Når trær «snakker»
DEN afrikanske antilopen, kudu, med sine flotte, snodde horn er et majestetisk dyr. Naturvernforkjempere ble derfor urolige da mange kuduer døde på grunn av sult i små reservater i Sør-Afrika. Dødsfallene virket uforklarlige, for reservatene hadde nok av trær som dyrene kunne forsyne seg av. Men etter mye undersøkelse kom en fram til en overraskende forklaring: Trærne hadde «snakket» til hverandre!
Umulig? Bladet South African Panorama rapporterte: «Trær har et hemmelig våpen mot kuduer og andre som spiser løvverk . . . Når en kudu spiser av et tre, blir bladene stimulert til å produsere en form for garvesyre som kalles Tannin K.» Kuduen har problemer med å fordøye disse bladene og stopper snart å spise. «Men kan de ikke bare gå bort til et annet tre?» spør du kanskje. Det er nå «snakkingen» kommer inn i bildet.
Professor van Hoven hevder i bladet Custos at «det nylig var blitt påvist at når bladene på en plante er skadet, blir aromatiske sammensetninger som andre planter av samme slag er følsomme overfor, frigjort i luften». Trærne advarer på den måten andre trær i nærheten om at sultne dyr som spiser skudd og blad, er i traktene. Og hvordan reagerer disse trærne? Ved også å produsere skadelig garvesyre i sine blad. Det er tross alt et spørsmål om å overleve. «Planter som ikke har denne evnen til å forsvare seg selv . . . vil etter en tid dø ut,» hevder professor van Hoven. Så innen relativt kort tid etter at kuduen har begynt å spise av løvverket på ett tre, begynner det ene treet etter det andre å «stenge» for matforsyningen. Det ser faktisk ut til at det tar flere dager før bladene på et skadet tre blir normale igjen.
Trærnes naturlige beskyttelsesmekanisme er virkelig et problem når kuduen holdes i små reservater. Forskere fant snart ut at dødeligheten hos kuduen i små reservater var seks ganger så stor som i de store reservatene. Hvorfor? Grunnen var for mange kuduer. Professor van Hoven sier: «Vårt råd . . . er ikke å ha mer enn tre—fire kuduer pr. 100 hektar . . . Dersom det er flere kuduer inngjerdet, bør en sørge for næringstilskudd til dem om vinteren.»
Det må selvfølgelig gjøres flere forsøk i naturlige omgivelser etter det en har funnet ut i laboratoriet, før en vet sikkert hvor mange trær som «snakker», og i hvilken grad de gjør det. Det en allerede har funnet ut, vitner ikke desto mindre om en ærefryktinngytende intelligens hos Gud, som har skapt alt dette.