Intervju med en spesialist i talevansker

Våkn opp! har intervjuet dr. Oliver Bloodstein, en autoritet når det gjelder stamming og stammeres problemer. Nedenfor er noen av de spørsmålene som ble drøftet under intervjuet.

Hvor lenge har De arbeidet med stamming, dr. Bloodstein?

I 37 år.

Kan man risikere å begynne å stamme ved å være sammen med folk som stammer?

Det er et viktig spørsmål, for mange tror det. Så vidt vi vet, er det ingen fare for det. Man begynner ikke å stamme ved å etterligne andre.

Er stammere mennesker som er følelsesmessig ubalansert?

Folk flest har dannet seg et bilde av dem som stammer — at de gjerne er reservert, einstøinger, innadvendte, nervøse, anspente — men dette er noe som ikke er blitt bekreftet av forskning som gjelder stammeres personlighet.

En gang var det en utbredt oppfatning at alle stammere var nevrotiske, men forskerne har forlatt den teorien. Grunnen er at stammeres personlighet var gjenstand for omfattende forskning i 1930-, 40- og 50-årene. Det viste seg at de fleste stammere befant seg godt innenfor rammen for vanlig følelsesmessig tilpasning. Det ble heller ikke påvist at stammerne tilhører en bestemt personlighetstype.

Er de som stammer, like intelligente som dem som ikke gjør det?

Å, ja! Mange undersøkelser viste faktisk at stammere ved høyere læreanstalter hadde mye høyere intelligenskvotient enn dem som ikke stammet.

Er det noen som overvinner stamming fullstendig?

Det er en avgjort tendens til at stammingen forsvinner en eller annen gang mellom småbarnsalderen og voksen alder. Det beste beviset for det er at trolig hele 80 prosent av de barna som stammer, slutter å stamme før de blir voksne.

Betyr dette at foreldrene ikke behøver å gjøre seg noen bekymringer hvis de har et barn som stammer?

Som oftest sier vi at tidlig i barndommen er sjansene for at barnet skal overvinne problemet etter forholdsvis kort tid, svært gode. Men på det nåværende tidspunkt kan vi ikke forutse hvilket barn som vil overvinne problemet, og hvilket som ikke vil gjøre det. Vår politikk er derfor: Hvis foreldrene er bekymret, så ta barnet med til en logoped; la det bli undersøkt og finn ut om det er noe som kan gjøres for å hjelpe det. Så vidt vi vet, er sjansene for å overvinne problemet større jo yngre barnet er. Hvis stammingen fortsetter, blir det stadig mindre sjanser for at barnet vil overvinne problemet uten hjelp.

Hvilke former for behandling blir benyttet i dag?

Man angriper saken fra to sider. For det første prøver man å lære stammerne å være mindre fryktsomme og se mer nøkternt på problemet, og for det annet arbeider man direkte med selve stammingen.

Det finnes to svært forskjellige måter å angripe problemet direkte på. Den ene, som har vært den absolutt vanligste helt siden forrige århundre, går ut på å lære stammeren å snakke annerledes. Vi vet at så snart stammeren begynner å snakke på en måte som er uvant for ham — langsomt eller med monoton stemme eller ved å puste på en annen måte — begynner han som regel straks å tale flytende. Det har derfor vært svært fristende å benytte dette i terapien, og det er den mest utbredte metoden i dag. Den har imidlertid sine ulemper. Den alvorligste ulempen er at sjansen er stor for tilbakefall etter noen måneder. Noen stammere blir hjulpet for godt, men svært mange av dem får et tilbakefall. Dette tvinger dessuten stammeren til stadig å kontrollere sin tale, og det fører ofte til at han snakker på en unaturlig måte.

De sa at det er to måter å angripe problemet direkte på. Hva går den andre måten ut på?

Den andre fremgangsmåten går ikke ut på å lære stammerne å snakke annerledes, men å stamme annerledes. Det høres kanskje merkelig ut, men det var en bevegelse som oppstod i 1930-årene, og som fremdeles øver stor innflytelse. Den sa til stammeren: Bruk ikke forskjellige knep for å unngå å stamme ved å snakke på merkelige måter, monotont og ensformig. Prøv heller å modifisere stammereaksjonene ved å gjøre mindre vesen av dem, ved å stamme på en mer avslappet måte, på en måte som minner om stans i vanlig tale. Alle stopper opp av og til når de snakker.

Dette er en metode som innebærer at en går mer gradvis fram. Men den har også sine ulemper. Den største ulempen er at stammeren sjelden oppnår helt flytende tale. Når vi benytter denne metoden, er det mer sannsynlig at vi vil kunne hjelpe stammeren med å redusere graden av stamming enn med å overvinne stammingen helt.

Det jeg mener, er at vi ikke egentlig har noen ideell måte å behandle stamming på i dag. Men mange som stammer, kan få god hjelp.

Er det noen hjelp i å si til en som stammer, at han skal snakke langsomt eller puste dypt inn?

Det er vanskelig å gi noe direkte svar på dette spørsmålet, for folk er så forskjellige. Jeg lærte at det var veldig galt å råde foreldre til å si dette til barna. Og ut fra det jeg selv har erfart, tror jeg at foreldrene lett kan gjøre problemet verre ved å si slike ting. Vi har sett tilfelle da barnet fikk beskjed om å puste dypt inn, og dagen etter viste det seg at barnet ikke bare stammet, men også gispet etter luft. Men det er ikke så enkelt. Jeg er sikker på at mange barn er blitt hjulpet til å overvinne stammingen av ting som foreldrene har sagt for å hjelpe dem. Så det er helt individuelt. Men som far ville jeg være svært forsiktig med stadig å si til et barn at det skal snakke langsomt, puste dypt inn, tenke før det snakker, og lignende.

Er det noe en stammer kan gjøre for å hjelpe seg selv?

Jeg tror at det aller viktigste en stammer må lære, er hvordan han i talesituasjoner så vidt mulig skal opptre som en stammer. Og med det mener jeg at en stammer skal slutte å prøve å skjule at han stammer. Han bør lære å komme med tilfeldige bemerkninger til andre om stammingen, og han bør ikke prøve å late som om han snakker normalt, med alt det presset det vanligvis vil føre med seg. Han bør forvisse seg om at alle som kjenner ham, vet at han stammer, og at det er noe som det går an å snakke om, at de ikke behøver å bli forlegne når emnet blir tatt opp.

Han bør til og med prøve å lære seg å spøke med stammingen. Stammere synes ofte det er vanskelig å se noe komisk ved stamming, men jeg kjenner en som pleide å si når han stoppet opp: «Det blir nå en liten pause mellom ordene.» Det skapte en avslappet atmosfære. Andre ganger sa han: «Vi har visse tekniske problemer med overføringen.»

Hva kan andre gjøre for å hjelpe en som stammer?

De fleste stammere liker ikke at deres tilhørere ser bort når de begynner å stamme. Og tilhørerne hjelper stammerne best når de hører på hva stammerne sier, i stedet for på hvordan de sier det. Det betyr også at tilhørerne ikke bør prøve å hjelpe stammerne med å si det de tror de har tenkt å si, eller å si til dem: «Slapp av!»