Håp og frykt hos dagens ungdom
«OM VI bare kunne vite hva som ligger foran oss!» sukket Valérie, en 18 år gammel fransk pike. Ja, ungdommer tenker på sin framtid, enten de nå deler Valéries engstelse eller ikke. De prøver ofte å forestille seg hvordan arbeid og familieliv vil bli, og hva slags verden de kommer til å leve i. Folk har også før fantasert om hvordan framtiden ville bli.
Ville du for eksempel ha likt å ta en tur sammen med kaptein Nemo i hans undervannsbåt, «Nautilus»? Eller ville du ha likt å fare i en bane rundt månen i en rakett? Slike spennende muligheter ble allerede skildret i slutten av det forrige århundre. Alt du behøvde å gjøre, var å la fantasien få fritt løp og sette deg ved siden av heltene i Jules Vernes berømte romaner. Hadde du levd den gang, kunne du nok ha spurt deg selv: «Vil noe sånt virkelig bli mulig en dag? Kommer jeg til å få oppleve det?»
Disse to drømmene, som oppstod i en frodig fantasi hos en fransk forfatter i det 19. århundre, er blitt til virkelighet. Undervannsbåter inntar nå en viktig plass i stormaktenes arsenaler. Og vår generasjon har fått se mennesker gå omkring på månen. Men om nå disse spesielle drømmene ble til virkelighet, kan man ikke si det samme om mange menneskelige profetier.
Uoppfylte forventninger
Kreften var ventet utryddet i 1960-årene. I 1950-årene profeterte presidenten for en stor amerikansk bilprodusent at bilene innen 1975 ville være utstyrt med et langdistansesystem for fjernstyring. Det ble også forutsagt at ørkenen kunne bli forvandlet gjennom avl av mikroskopiske alger «som med sin raske forplantning . . . og sitt uvanlig rike proteininnhold (75 %) med letthet ville kunne brødfø økende befolkningsmengder».
Slike uoppfylte forventninger har det vært nok av, og det har ført til at folk i dag ikke lenger blindt følger vitenskapsmennenes forutsigelser. André Fontaine, redaktør i Paris-avisen Le Monde, skrev nylig: «Menneskets tro på vitenskapelige fremskritt, som alt var rokket ved slutten av 1960-årene, blir stadig svakere.»
Folk er også blitt skuffet over at det ikke er blitt noe av de lovte bedrede forhold mellom nasjoner og enkeltpersoner. Da den første verdenskrig gikk mot slutten, ble den kalt «krigen som skal gjøre slutt på all krig». Man trodde at mennesker aldri ville kaste seg ut i et slikt blodbad etter alt det de hadde gjennomgått. De relativt rolige forhold etter krigen varte imidlertid bare i noen få år. Så brast alle illusjoner på grunn av nye konflikter, ikke minst på grunn av den annen verdenskrigs redsler.
Hva med framtiden?
Hva så med de forhåpninger mennesker gjør seg i dag? Er det større sjanser for at de skal bli til virkelighet? Hvordan ser ungdommer verden over på sin framtid? Vil år 2000 bety noe godt eller noe uhyggelig?
Avdelingskontorer for Selskapet Vakttårnet verden over intervjuet en rekke ungdommer. Når du nå leser hva disse ungdommene sa, kan du jo tenke over om ikke du også har slike forhåpninger og slik frykt.
Gode familier og bra jobber
Thomas, en ung tysker, ønsker seg «et langt liv og god helse». «Jeg ønsker å bli gift og få en lykkelig familie,» sier Mikiko, en japansk pike i tenårene. De representerer ungdommer som gjerne vil at livet skal arte seg omtrent som det gjorde for foreldrene deres. Andre vil gjerne forandre på en hel del. Maristela, en pike i Brasil, sier at hun helst vil «ha et kjærlighetsliv som er annerledes enn det hennes foreldre hadde», for hun tror at ekteskapet ikke er «det kirken og samfunnet gjerne vil gjøre det til».
Mulighetene i arbeidslivet opptar også tankene hos de unge. Japaneren Kenji er 13 år, og han vil gjerne «arbeide med biler på en eller annen måte — enten hos en bilprodusent eller i forbindelse med billøp». Den 17-årige Helmut i Tyskland drømmer om å bli profesjonell fotballspiller en dag, mens Kunle, en student i Lagos, «tar sikte på å bli en dyktig computerteknolog».
Thierry, Bruno og Mimoun, tre tenåringer i det nordlige Frankrike, er redd for arbeidsløsheten og vil skaffe seg en god utdannelse for å sikre seg et fast arbeid. I en meningsmåling fra april 1985 som ble omtalt i den franske avisen Le Figaro, het det at frykten for arbeidsløshet finnes nesten overalt. Avisen skrev: «Arbeidsløsheten rangerer høyt over alle andre [kortsiktige] bekymringer i alle større land, bortsett fra Japan og, i noe mindre grad, USA.»
Teknologien — en velsignelse eller en forbannelse?
Unge mennesker prøver også å forestille seg en verden som er blitt forvandlet av teknologien. «Jeg tror verden da vil være bedre å leve i,» sier en ungdom i Nigeria. «Selv i land i den tredje verden, som det vi lever i, vil det meste da bli styrt av datamaskiner, og ved bruk av datamaskiner og andre elektroniske hjelpemidler kommer verden til å bli bedre å leve i.»
En journalist som arbeider for det franske bladet Le Nouvel Observateur, har omtrent samme oppfatning av hvordan den nærmeste framtid vil arte seg: «Maskinene vil gå av seg selv. Magnetkort vil erstatte penger. Innkjøp vil bli foretatt over telefon, etter at man har valgt ut varer som vises fram på en fjernsynsskjerm. Folk vil arbeide hjemme på terminaler som er tilkoblet databanker.»
Andre ungdommer er imidlertid ikke så sikre på at en verden som blir overtatt av teknologien, vil være så vidunderlig. Gaby, en 13 år gammel tysk jente, er redd for at det innen år 2000 vil være «hus overalt, men ingen trær eller blomster». En annen tysk jente, Susanne, tenker seg at folk kanskje kommer til å leve under en glassklokke for å unngå forurensning.
Andre, som for eksempel Selcuk, en ung tysker av tyrkisk herkomst, mener at «en fullstendig elektronisk verden» vil skape større arbeidsløshet. «Det er ikke så mange jobber å finne nå,» sier han, «men i år 2000 . . . vil det ikke stå folk bak disken, men roboter.» Den 16-årige Selma i Brasil går så langt at hun sier: «Datamaskinene vil ta Guds plass.»
Det de er mest redd for
Emmanuel, en ung mann i Nigeria, er forskrekket over den voksende usikkerheten og sier: «Når tyver ville bryte seg inn i et hus før i tiden, ventet de til eieren var borte. Nå betyr det ikke noe om hele familien er hjemme. Tyvene banker på døren og forlanger at du gir dem det du eier. Når noe sånt har begynt å hende nå, hvordan blir det da i framtiden?» Emmanuel er ikke alene om denne frykten. En kanadisk ungdom sa: «Jeg tror verden kommer til å oppleve . . . mer kriminalitet og vandalisme, flere mennesker vil få nervesammenbrudd, det vil bli mindre disiplin blant barna.»
Noe av det dagens ungdom er mest opptatt av, er imidlertid frykten for krig. Denne frykten kommer til uttrykk i en kommentar fra Folasade, en nigeriansk pike: «Alt kan skje når som helst — ja, selv en verdenskrig kan komme innen år 2000.» Situasjonen er den samme i USA i henhold til overskriften i International Herald Tribune: «Mange på college venter atomkrig.» I Canada sier litteraturkritikeren Yolande Villemaire at mange ungdommer «er sikre på at de kommer til å dø i en kjernefysisk katastrofe».
Japanske ungdommer, som den 15 år gamle Daisuke, gir uttrykk for lignende følelser: «Når jeg er 30, vil den tredje verdenskrig, som blir en atomkrig, ha ødelagt denne planeten. Jeg har ingen mål i livet og ingen bekymringer!»
David, en fransk gutt, gikk rett på sak: «Når vi ser på alle de konfliktene som raser omkring oss nå, synes jeg ikke engang det er umaken verdt å snakke om år 2000.» Mange i Frankrike er av samme mening, for en meningsmåling som nylig ble foretatt, viste at 74 prosent av alle franske ungdommer mener at den største trusel mot menneskeheten fra nå av og fram til år 2000 er en tredje verdenskrig.
Finnes det noe håp for framtiden?
Med så mørke framtidsutsikter er det forståelig at unge mennesker gir uttrykk for usikkerhet hva framtiden angår. Men det finnes et sikkert håp for framtiden. Vil du gjerne vite hva det håpet går ut på? Det er emnet for den neste artikkelen.
[Bilde på sidene 4 og 5]
Blant de få menneskelige forutsigelser som har slått til, er noen som Jules Verne kom med. Her ser vi et bilde av hans måneskip
[Rettigheter]
Foto: NASA