Møt den sky kuduen

Av Våkn opp!s medarbeider i Kenya

’DEN sky hva for noe?’ spør du kanskje. Den sky kuduen! Det er en vakker antilope som holder til i Øst-Afrikas nasjonalparker og viltreservater. Denne antilopen er virkelig svært sky. La oss dra til Tsavo nasjonalpark i Kenya og se om vi kan få et glimt av den.

Det er formiddag da vi kommer inn i den vestlige delen av parken. Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro, møter våre øyne. Den majestetiske, snødekte toppen er et av de mange synene vi gleder oss over mens vi kjører gjennom dette herlige reservatet. Nei, vi kommer ikke til å få øye på noen kudu nå. De beiter og går omkring bare grytidlig om morgenen, sent på ettermiddagen eller om natten. Om dagen, når solen steker, hviler de i krattet. For å se dem må vi derfor befinne oss på et passende sted like etter soloppgang eller noen timer før solnedgang.

Da det begynner å bli mørkt, slår vi opp teltet på toppen av en liten sandete klippe hvor vi har utsikt over elven Tsavo. Vi står opp ved daggry, og etter en enkel frokost drar vi av sted. Vi kjører langsomt bortover et tråkk, og se der! Der står det jo en hannkudu, helt urørlig.

Så fin den er, der den står i morgenlyset! Det er en pen bukk i en dyp gråfarge. Den har 13—14 smale, hvite, loddrette striper over sidene. En iøynefallende, hvit flekk pryder halsen, og lenger ned på halsen har den en hvit stripe. Den hvite vinkelen mellom de fløyelsaktige øynene og det hvite partiet rundt munnen gir det mørke ansiktet karakter. Den korte, hvite manen nedover nakken og ryggen flagrer svakt i den kjølige morgenbrisen. Hodet er kronet med to horn som snor seg elegant i tre spiralvridninger.

Den kuduen vi betrakter, er den ene av de to artene som lever i Afrika. Den er kjent som liten kudu. Slektningen stor kudu ferdes i Nord-Kenya og blir sjelden sett i Tsavo. Bortsett fra at den er større, skiller den seg ut fra den lille kuduen ved at den har en lang, brun og hvit man på halsens underside som går helt ned til brystet og danner en imponerende hårfrynse. Hornene er mer massive, og ørene er større i samme forhold som resten av dyret. Den har aldri mer enn åtte hvite striper over sidene.

Ungene og territoriet

Når en kuduunge blir født, slikker moren den ren med én gang, så den ikke har noen duft som gjør at rovdyr kan oppspore den. Når så moren går på beite, blir ungen lydig liggende der hvor moren har gått fra den. Moren «bader» ungen med jevne mellomrom ved å slikke den ren for å gjøre den luktfri og dermed beskytte den. Men når ungen er omkring ti dager gammel og så smått begynner å spise planter, utvikler den kroppslukt. Ettersom den da mister den spesielle beskyttelsen og lettere kan oppdages, blir den fra da av med moren overalt.

Et påfallende trekk ved kuduen er at den fastsetter territoriegrenser. Det vil si at hannen velger ut og forsvarer et bestemt område. Den markerer grensene ved å etterlate ekskreter på gress og busker og gjør på den måten krav på området. Så forsvarer den området ved å jage bort de hanner som eventuelt krysser de duftmarkerte grensene. Hva med hunner som kommer over grensene? De er ikke uønskede inntrengere! De er gjester som gjerne må bli. Det kan faktisk være at de blir presset til det!

Vitnesbyrd om en intelligent konstruktør

Den instinktive atferden når det gjelder å markere territorier, fører til at flokkene sprer seg utover, og beskytter mot overbeiting. Beitende kuduer kan derfor være viss på at de uforstyrret kan forsyne seg av de bladrike buskene de er så glad i. Men hva skjer når det blir tørke?

Naturverneren Daphne Sheldrick forklarer i bladet Swara, som utgis av den østafrikanske villmarksforening: «Når det imidlertid kommer vanskelige tider og det blir knapt med mat og vann, introduserer Naturen et radikalt tiltak som er det stikk motsatte av territorialitet . . . , og det er vandring. Territorialitet innebærer en tilbøyelighet til atskillelse og vilje til slåssing og paring; vandring holder tilbake disse grunnleggende instinktene etter hvert som behovet for nærere samhørighet øker. Det å overleve blir det viktigste for alle, så hanner og hunner kommer sammen . . . i fredelig, blandet sameksistens. Og så, en dag, som på guddommelig befaling, forlater de et område i mengdevis, og en utvandring finner sted.» Ja, av sted går de, på leting etter nye beitemarker hvor det er rikelig med løvverk.

Kan en kraft som kalles Naturen, som verken er fornuftutstyrt eller blir ledet av noen, ha tenkt ut og frembrakt slike motsatte atferdsmønstre? Det er klart at det bare er en intelligent Mesterkonstruktør som kan ha programmert inn denne komplekse, instinktive atferden i kuduen.

Vi får en overraskelse

Er du ikke glad for at din nysgjerrighet fikk deg til å bli med oss? Nå som vi ser på kuduen der den står ved buskene og tygger i vei, virker den ikke sky i det hele tatt. Men nå har den fått øye på oss! Med ett vibrerer neseborene, og de store ørene beveger seg. Med et harkende bjeff bykser den inn i buskene og styrter av gårde. Vi har holdt pusten, og akkurat idet vi trekker pusten igjen, blir vi overrasket enda en gang! Ut fra ingensteds kommer en brungrå hunn hoppende etter den. Den har stått i buskaset hele tiden. Kamuflasjefargen og det at den hadde stått helt urørlig, hadde gjort det umulig å se den.

Det er på denne måten den fredelige kuduen overlever i det ville Afrika. Det som beskytter den, er den instinktive evnen til å stå urørlig og gå i ett med omgivelsene. Det er ikke noe rart at kuduen er så sky! Livet dens avhenger av det.