En hundreåring i full vigør

FORTALT AV RALPH MITCHELL

Min far var metodistprest. Hvert andre eller tredje år ble han forflyttet til en ny kirke. Han ble stort sett sendt til småbyer, deriblant Asheville i den amerikanske delstaten Nord-Carolina, hvor jeg ble født i februar 1895. Så jeg ble ganske godt kjent med kristenhetens lære i oppveksten.

JEG husker at jeg som ung gutt ble plassert på «botsbenken» på vekkelsesmøtene, for at jeg skulle bli fylt av den hellige ånd — eller «bli omvendt», som man kalte det. Jeg fikk høre at jeg måtte bekjenne mine synder, holde De ti bud og være snill. Da ville jeg komme til himmelen når jeg døde. Men jeg tenkte med meg selv: «Jeg kommer vel til å havne i helvete, for jeg er sikkert ikke snill og god nok til å komme til himmelen.» Jeg trodde at det bare var de voksne — spesielt prester og predikanter — som levde opp til Bibelens normer.

Men allerede før jeg kom i tenårene, begynte jeg å legge merke til hykleriet. Far satte for eksempel familiens materielle behov til side for å kunne gi store bidrag til biskopen på Generalkonferansen. Han håpet at det ville føre til at han ble sendt til en større menighet. Jeg husker en lokal prest som også var bomullsdyrker. Han var ivrig etter å få en fremtredende posisjon, så han solgte hundre baller med bomull og drog til konferansen med lommene fulle av penger. Da det virket som om man hadde fått alle de pengene som var mulig, ut av de tilstedeværende — som stort sett var prester — spratt denne bomullsdyrkende presten opp og ropte: «Er dette alt dere gir biskopen deres? For hver prest som gir fem dollar, skal jeg gi ti dollar!» Det ble samlet inn over tusen dollar, og biskopen utnevnte denne mannen til eldste over far. Jeg kunne ikke få meg til å tro at en slik utnevnelse var fra Gud. Fra da av var jeg skeptisk til alt som hadde med religion å gjøre.

Da USA kom med i den første verdenskrig, ble jeg innkalt til militærtjeneste. Jeg husker godt at feltprestene talte til oss soldater om å kjempe lojalt for landet vårt, og det førte bare til at jeg fikk enda mer avsmak for religion. Mine mål i livet var å overleve, fullføre min utdannelse og gifte meg. Religionen hadde ingen plass i framtidsplanene mine.

En holdningsendring

I 1922 ble jeg forelsket i en ung kvinne som het Louise. Det viste seg at hun var en from katolikk, og da vi bestemte oss for å gifte oss, sa hun at hun ville ha et katolsk bryllup. Jeg ville imidlertid ikke ha noen religiøs seremoni i det hele tatt, så hun gikk med på at vi skulle gifte oss borgerlig i New York.

Til å begynne med var det ingen krangling hjemme hos oss på grunn av religion. Jeg sa bare klart fra at jeg ikke hadde noen tillit til religion, og at vi ville få det fint sammen så lenge dette emnet ikke ble brakt på bane. I årene fra 1924 til 1937 kom så barna på rekke og rad, inntil vi hadde fem gutter og fem jenter. Louise ville at barna skulle gå på katolske skoler, men jeg ville ikke at de skulle få noen som helst religiøs undervisning, så vi kranglet en del om dette.

I begynnelsen av 1939 hendte det noe som skulle komme til å forandre mitt syn på religion fullstendig. Henry Webber og Harry Piatt, to av Jehovas vitner, besøkte meg hjemme i Roselle i New Jersey. Jeg skjønte snart at de ønsket å snakke om det ene emnet jeg overhodet ikke var interessert i å diskutere — religion. Min tro var fremdeles kraftig merket av det faktum at feltprestene sa: «Kjemp for landet», mens prestene hjemme sa: «Du skal ikke slå i hjel.» For et hykleri! Jeg trodde jeg skulle klare å sette disse to forkynnerne på plass. «Jeg skal si dere noe,» sa jeg til dem. «Hvis deres religion er sann, så må alle andre religioner være falske. Og hvis bare én av de andre religionene er sann, så må alle de andre, deriblant deres religion, være falske. Det kan bare være én sann religion.» Til min store overraskelse var de enig med meg!

Så bad de meg hente min egen bibel og slå opp i 1. Korinter 1: 10. Der leste jeg: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må vise enighet i tale, og at det ikke må være splittelser blant dere, men at dere må være fast forent i samme sinn og i samme tankegang.» Dette skriftstedet vakte min interesse, men samtidig var jeg redd for at de to mennene prøvde å få meg med i en eller annen slags sekt. Jeg hadde imidlertid lært noe — at det ikke skal være splittelse blant kristne. Jeg hadde mange andre spørsmål. For eksempel: Hva skjer med sjelen når vi dør? Jeg kunne godt tenke meg å drøfte det med dem. Men jeg regnet med at det ville føre til altfor mye religiøs uenighet hjemme hos oss.

Da sa en av dem: «Vi vil gjerne få komme igjen og prate videre med deg neste uke.» Jeg prøvde å avslå tilbudet på en taktfull måte, men da tok min kone til orde: «Ralph, de vil gjerne vite når de kan komme tilbake.» Det forbauset meg, for hun var en glødende katolikk. Likevel tenkte jeg: «Kanskje vi tross alt kan finne enkelte religiøse ting som vi er enige om.» Jeg gikk derfor med på at Henry Webber og Harry Piatt skulle komme fredagen etter.

Slik hadde det seg at jeg begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Ikke så lenge etterpå ble jeg innbudt til å overvære et stevne i Madison Square Garden i New York. Jeg husker godt Joseph F. Rutherfords tale over emnet «Herredømmet og freden», som ble holdt den 25. juni 1939. Jeg var en av de 18 000 som var til stede. Det var faktisk 75 000 som hørte foredraget, hvis du regner med dem som fikk høre det via den internasjonale sammenkoblingen av radiostasjoner som sendte programmet.

Alt gikk imidlertid ikke like glatt. Tilhengerne til den katolske presten Charles Coughlin hadde truet med å avbryte stevnet, og omkring halvveis i bror Rutherfords foredrag begynte ganske riktig flere hundre rasende mennesker å komme med fyrop og skrike slagord som «Heil Hitler!» og «Viva Franco!» Det ble så mye oppstyr at det kunne høres over radioen. Det tok rundt et kvarter før ordensvaktene klarte å stoppe pøbelen. Hele tiden snakket bror Rutherford ufortrødent videre, og publikums stadige klappsalver gav ham full støtte.

Nå ble jeg virkelig nysgjerrig. Hvorfor pisket en katolsk prest opp så mye hat mot Jehovas vitner? Jeg tenkte at det måtte være noe i det Rutherford sa — noe som presteskapet ikke ville at vanlige mennesker som meg skulle få høre. Så jeg fortsatte å studere Bibelen og gjøre framskritt. I oktober 1939 symboliserte jeg så min innvielse til Jehova ved å la meg døpe i vann. Noen av barna våre ble døpt året etter, og i 1941 ble min kone, Louise, døpt.

Vi møter prøvelser

Min mor døde kort tid etter at jeg hadde tatt imot sannheten, så dermed måtte jeg reise til Nord-Carolina i forbindelse med begravelsen. Jeg følte at det ville være i strid med min samvittighet å overvære en begravelse i metodistkirken, så jeg ringte til far før jeg drog, og spurte om han kunne ordne det slik at begravelsen ble holdt i et kapell. Han sa at det var greit, men da jeg kom fram, var de andre på vei til kirken, og de tok det for gitt at jeg ville bli med dem.

Det gikk jeg ikke med på, og det skapte litt av et oppstyr i familien. Selv om min søster Edna og jeg alltid hadde stått hverandre nær, ville hun ikke snakke med meg mer etter mors begravelse. Jeg skrev flere brev til henne, men fikk ikke noe svar. Edna var lærer, og hver sommer når hun kom til New York for å etterutdanne seg ved City College, prøvde jeg å få treffe henne. Men hun ville ikke treffe meg og sa at hun hadde det for travelt. Med tiden gav jeg opp, for det virket som om jeg bare plaget henne. Det gikk mange år før jeg hørte noe mer fra henne.

I likhet med mange andre barn i USA og Canada ble seks av barna våre utvist fra skolen i 1941 fordi de nektet å hilse flagget. For å gi barna den undervisning loven krevde, begynte derfor Jehovas vitner å drive egne skoler som ble kalt Kingdom Schools (Rikets skoler). Barna våre gikk på en skole som ble holdt i et tidligere hotell i Lakewood i New Jersey. Det var en Rikets sal i første etasje, foruten et klasserom, et kjøkken og en spisesal. Jentene sov i andre etasje og guttene i tredje. Det var en fin skole. De fleste barna som gikk der, drog bare hjem i helgene, og de som bodde lenger borte, drog hjem annenhver helg.

Allerede fra jeg var ganske ny i sannheten, hadde jeg hatt et inderlig ønske om å bli pioner, som heltidsforkynnerne blant Jehovas vitner blir kalt. På stevnet i St. Louis i Missouri i 1941 var det en bror som fortalte fra plattformen hvordan han kunne være pioner samtidig med at han hadde tolv barn å ta seg av. Jeg tenkte: «Hvis han kan være pioner med tolv barn, da kan jeg være det med ti.» Men min livssituasjon tillot meg ikke å begynne som pioner før 19 år senere. Den 1. oktober 1960 kunne jeg imidlertid begynne å tjene Jehova som alminnelig pioner.

Et overraskende besøk

I 1975 fikk jeg telefon fra min søster Edna. Da var jeg 80 år gammel, og jeg hadde verken sett henne eller hørt stemmen hennes på rundt 20 år. Hun ringte fra flyplassen og spurte om jeg kunne komme og hente henne og mannen. Det var godt å se Edna igjen, men den største overraskelsen lå fremdeles foran meg. På veien hjem sa mannen hennes: «Du har fått en disippel.» Jeg skjønte ikke hva han mente. Da vi kom hjem, sa han igjen: «Her har du fått en disippel.» Louise skjønte det med en gang. Hun snudde seg mot min søster og spurte: «Er du blitt et av Jehovas vitner, Edna?» «Ja, det skal være visst,» svarte hun.

Hvordan hadde det seg at Edna hadde tatt imot sannheten? Jo, i 1972 hadde jeg sendt henne et gaveabonnement på Vakttårnet for å prøve å rette på det anstrengte forholdet oss imellom. Omkring et år senere ble hun syk og måtte holde seg hjemme. Bladene lå fremdeles uåpnet på skrivebordet hennes. Av ren nysgjerrighet åpnet hun et av dem og begynte å lese. Da hun var ferdig med det, tenkte hun med seg selv: «Dette er sannheten.» Da hun så fikk besøk av Jehovas vitner, hadde hun lest gjennom hele bunken av blad. Hun tok imot tilbudet om et bibelstudium, og med tiden ble hun et av Jehovas vitner.

Et stort tap

Etter hvert fikk min kone, Louise, sukkersyke, og hun ble gradvis verre fram til hun døde i 1979, 82 år gammel. Da Louise døde, var det som om en del av meg selv døde. Verden stoppet opp. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde ingen planer for framtiden, og jeg hadde et desperat behov for oppmuntring. En reisende tilsynsmann, Richard Smith, oppfordret meg til å fortsette å tjene som pioner. Jeg fant ut at jeg fikk størst trøst ved å trøste andre som hadde mistet noen av sine kjære i døden.

I 1979 arrangerte Selskapet Vakttårnet en reise til Israel, så jeg meldte meg på den. Turen gav meg nye krefter og ny inspirasjon, så da jeg kom hjem, tok jeg straks fatt på pionertjenesten igjen. Hvert år siden da har jeg gjort mitt for å hjelpe til i ledig distrikt eller i distrikt som sjelden blir gjennomarbeidet, i andre deler av landet. Selv om jeg er kommet godt opp i årene, er jeg fremdeles i stand til å benytte meg av dette privilegiet.

Jeg vil anslå at jeg i årenes løp har hatt gleden av å hjelpe omkring 50 personer til å gå på den vei som fører til livet. De fleste av barna mine er i sannheten. To av døtrene tjener som alminnelige pionerer. En annen datter, Louise Blanton, tjener ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York sammen med sin mann, George, og en av sønnene mine har tjent som eldste i mange år.

På grunn av den ufullkommenhet vi har arvet fra våre første menneskelige foreldre, er vi selvsagt alle underlagt sykdom og død. (Romerne 5: 12) Livet mitt har så visst ikke vært fritt for lidelser og smerte. For tiden sliter jeg med leddbetennelse i venstre fot. Fra tid til annen er jeg nokså plaget av det, men det har ikke klart å hindre meg i å komme meg rundt. Og jeg ber om at det aldri vil gjøre det. Jeg har lyst til å fortsette å stå på. Mitt høyeste ønske er å fortsette i pionertjenesten like til enden og gjøre alt jeg kan for å gjøre kjent Jehovas navn og hensikter.

[Bilde på side 23]

Sammen med min datter Rita