«Røveren» lever opp til navnet sitt
Av «Våkn opp!»s medarbeider i Surinam
«FOR noen ben!» utbrøt jeg da Heinz Heyde, naturforsker og skribent, viste meg et par gule ben som var så tykke som et barns håndledd.
«I det virkelige liv er de større,» sa min smilende vert. «Dette paret tørket ut og skrumpet litt sammen. Men de største jeg noen gang har sett, hadde klør som var åtte centimeter lange,» tilføyde han og pekte på de truende, svarte klørne som stakk ut av en fot som var så stor som hånden min.
Jeg fikk vite at det bare er én rovfuglart som har så imponerende klør og ben som dem jeg fikk se. Da zoologene først undersøkte denne fuglen, syntes de den minnet om de vingete uhyrene i gresk mytologi som het harpyier. Ifølge legenden røvet harpyiene mennesker med sine enorme, gribbeaktige klør. Så denne ørnen med de store klørne fikk det passende navnet harpy, som betyr «røveren».
«I Surinam,» sa Heyde, «er det noen som kaller den pia.» (Uttales piiæ) Ettersom harpyen lever i de tette, tropiske regnskogene i Sør- og Mellom-Amerika, blir den sjelden sett, til og med av de mest trofaste iakttagerne. Men en gang iblant lander den oppi et tre like ved elvebredden og røper sitt nærvær med et høyt «piiiiiæ, piiiiiæ». Derav navnet pia.
Uansett hva du kaller harpyen, er det røver den er best kjent som, og dette ryktet skremmer noen. Men i hvor høy grad har den gjort seg fortjent til dette beryktede navnet?
Harpyen i aksjon
Fordi harpyen alltid holder en majestetisk avstand mellom seg og en iakttager, røper den ikke så lett sine fascinerende hemmeligheter.
Harpyen er et alvorsfullt studieobjekt i svart, grått og hvitt. Se den for deg der den sitter som en uthogd figur i toppen av det høyeste treet i en skog. En voksen hunn, som er 90 centimeter høy (en tredjedel høyere enn hannen), er verdens sterkeste — og største ørn. På grunn av sin størrelse og rå kraft er den ubestridt regnskogens aka-granman eller «rovfuglenes høvding», som noen surinamere respektfullt kaller den.
Harpyen har riktignok mindre vingespenn enn rovfugler som svever høyt oppe, for eksempel kondoren. Men harpyens territorium gir lite rom for slik sveving. Kjappe bevegelser og høy hastighet er nødvendig i den tette skogen. Og harpyen er godt konstruert for fart. Med sterke, dype vingeslag og korte glideflukter fra tretopp til tretopp farer den av sted mens den lytter og holder utkikk etter tegn til bytte.
Der, i en gren, henger det et dovendyr! Harpyen øker raskt farten til den kommer opp i en overveldende hastighet av 60—80 kilometer i timen, og så stuper den ned mot sitt offer. Like før den når byttet, snur den seg sidelengs og strekker klørne helt ut. Den griper fatt i dovendyret, river det til seg og bærer det seierrikt bort fra treet. Ja, den er en røver!
Det plutselige luftangrepet skaper stor oppstandelse i dyreriket. Både papegøyer, trepinnsvin, pungrotter, gullharer og nesebjørner forsvinner — og med god grunn. De står alle på harpyens meny. Men de som er mest vettskremt av alle, er apene. Heyde forteller: «Så snart apene får øye på ørnen, slår de alarm. De skriker så høyt de kan, for de vet at det gjelder liv eller død. Jeg har sett mange av dem simpelthen slippe taket og falle ned fra tretoppene som modne mangoer som faller ned på bakken. Også de svarte edderkoppapene er livredde.»
Hva røver de?
Heydes henkastede bemerkning er skremmende. Kan harpyen virkelig ta noe så stort som en edderkoppape? Jeg spurte Gerard Brunings, en trafikkflyger på en ødemarksrute, som hadde en harpy som selskapsdyr for noen år siden.
«Visst kan de det,» svarte Brunings. «En gang angrep harpyen min et lam. Da den var blitt større, var den ute etter hundene i nabolaget! En dag tok den en hund som var minst 60 centimeter høy. Men den var så tung at fuglen ikke klarte å løfte den. Så mens den slo med vingene, slepte den hunden over veien helt til den kom fram til garasjen vår.»
«De er virkelig sterke og dessuten dristige,» kunne en veterinær som heter Marcel van Ommeren, senere bekrefte. «De gir ikke engang opp når de kommer opp i vanskeligheter.»
«Hvordan behandler du så en syk harpy?» spurte jeg dyrlegen.
«Den eneste måten jeg kan behandle en harpy på, er å presse en lang, gaffelformet stang mot brystet på den. Så strekker jeg fort ut armen og gir den en injeksjon — og prøver og holde meg unna de truende klørne.»
Hvis du blir litt nervøs ved tanken på denne sterke fuglen som kan stikke av med både det ene og det andre, så er du ikke alene om det. Brunings hevdet faktisk at noen av dem som bor i Surinams jungel, betrakter harpyen som en fryktet fiende. «Noen kaller den loktoe tigri, som betyr ’himmelens tiger’,» sa Brunings. «De er overbevist om at harpyen røver små barn!»
Ornitologer har imidlertid hevdet at en slik frykt er ugrunnet.
Reiret og ungen
På grunn av harpyens rykte som røver kan dens eksistens bli truet. Men denne ørnens kraftige klør og nebb kan også tjene en fredelig hensikt. Vanligvis annenhvert år i slutten av mai ser harpyparene seg ut et svært silkebomullstre som de skal bygge reir i. Ofte bruker de et gammelt reir som utgangspunkt og bygger det om etter sin personlige smak.
For å kunne gjøre dette begynner harpyparet å gå på jakt — ikke etter pungrotter og aper — men etter tørre kvister, som så blir flettet inn i hverandre til det blir et «gulv» som er 1,2 meter bredt og 60 centimeter tykt. Grønne kvister fra trær i nærheten blir brukt til finpussingen. Det er interessant å merke seg at hunnen er litt mer kresen i så henseende. Neil L. Retting, som er ekspert på harpyer, sier at hunnen kan fly rundt i hele fem minutter før hun finner en kvist som er etter hennes smak. Hannen, derimot, viser ikke at den foretrekker noen kvister framfor andre, men sanker på slump. Til og med i dyreriket har altså hunkjønnet håndlag når det gjelder det interiørmessige.
Når reiret er ferdig, legger hunnen to egg og ruger i 56 dager, tross den stekende solen og det piskende regnet. Men faren foretrekker utelivet og kommer tilbake bare en gang i uken for å gi sin make mat. Omtenksomt tar han en tørn i reiret for å passe på det, slik at maken kan fly til et tre i nærheten og nyte sitt måltid der. Men når hunnens spisepause er over, vender han tilbake til urskogen, hvor han er til hun kaller på ham med sitt inntrengende «piiiiiæ» for å minne ham om familieforpliktelsene hans.
Når ett egg er klekt (det andre egget blir ignorert), får faren dobbelt så mye å gjøre. Han kommer med mat to ganger i uken, helt til ørnungen er blitt halvvoksen. Og i omkring tre måneder mater moren ungen. Etter dette kan ungen spise på egen hånd — selv om den fremdeles foretrekker å bli matet av moren. Etter en måned til er ørnungen på bena og vakler omkring mens den etterligner foreldrenes «piiiiiæ», som de stadig gjentar.
Når sterke vinder feier over reiret, kan en se at junior slår med vingene og i virkeligheten er i luften et øyeblikk. Når den er fem måneder gammel, kan den fly omkring, men den får mat av foreldrene sine i noen måneder til før den er sterk nok til å greie seg selv. Men snart kommer den dagen da den tar tre—fire store flaks, foretar en lang og elegant glideflukt og forsvinner inn i skogen.
Der kommer den til å leve opp til sitt navn som en fullkomment dyktig røver av vilt. Harpyen kan riktignok komme til å bli en truet art på grunn av sitt rykte. Men flygeren Brunings sa: «Når vi flyr over urskogen, får vi av og til øye på dem fra flyet, der de flyr parvis eller alene. Jeg tror de vil klare å overleve.»
[Bilderettigheter på side 20]
©Zoological Society of San Diego