Vannkrisen — løper vi virkelig tørr?
SYTTI prosent av jordens overflate er dekket av vann, men ikke alt dette vannet er drikkelig. Havene utgjør 97 prosent av alt vannet, og dermed er det bare igjen tre prosent som er ferskvann.
Men over tre fjerdedeler av dette ferskvannet finnes i frossen tilstand i isbreer og i isen ved polene. Ytterligere 14 prosent er grunnvann som ligger for dypt til å kunne utnyttes. Det lille som er tilbake, anslagsvis 0,027 prosent, finnes i elver, innsjøer og bekker og som utnyttbart grunnvann nede i jorden. Overflatevannet får tilførsel gjennom regn og annen nedbør, men noe av grunnvannet ligger så dypt at det ikke kan få ny tilførsel.
Det er ikke med vann som det er med elektrisitet; det kan ikke lages nytt vann på samme måte som store generatorer produserer strøm til privat og industrielt forbruk. Så når du skrur på kranen hjemme for å lage en kanne te eller kaffe eller for å ta deg et varmt bad, og når store kraner åpnes i industribedrifter eller for å fylle svømmebassenger, må vannet tas fra elver, innsjøer eller grunnvannsbrønner i nærheten.
Selv om det faller nok regn i verden sett under ett, er ikke nedbøren jevnt fordelt. Noen steder på jorden kommer det mer enn nok regn, mens det andre steder kanskje ikke regner på flere år. Der hvor det kommer lite regn, må man ha store vanningsanlegg for å kunne drive jordbruk. Til dette formålet pumper man opp grunnvann fra vannførende lag hvor tilsiget enten er mangelfullt eller mangler helt. Dette har ført til at brønner løper tørre.
Når grunnvannet tar slutt
Verdens største grunnvannsforekomst kalles Ogallala og befinner seg under seks stater i Midtvesten i USA. Både husholdningene, industribedriftene og vanningsanleggene der er helt avhengige av denne vannforsyningen, men dette området står nå overfor en krise som kommer til å berøre flere titalls millioner mennesker. Det er for tiden 200 000 brønner som pumper opp vann fra Ogallala, og grunnvannsspeilet har sunket med mellom 3 og 4,5 meter over et område på omkring 150 000 kvadratkilometer. Som en skribent sa: «De suger den raskt tom, omtrent som en gjeng smågutter som sitter med hvert sitt sugerør nedi et glass brus.»
Det er allerede noen som føler virkningene av at denne krisen nærmer seg. «Pumpenivået er like over bunnen i de 11 brønnene mine,» sa en gårdbruker, «og slik har det vært i fem år nå. Hvis jeg pumper for fort, tar vannet slutt.» «Til slutt vil det ikke være mer vann igjen,» sa en journalist, «og i noen områder kan det skje i løpet av vår generasjon.» Noen eksperter anslår at Ogallala vil gå tørr i løpet av 40 år.
Også mange andre steder i USA tæres det hardt på grunnvannet. Et av de alvorligste tilfellene har å gjøre med grunnvannsforsyningen til byen Tucson i Arizona, som er den største amerikanske byen som er helt avhengig av grunnvann. Denne avhengigheten omfatter både privat forbruk, industri, jordbruk og gruvedrift. Resultatet av dette er at grunnvannsspeilet har sunket hele 45 meter siden 1960-årene. Bare omkring 35 prosent av det vannet som blir pumpet opp hvert år, blir erstattet ved tilsig.
I noen områder har vannstanden i disse underjordiske reservoarene sunket med nærmere 50 meter. I El Paso i Texas og Ciudad Juárez i Mexico, for eksempel, har grunnvannsspeilet sunket drastisk på grunn av overforbruk, og i Dallas- og Fort Worth-området har det sunket nærmere 120 meter de siste 25 årene. Denne vedvarende belastningen av «vannkontoen» må føre til underjordisk «konkurs».
Det store forbruket av grunnvann har også andre alvorlige virkninger enn det at grunnvannsspeilet synker faretruende. Hele byen Houston i Texas synker ned i grunnen, som består av sand og leire, kunne The New York Times for 26. september 1982 fortelle. «Årsaken er vannet. Man har pumpet for mye vann opp fra de kjempemessige vannførende lagene under byen på grunn av den halsbrekkende utviklingen det siste tiåret,» skrev avisen. «Grunnvannet kan synke over fire meter til innen 2020 hvis det ikke brukes noe annet enn grunnvann for å dekke det framtidige behovet.»
Samme år fortalte The New York Times om en lignende situasjon i staten Arizona. Det ble meldt om store sprekker i jorden som var opptil 120 meter dype i enkelte områder, og som var 11 kilometer lange. Sprekkene var en direkte følge av storstilt oppumping av grunnvann til jordbruk og til byene. Når grunnvannsspeilet synker drastisk, siger grunnen sammen, og noen steder oppstår det sprekker som er over 120 meter dype, og som går helt ned til grunnfjellet. Også i Florida har det vært mye snakk om overforbruket av grunnvann. Den intense pumpingen har underminert grunnen og skapt jordfallshull som har slukt hus og biler.
Nyhetsmediene bringer stadig stoff om grunnvannskrisen i USA. Det er en krise hele nasjonen er bekymret over. «Man forstår nå at uttømmingen av grunnvannsreservene er en trusel mot landet, vår økonomiske vekst og vår livskvalitet,» sa John P. Hammerschmidt, som sitter i Representantenes hus. «Overflodens land har skapt et umettelig behov for vann der det ikke finnes vann,» sa en amerikansk senator. «Når grunnvannet først er borte,» sa kongressmannen Robert Roe, «er det slutt. Det kan ta 1000 år før vannet kommer tilbake igjen.»
’Om 50 år er ikke Phoenix mer’
Senator Daniel Moynihan uttalte: «I Senatet sa jeg en gang at man kan leve uten olje og til og med uten kjærlighet, men man kan ikke leve uten vann . . . Hvis vi bruker opp grunnvannet i sørvest, er ikke Phoenix [i Arizona] mer om 50 år. Beklager, vannet er borte. Det er en virkelig og uavvendelig krise.» Og tidsskriftet U.S.News & World Report for 18. mars 1985 sier det slik: «Tanken på å slippe opp for vann virker kanskje søkt for de fleste amerikanere. Men stadig flere hydrologer, ingeniører og miljøvernarbeidere er overbevist om at den tiden da man selvtilfreds kunne stole på vannforsyningen i ’overflodens land’, nå er slutt.»
Verden over er også andre nasjoner sterkt bekymret over at grunnvannsreservene tømmes så fort. På 1970-tallet sank grunnvannsspeilet med nærmere 30 meter i flere områder i det sørlige India på grunn av overforbruk til vanningsanlegg. I de nordlige provinsene i Kina har ti større byer som hovedsakelig er avhengige av grunnvann, fått alvorlige problemer med nedsynking på grunn av for kraftig pumping. Noen av disse byene har sunket fra 20 til 30 centimeter i året siden 1950 på grunn av uttømmingen og sammenpressingen av de vannførende lagene. Mexico City er også truet av skader i grunnen som følge av sammensynking.
I områder hvor de vannførende lagene ligger nær havet, blir problemet mer sammensatt. Når grunnvannet synker på grunn av pumpingen, trenger saltvann fra havet seg inn og forurenser ferskvannet. Israel, Syria og de arabiske gulfstatene er blant de land som må løse problemet med denne underjordiske kampen vann mot vann.
Selv om vannsituasjonen i Sovjetunionen ikke er så godt dokumentert som i andre land, har man lignende problemer der. Også i den tredje verden vet man hva kampen for det livsviktige vannet innebærer, og særlig i områder hvor befolkningstilveksten er svært sterk. Den minkende vannforsyningen er på god vei til å bli en verdensomfattende krise.
Selv om det ser ut til å være nok vann der hvor du bor, kan det være at du også blir berørt av denne vannkrisen, slik det blir vist i den neste artikkelen.
[Uthevet tekst på side 6]
«Man kan leve uten olje og til og med uten kjærlighet, men man kan ikke leve uten vann»
[Diagram/bilde på side 7]
(Se den trykte publikasjonen)
97 % av vannet på jorden finnes i havene
2,973 % er ferskvann i isbreer, i isen ved polene og dypt nede i grunnen
0,027 % er ferskvann som finnes i innsjøer, elver og bekker og som utnyttbart grunnvann