Den lørdagen da katastrofen rammet min familie
LØRDAG den 27. april 1968 begynte som en helt alminnelig lørdag i vårt katolske hjem på et gårdsbruk ved Mattoon i Illinois i USA. Min kone satt som vanlig og skrev en lang innkjøpsliste. Det gikk med en god del matvarer i vår husholdning, for ni av våre 12 barn bodde fremdeles hjemme.
Vår 16 år gamle sønn, Louis, gjorde seg klar til å bli med min kone og meg til byen. Han skulle kjøpe seg et nytt belte. Han og hans 15 år gamle bror, Timothy, hadde sammen med en 18 år gammel gutt som het Charles Fuller, drevet og bygd om en gammel bil. Charles hadde et godt øye til Louis’ tvillingsøster, Louise, og kom ofte ut til oss på lørdagene.
Denne lørdagen skulle våre døtre Patty på 14 år og Billie Colleen på 12 år arbeide i huset. Småjentene våre, Theresa Jean på ti og Mary Katharin på ni, var ivrige etter å komme seg ut i solen og leke. Sju år gamle Gary ville gjerne på fisketur sammen med meg, men gikk med på å utsette turen til en annen dag fordi jeg måtte reparere lastebilen. Fem år gamle Kenny, minstemann i familien, frydet seg over å ha sine eldre søsken hjemme den dagen.
Lite ante vi at denne lørdagen fullstendig skulle forandre vår tilværelse.
Dagen begynte fredelig
Mellom klokken åtte og klokken ni kjørte min kone og jeg og Louis til byen. Mens vi var borte, kom Charles Fuller, og han og Tim drog på jakt. De var allerede hjemme igjen da min kone og jeg og Louis kom tilbake fra handleturen.
Da vi hadde spist, drog Tim og jeg hjem til min bror for å reparere lastebilen vår. Jeg spurte Charles om han ville være med oss, men han hadde ikke lyst. Da jeg vinket farvel, var Louis, Gary og lille Kenny opptatt med å spa opp og gjøre i stand et blomsterbed. Theresa og Mary lekte på den bilen som guttene holdt på å bygge om.
Omkring kl. 15.00 var Louise opptatt med å tine opp to paier som vi skulle ha til ettermiddagskaffen. Charles var alltid så hjelpsom overfor Louise, og han gjorde et godt inntrykk på oss fordi han var så høflig og oppmerksom. Patty, som arbeidet i huset denne dagen, kom for nær komfyren. På et øyeblikk stod blusen hennes i lys lue. Hun ble så stygt forbrent at min kone tok henne med til sykehuset. Louise og Billie Colleen fikk beskjed om å rydde og vaske på kjøkkenet i mellomtiden. Såvidt Louise og Billie kan huske, gikk Charles Fuller og Louis ut omtrent samtidig. Hva som skjedde i løpet av de neste par timene, kan vi bare gjette oss til.
Omkring kl. 17.00 kom Charles inn og spurte Louise om når hun ble ferdig. Ifølge Billie sa han: «Jeg har drept fem små fugler. Kom ut og se.» Men Louise gikk ikke ut; hun sa bare til ham at hennes far ikke likte at man drepte fugler. Like etterpå kom min kone og Patty tilbake fra sykehuset. Charles gikk ut til bilen og spurte om å få sitte på inn til byen. Dit var det omkring ti kilometer. Han bad dem si til Louise at han ville komme igjen senere.
Tragedien oppdages
Det begynte å bli mørkt, og min kone mente det var på tide at barna kom inn. Billie ble sendt ut for å rope på dem. Da ingen svarte, gikk Louise ut sammen med Billie for å lete etter barna. De fant Theresa og Mary i maisbingen, knapt 200 meter fra huset. Begge var døde. De løp inn i huset igjen og meldte: «Jentene må ha falt ned fra bjelkene.» Jeg ble oppringt og fikk beskjed om at de var døde. ’De kan da ikke være døde, men kanskje hardt skadet,’ tenkte jeg idet jeg skyndte meg hjem.
Da min bror og jeg kom kjørende, stod Billie på veien og forsøkte å tilkalle hjelp. Hun sa at jeg skulle gå til maisbingen. Det slo meg med det samme at situasjonen var alvorligere enn jeg hadde trodd. Småpikene var kalde da jeg løftet dem opp, og jeg forstod at de var døde. Jeg løp inn i huset og spurte hvor guttene var. «De snakket om å gå og fiske,» svarte min kone. Jeg var ikke klar over at jeg hadde løpt rett forbi dem på veien inn. De lå bare fem meter fra maisbingen.
Det er ikke så mye jeg ellers husker fra den kvelden, bortsett fra at gården var full av folk, og at røde lys blinket overalt. En politimann spurte meg om jeg hadde et skytevåpen. Jeg kunne fortsatt ikke fatte hva som hadde skjedd. Vi fikk senere vite at Charles hadde skutt alle de fem barna — Louis, Gary, Kenny, Theresa Jean og Mary Katharin. Han hadde planlagt å drepe hele familien unntatt Louise. Henne forgudet han, og han ville at hun skulle elske bare ham.
Charles hadde skrevet ned hvordan han skulle drepe familien. Han hadde lagt en plan som gikk ut på at han skulle få med seg Louise og Patty til byen på kino sammen med en annen gutt. På kinoen skulle han late som om han ville ut i vestibylen og kjøpe popcorn og noe å drikke, mens han i virkeligheten skulle dra hjem til oss og drepe oss alle sammen. Deretter skulle han kjøre tilbake til kinoen og si til Patty at hun måtte komme hjem, og når de kom fram, skulle han drepe den andre gutten og Patty og legge skytevåpenet i guttens hånd. Han ville at Louise skulle betrakte ham som en helt, for han ville gi det hele utseende av at han hadde drept gutten i et forsøk på å stanse massakren av familien.
Hvorfor måtte det skje?
De påfølgende månedene var et mareritt for oss alle. Mange spørsmål svirret i mitt sinn. Hvordan kunne Gud la noe slikt hende med våre barn? Var 16-åringen Louis i himmelen eller i helvete? Var de andre fire i himmelen, ettersom de var for unge til at de kunne holdes ansvarlig for sine handlinger? Jeg følte at jeg ikke hadde mer å leve for, og syslet med tanken på om jeg kanskje burde gjøre slutt på det hele. Men jeg hadde jo de andre barna og min kone, og derfor holdt jeg det gående.
Jeg begynte å lete etter svar på spørsmålene mine ved å oppsøke vår katolske prest. Han sa til meg at jeg hadde fem små engler i himmelen. Men det førte bare til nye ubesvarte spørsmål: Hvis barna våre er i himmelen, hvorfor må vi da betale for å få bedt bønner som skal hjelpe dem ut av skjærsilden? Ingen kunne gi meg et klart svar.
Og burde ikke Charles Fuller bli henrettet når han hadde drept barna våre med kaldt blod? Det som skjedde, var at han ble idømt en fengselsstraff, og i mange år har min familie og jeg hvert år måttet igjennom den påkjenning å ta kontakt med fengslet og personlig anmode om at han ikke ble løslatt på prøve. Folk har sagt til meg at det står i Bibelen: ’Meg hører hevnen til, sier Herren’, og «du skal ikke slå i hjel». Men det bibelske prinsippet «liv for liv» passet etter min mening bedre i forbindelse med denne bestialske udåden. — Romerne 12: 19, oversettelsen av 1930; 2. Mosebok 20: 13; 5. Mosebok 19: 21.
En gang snakket jeg med en venn om dødsstraff. Han oppfordret meg til å lese 1. Mosebok 9: 6, hvor det står: «Når noen utøser menneskeblod, skal hans blod bli utøst av mennesker.» Da jeg leste det, ble jeg ytterligere bestyrket i den oppfatning at gutten burde ha bøtt med livet for sin forbrytelse. Jeg var takknemlig fordi jeg hadde funnet et svar på ett av mine spørsmål.
Senere forstod jeg at Gud, han som hevnen tilhører, har gitt verdslige myndigheter rett og plikt til å dømme og straffe forbrytere. (Romerne 13: 4) Dette fikk meg til virkelig å undersøke Bibelen for å finne svar på flere spørsmål.
Først flere skuffelser, deretter sann trøst
Fra nå av oppsøkte jeg forskjellige kirkesamfunn og studerte Bibelen ved hjelp av flere brevkurs i håp om å finne de svarene jeg lette så fortvilt etter. Jeg bad til Gud om hjelp. Kirkesamfunnene og kursene hadde ikke annet å gi meg enn det jeg hadde hørt før, for eksempel: ’Sjelen er udødelig, den dør ikke. De døde lever et eller annet sted som engler’, noe jeg senere oppdaget at Bibelen slett ikke lærer. — Forkynneren 9: 5; Jakob 5: 20.
En dag omkring 11 måneder etter at barna mine døde, kom det et brev fra en kvinne i California som hadde lest om drapene i avisen. Med brevet fulgte en liten blå bok som heter «Den sannhet som fører til evig liv», og et års abonnement på bladene Vakttårnet og Våkn opp! Jeg kommer aldri til å glemme den dagen dette brevet kom. Brevskriveren fortalte om oppstandelseshåpet. Jeg slo opp alle de skriftstedene hun henviste til, deriblant Johannes 5: 28, 29, og gråt av glede.
Jeg husker at jeg løp inn til min kone og min datter Louise og sa: «Se her, Bibelen sier at hvis vi lever et rettskaffent og rent liv, kan vi få se våre døde igjen, ikke som ånder, slik vi har hørt før, men som virkelige mennesker, som mennesker vi kan omfavne og være glad i på samme måte som før de døde.» Til min store forbauselse ville ikke min kone ha noen befatning med det jeg leste. Men hennes avvisende holdning la ingen demper på mitt ønske om å lære mer.
Jeg satte meg ned og leste ut den lille blå boken og fikk svar på de spørsmålene som hadde plaget meg. Siden tok jeg kontakt med Jehovas vitner, og det ble straks opprettet et bibelstudium. Min familie trodde at jeg hadde gått fra forstanden. Min kone brente alle bøkene og bladene mine og tilkalte den katolske presten for at han skulle snakke med meg.
Da presten kom, sa han at jeg måtte holde meg borte fra Jehovas vitner. Jeg svarte at jeg mente at jeg var i ferd med å lære sannheten om den eneste sanne Gud, og at Jehovas vitner la for dagen den innbyrdes kjærlighet som det står om i Johannes 13: 35. Presten sa da at han hadde en avtale kl. 14.00, men at han snart skulle besøke meg igjen. Dette skjedde for 16 år siden, men han har ikke vist seg her ennå. Derimot har han sendt meg en del traktater imot Jehovas vitner. Han sendte dem med vår datter Billie, som gikk på en katolsk skole.
Men det var bare en del av den kampanjen som gikk ut på å få meg fra å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. En av brødrene mine var baptistprest, og han satt i tre timer og fortalte meg hva han mente jeg måtte gjøre for å være en god kristen, og prøvde å få meg fra å være sammen med Jehovas vitner. Min far sa at Jehovas vitner sikkert ville hjernevaske meg, men til det svarte jeg at hjernen min trengte en grundig vask ettersom jeg hadde lært så mange usannheter gjennom så mange år.
Min mor var pinsevenn, og hun fikk sin forstander til å oppsøke meg og prøve å få meg bort fra min nye religion. Han holdt også en tale i sin menighet om Jehovas vitner og sendte meg en kopi av talen. Men trass i all motstand gav jeg ikke slipp på det som jeg visste var Bibelens sanne lære.
Ondsinnete rykter
Vår familie hadde ikke bare vært utsatt for en ondsinnet forbrytelse, men også ondsinnete rykter. Min datter Louise ble for eksempel beskyldt for å ha medvirket til å drepe sine søsken. Og jeg ble beskyldt for å være en fyllefant og en skjørtejeger. En gang oppstod det forresten en ganske komisk situasjon i denne forbindelse.
Jeg satt i bilen vår sammen med en venn, da en mann kom ut av et hus i nærheten og innledet en samtale med oss. Han la merke til bladene Vakttårnet og Våkn opp! som lå i bilen, og spurte om hvem av oss som var et Jehovas vitne. Da han fikk vite at det var jeg, begynte han å snakke nedsettende om pastor Russell, Selskapet Vakttårnets første president, og påstå at han var en umoralsk person.
Jeg satt og tenkte på hva jeg skulle si for å få min venn til å forstå at denne mannen ikke snakket sant. Men så begynte mannen å fortelle om et Jehovas vitne som het William Cox, og sa at denne Cox var en skjørtejeger og en fyllefant. Han påstod at William var ute på en bar i byen sammen med en fremmed kvinne den kvelden da Cox-barna ble drept. Min venn visste at jeg ikke var slik.
Jeg spurte mannen om han kjente Cox så godt at han ville gjenkjenne ham hvis han så ham. Han svarte: «Ja visst, jeg har kjent ham i minst 20 år.» Min venn og jeg holdt nå på å sprekke av latter, og jeg spurte min venn om han hadde lyst til å fortelle mannen hvem han snakket med. «Ja, svært gjerne,» svarte han, og henvendt til mannen sa han så: «Du snakker med William Cox.»
Det jeg har gjennomgått, har vært en stor tragedie for meg, men det har også gitt meg en del anledninger til å forkynne for folk som ellers ikke ville ha hørt på meg. Jeg kan huske en måned da jeg tegnet 50 abonnementer på bladene Vakttårnet og Våkn opp!
Lykkelige framtidsutsikter
Hvordan har det så gått med min familie? Min kone har etter hvert begynt å sette pris på Jehovas vitners bibelske lære, og barna mine har også fått en helt annen holdning. Da min kone meldte seg ut av kirken, bad også Patty og Billie Colleen om å bli utmeldt.
Det er min inderlige bønn at hele min familie en dag vil innvie seg til Jehova og tjene ham og få det samme håp som jeg har, nemlig å få se barna våre igjen når de blir oppreist i paradiset på jorden. Da skal vi ikke lenger lide på grunn av vold og død. (Åpenbaringen 21: 3, 4) — Fortalt av William Cox.
[Uthevet tekst på side 22]
«Jeg har drept fem små fugler»
[Uthevet tekst på side 24]
Det bibelske prinsippet «liv for liv» passet etter min mening bedre
[Uthevet tekst på side 25]
Jeg ble beskyldt for å være en fyllefant og en skjørtejeger
[Bilde på side 22]
Min kone og jeg
[Bilder på sidene 23 og 24]
Louis, 16 år gammel
Theresa, 10 år gammel
Gary, sju år gammel
Mary Katharin, ni år gammel
Kenny, fem år gammel