gjennom dem, som gir nautilus dens evner som «undervannsbåt». Kamrene tjener som flytetanker. De er fylt med gass. Sifonen som går gjennom dem, kan tilføre eller fjerne vann. Den kan variere forholdet mellom gass og vann og dermed forandre oppdriften. Ved hjelp av dette prinsippet kan nautilus flyte i nærheten av havoverflaten eller 600 meter nede i dypet eller hvor som helst imellom.

● SEPIA-BLEKKSPRUTEN. Den vanlige sepiaen lever i Middelhavet og i den østlige delen av Atlanterhavet. Kroppen på et stort eksemplar kan være over en halv meter lang; åtte armer strekker seg ut ytterligere 25—30 centimeter, og i tillegg kan to lange tentakler slynge seg ut forbi disse armene og gripe fatt i ting den kan spise. Til å bevege seg med har den langstrakte finner langs siden av kroppen pluss en trakt eller sifon som kan brukes til framdrift etter jet-prinsippet. I likhet med nautilus har sepia-blekkspruten en mekanisme som den kan variere oppdriften med. Men i motsetning til nautilus, som benytter seg av skallkamre, består sepia-blekksprutens oppdriftsmekanisme av ben. Like under huden langsmed ryggen har den en myk, krittaktig struktur som er kjent som hvalspø. Den består av opptil 100 tynne plater som holdes fra hverandre av avstivere, og som er fylt med mange separate kamre. Det er denne benstrukturen som tjener som sepia-blekksprutens oppdriftstank. Etter hvert som sepiaen vokser og blir tyngre, blir det tilføyd flere kamre til hvalspøet for å øke dets evne til å gi oppdrift. (Det er for øvrig dette hvalspøet som blir lagt i fuglebur.) Ved en osmoseprosess kan sepiaen pumpe vann ut av hulrommene i denne benstrukturen eller la vann sive inn. På denne måten varierer den oppdriften for å heve eller senke seg i havet. I prinsippet tilsvarer hulrommene i hvalspøet vanntankene i en undervannsbåt. Sepia-blekkspruten holder seg vanligvis på mellom 30 og 80 meters dyp, men kan gå ned til 200 meter.

● KJEMPEBLEKKSPRUTEN. Kjempeblekkspruten, som lever på dypt vann, kan være kilden til legendene om sjøuhyrer som griper fatt i skip med fangarmene. Det er blitt funnet kjempeblekkspruter med en kropp som er over tre meter lang — 20 meter hvis vi regner med tentaklene! Øynene er de største man vet om på noe dyr — 40 centimeter i diameter! Kjempeblekkspruten beveger seg hurtig ved hjelp av jetdrift. I likhet med nautilus og sepia-blekkspruten kan den tilpasse seg forskjellige dyp i havet, men den gjør det på en annen måte. I de øvre to tredjedelene av kroppen er det et stort hulrom, et coelom. Det er væskefylt. Hvis denne væsken fjernes, synker blekkspruten. Væsken gir dyret dets nøytrale spesifikke vekt i forhold til sjøvann. Analyser har vist at den har svært høy ammoniakkonsentrasjon — ni gram pr. liter. Hvorfor er det slik? I motsetning til pattedyr utskiller kjempeblekkspruten sine nitrogenholdige avfallsstoffer som ammoniakk istedenfor urea. Denne ammoniakken går fra blodstrømmen og over i væsken i coelomet, kroppshulen, hvor den oppløses til ammoniumioner. Disse ionene er lette og gjør væsken lettere enn sjøvann og gir dermed blekkspruten oppdrift. Tidsskriftet Scientific American sammenligner dette med Auguste Piccards dykkerklokke, som kan gå dypt ned i havet. Dykkerklokkens store kammer er fylt med bensin, som er lettere enn sjøvann, og observasjonskammeret som er hengt opp under, blir holdt oppe ved hjelp av dette. På lignende måte tjener væsken i kroppshulen til kjempeblekkspruten til å gi den sin flyteevne. Men det var blekkspruten som først benyttet seg av dette, for dens Skaper tenkte på det først.

● FISK MED SVØMMEBLÆRE. Mange fisker har en svømmeblære som er fylt med gass. Når fisken går dypere i sjøen, presser trykket i vannet gassen sammen og reduserer størrelsen på svømmeblæren. Hvis fisken stiger, minsker vanntrykket, gassen utvider seg, og størrelsen på svømmeblæren øker. Når svømmeblærens størrelse forandrer seg, skjer det samme med fiskens størrelse. Når fisken går nedover i vannet, blir altså dens volum mindre på grunn av det økte trykket, noe som betyr at dens gjennomsnittlige tetthet eller spesifikke vekt øker, og dette minsker oppdriften. Når fisken stiger, øker volumet, noe som minsker dens gjennomsnittlige spesifikke vekt, og dette øker oppdriften. Svømmeblæren virker altså slik at den holder fiskens spesifikke vekt på samme nivå som den spesifikke vekt til sjøvannet omkring, noe som gjør at fisken kan flyte på et hvilket som helst dyp. Men det er ikke alltid så enkelt. På 2000 meters dyp har trykket presset blærens volum sammen til bare en tohundredel av dens volum ved overflaten; gassen i blæren har 200 ganger så høy tetthet, og oppdriften er omtrent borte. Likevel svever fisk uten å bevege seg på dobbelt så stort dyp, og gassen i svømmeblæren må da tåle et trykk på over 500 kilo pr. kvadratcentimeter for å motstå vanntrykket! Men hvordan bevarer de den rette oppdriften? Svært sakte kan de tilføre gass til svømmeblæren etter hvert som de går dypere, og avgi den etter hvert som de stiger. Men hvordan kan fisken på store dyp tilføre gass til blæren når trykket i blæren allerede er så stort? Det kan man ikke svare på. Denne gasspumpens virkemåte er fortsatt en gåte.