En dødbringende syklon slår til

Av «Våkn opp!»s medarbeider på Salomonøyene

DEN dødbringende virvelstormen nærmet seg sakte til å begynne med. Den kom snikende i sørvestlig retning, men bøyde plutselig av mot Malaita — en av Salomonøyene. Der begynte den å spre død og ødeleggelse.

Det ble målt vindhastigheter på opptil 185 kilometer i timen i uværet, som raserte alt i sin vei. Trær ble revet opp. Hus ble jevnet med jorden. Hustak fór gjennom luften. Regnet fosset ned. Flodbølger fra det stormpiskede havet knuste brygger og broer. Stilleflytende elver ble til frådende vannmasser som oversvømte veier og dyrket mark.

Salomonøyene var blitt rammet av en dødbringende tropisk syklon, som fikk navnet Namu. Den begynte sine herjinger mellom 17. og 18. mai 1986, samtidig med at Jehovas vitner hadde et todagers kretsstevne i Honiara på øya Guadalcanal. Det skulle vise seg at noen berget livet fordi stevnet ble holdt nettopp på dette tidspunkt.

«Ikke dra denne veien!»

«Lørdagen begynte som en helt alminnelig regnværsdag på Salomonøyene,» forteller Roland Cent, et av Jehovas vitner. «Vi gledet oss til kretsstevnet og tenkte ikke så mye på været.» Det var 491 til stede ved stevnet. Da det var ferdig, var det tydelig at regnværet ikke var av det helt alminnelige slaget.

«Jeg fikk vite at en syklon hadde gått utenom oss og nå befant seg på den andre siden av Guadalcanal,» sier Cent. En del Jehovas vitner fra Tetere, som ligger omkring 30 kilometer øst for Honiara, kunne ikke komme hjem igjen fordi veiene allerede stod under vann. De fleste ble derfor natten over i Honiara, i et trygt område som heter Foxwood, omkring 15 kilometer fra stevnestedet.

Roland Cent bor i Foxwood. Da han hadde kjørt sin familie hjem, drog han tilbake til stevnestedet for å hjelpe en annen familie med å komme seg hjem. Det gikk snart opp for ham at det var umulig å ferdes på veiene. Han forteller: «Elvene gikk over sine bredder. Ved Ngalibiu-elven begynte det å danne seg en tømmerfloke mot broen. En bilfører som kom fra den andre siden, sa at vi ikke måtte dra den veien. Jeg tok da en høyereliggende vei og fikk brakt denne familien hjem til meg.»

Panikk i C.D.C.

C.D.C. er et boligområde ved Ngalibiuelven. De fleste som bodde i dette området, gikk til sengs søndag kveld uten å være særlig bekymret over det kraftige regnværet. Men to menn som bodde lengst ned mot elvebredden, sov ikke. De satt engstelig og fulgte med mens elven steg faretruende.

Klokken tre om natten hadde vannet sluttet å stige. De to mennene gikk da til sengs. Den ene våknet av at telefonen ringte klokken fem. Nå fikk han til sin skrekk se at hagen hans stod under vann. Han og hans kone kastet seg straks i bilen og kjørte til et trygt sted ved Foxwood.

Hvordan gikk det så med den andre mannen som bodde like ved elvebredden? Han heter James Sulimae og er et av Jehovas vitner. Han ble også vekt og løp ut for å varsle naboene. Han fylte lastebilen med engstelige familier og brakte dem i sikkerhet ved Foxwood. Deretter reiste han tilbake to ganger til og evakuerte andre.

Morgenen etter

«Mandag morgen opprant med mye regn og kraftig vind,» forteller Roland Cent videre. «Det gikk ut en henstilling om å hjelpe til med å kjøre folk bort fra C.D.C., og jeg fikk vært med på to unnsetningsekspedisjoner dit. Folk hev seg bokstavelig talt opp på lasteplanet på bilen min. Menn gråt, og jeg hørte kvinner og barn som skrek.» Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor. Broen over Ngalibiu-elven var nå blitt til en veldig demning, og flomvannet truet med å drukne alle sammen.

Ikke alle ble evakuert. Sonia Dixon, som også er et Jehovas vitne fra C.D.C., forteller: «Vi var forberedt på at vi kunne få visse vanskeligheter, at det for eksempel kunne bli oversvømmelse i hagen. Men da den ene familien etter den andre begynte å søke tilflukt i det toetasjes huset vårt, forstod vi at situasjonen var alvorlig. Da klokken var blitt ti, rant det en elv gjennom hagen.

Jeg satte meg i sving for å ta hånd om dem som kom, i alt 22 mennesker, deriblant tre spedbarn. Noen kom faktisk svømmende til verandaen. De ble hjulpet inn i huset og fikk tørre klær og varm kaffe og mat. Min mann, Peter, hjalp meg med dette, men samtidig holdt han bekymret øye med vannstanden. Han brukte stangen på tørkestativet vårt som peilestav. Svære tømmerstokker som ble ført med vannmassene, begynte å slå mot huset.

Peter var hvit i ansiktet, og det knøt seg i magen min. Peter gikk bort i et stille hjørne med den åtte år gamle datteren vår, Elizabeth, og bad sammen med henne. En annen i vår menighet og jeg bad også en bønn. Vannet steg. Men plutselig øynet vi en redning! Tømmerstokkene samlet seg etter hvert mot en stor hibiscushekk som omgir hagen vår. De oppdemmede vannmassene tok nå et annet løp og passerte verandaen på forsiden av huset i en avstand av 10—15 meter. Det reddet livet vårt.»

Hjelpsomhet

Da Cent fant ut at det ikke lenger var behov for hans hjelp i C.D.C., reiste han hjem. Tre andre familier som var flyktninger på grunn av uværet, hadde tatt inn hos hans familie. Andre Jehovas vitner viste en lignende gjestfrihet overfor sine naboer. Én familie hadde hele 48 flyktninger i hjemmet sitt og tok seg av dem og gav dem mat.

Noen av vitnene reddet sine medmennesker med fare for sitt eget liv. Tre av dem som hjalp folk bort fra elven, ble selv plutselig revet med av vannmassene. Men de ble tatt av en strømvirvel og ført tilbake til land.

«Nå kom syklonen tilbake,» sier Cent, «og den rammet oss med full styrke. Vinden løftet taket av et hus som lå knapt 200 meter bortenfor oss, og taket rev igjen med seg kraftledningene. Vi måtte klare oss uten strøm en hel uke. Vinden og nedbøren fortsatte mesteparten av natt til tirsdag. Men i løpet av tirsdagen sluttet det å regne.»

Sonia beretter at vannet hadde trukket seg noe tilbake den tredje dagen. «Da fikk vi besøk av Elson Site, en heltidsforkynner og eldste, og tre unge menn fra vår menighet. De hadde med seg en stor klase bananer og en sekk poteter. Da de forstod at vi manglet vann, forsvant de og kom tilbake tre timer senere med flasker og plastkanner fulle av drikkevann.» Da fredagen kom, kunne Sonia og hennes familie endelig komme ut av huset sitt.

Etter uværet

Den dødbringende Namu hadde fullført sitt verk. Innbyggerne på øyene kunne begynne å grave seg fram av ruinene. Nå måtte de gjøre et overslag over sine tap og telle sine døde. Over 100 mennesker var omkommet. Omkring 90 000 hadde mistet sine hjem. Jordbruket, som betyr så mye for økonomien, hadde lidd store tap.

Blant dem som mistet hus og matvarer og fikk hagene sine ødelagt, var også mange av Jehovas vitner. Ti av deres menighetshus eller Rikets saler fikk store skader. Men ingen Jehovas vitner omkom. Deres trosfeller i Papua Ny-Guinea og i Australia var raskt ute med å sende flere tonn matvarer. Stevnet hadde betydd redningen for Jehovas vitner fra Tetere. De hadde ridd stormen av i relativ trygghet i Foxwood.

Det var derfor med spesielle følelser Sonia og hennes familie gikk til menighetsmøtet i sin ramponerte Rikets sal to dager senere. Sonia sier det slik: «Jeg var så beveget at jeg fikk en klump i halsen da vi sang en sang som handlet om Guds omsorg for de svake.»

[Bilde på side 16]

Halve Ngalibiu-broen ble revet bort under syklonen Namu

[Bilde på side 17]

Syklonen Namu kastet dette skipet på land i Honiara