Jeg utforsket jordens siste store uutforskede område

JEG arbeidet som dypdykker da vi fikk en telefonoppringning. En stor seilbåt av katamarantypen hadde kantret under seiling i grov sjø utenfor kysten av Florida. Vår oppgave bestod i å berge båten og levere den tilbake til eieren.

Vi kom til åstedet utenfor Mayport i Florida cirka klokken to om ettermiddagen. Der lå båten kantret; det var så vidt den holdt seg flytende med kjølen i været. Havet løftet seilbåten opp og ned på rolige, meterhøye bølger der den gradvis ble ført nordover med Golfstrømmen. Men vinden og sjøen tiltok, og på vei utover ble den andre dykkeren vi hadde med, sjøsyk.

Jeg måtte derfor gjøre jobben alene. Jeg svømte mot seilbåten med pressluftapparatet på ryggen, men uten sikkerhetsline (som dykkere bruker for å signalisere til overflaten). Planen var å fjerne rigger, seil og mast, slik at bare skroget og kahytten ble igjen. Deretter skulle jeg gå opp til overflaten og hekte på en line, slik at båten kunne taues.

Etter å ha hoppet i vannet gikk jeg sakte ned til omkring tre meter og svømte uanstrengt mot seilbåten. For et syn! Seilene blafret i strømmen fra vannet, og hundrevis av fisk svømte omkring. Havbunnen kunne bare så vidt skimtes langt der nede. Alt dette fanget min oppmerksomhet, men jeg ble snart revet tilbake til virkeligheten.

Jeg var ikke alene. Jeg var omringet av minst et dusin haier! De beveget seg sakte, men sikkert mot meg, bare seks—ti meter borte. Jeg visste at jeg var for langt unna til å nå båten vår. Hva kunne jeg gjøre? Like foran meg lå vraket av seilbåten med kahytten full av vann. Døren var åpen. Den svingte fram og tilbake hver gang båten hevet og senket seg i de meterhøye bølgene. Kahytten var redningen!

Jeg motstod den sterke trangen til å legge på svøm det forteste jeg kunne, mens hver bevegelse brakte meg nærmere den åpne døren. Jeg holdt øye med alle haiene i nærheten helt til jeg var tett innpå vraket. Da så jeg den. Der, under kahytten, var en kjempestor hai, over fire meter lang! Denne haien kunne med letthet spise en av de andre haiene i tillegg til meg!

Men jeg kunne ikke stanse nå. Av en eller annen grunn beveget den seg ikke mens jeg nærmet meg forsiktig, og snart var jeg inne i kahytten og fikk lukket døren. Jeg brukte en tang til å stenge haspen med og satte meg ned for å se hva som skjedde. Alle haiene nærmet seg vraket. De holdt seg litt over én meter unna uten å bevege seg. Her var jeg altså, fanget i en havarert seilbåt over 110 kilometer fra land. Jeg ønsket at jeg var et annet sted; et hvilket som helst annet sted!

Jeg undersøkte både skroget og kahytten. Jeg kunne puste i de store luftlommene som hadde dannet seg i det formstøpte skroget. Etter nærmere én time kikket jeg ut av døren. Haiene hadde svømt sin vei og var nesten ute av syne. Skipperen på båten vår sirklet nervøst fram og tilbake på overflaten. Men hva med den største av haiene?

Jeg åpnet døren og kikket under kahytten. Den store haien var der fremdeles; jeg så den rett inn i øynene! Jeg trakk meg raskt inn i kahytten igjen, og noen sekunder senere gled haien fram og stanset rett under døren. Kanskje ventet den på at jeg skulle stikke hodet fram på nytt. Men jeg hadde ikke tenkt å gi den en sjanse til! Det var heldig for meg at den var så rolig.

Jeg ventet i kahytten og holdt øye med haiene inntil de alle, også den største av dem, endelig trakk seg unna. Gjett om jeg var lettet! Dette var et av de mer spennende oppdrag jeg har vært med på i de mer enn 20 årene jeg har utforsket jordens siste store uutforskede område — havdypet.

En karriere som dypdykker

Jeg begynte som sportsdykker i 1957 i det sørlige Florida, hvor jeg tilbrakte time etter time i sjøen med svømmeføtter, dykkermaske og snorkel. På den tiden vrimlet det av liv på de indre revene. Hundrevis av barracudaer stod ubevegelige over korallene, og overalt kunne en se hummere og tusenvis av vakre fisker i fantastiske farger.

Sommeren 1958, da jeg drev sportsdykking sammen med to venner utenfor kysten av Florida, kom vi over vraket av et spansk skip som lå forholdsvis uberørt på et korallrev. Helt dekket av koraller lå faktisk skipets anker på det samme stedet der det en gang var blitt kastet. En kanon, musketter og andre gjenstander lå like ved. Slike opplevelser fengslet meg og gjorde at jeg med tiden satset på en karriere som kommersiell dypdykker.

På leting etter havarerte ubåter

I flere år tok jeg imot dykkeroppdrag, men etter hvert sluttet jeg meg til De forente staters marine, og i 1960 begynte jeg på marinens dykkerskole i Key West i Florida. Etter å ha fått den nødvendige opplæring fikk jeg ordre om å melde meg i New London i Connecticut for å tjenstgjøre ved et av marinens undervannsredningsfartøyer. Skipet jeg tjenstgjorde på, het «USS Sunbird ASR-15». Vi opererte fra Newfoundland i nord til Bermuda i sør. Fra tid til annen reiste vi helt til Middelhavet. Skip av vår type hadde som oppgave å redde mannskapet i havarerte ubåter.

I redningsarbeidet brukte vi en dykkerklokke som var i stand til å gå ned til ubåter som lå på 250 meters dyp. I tillegg til dette hadde dykkerne dypvannsutstyr. Ved å puste inn en blanding av oksygen og helium var det mulig å gå ned til i overkant av 120 meter. Skipet og mannskapet foretok redningsøvelser i all slags vær. ’Min forkjærlighet for dykking vil i hvert fall komme til nytte!’ tenkte jeg. Men jeg skulle bli skuffet.

I april 1963 fikk vi melding om at den atomdrevne ubåten «USS Thresher SSN-593» var savnet etter øvelser i dypvannsdykking. Siden vi oppholdt oss i nærheten, kom vi fram til øvelsesstedet i løpet av få timer. Men «Thresher» lå for dypt for det utstyret vi hadde; det var umulig å redde ubåten på over 2500 meters dyp. Havet var uvanlig rolig da et fly fløy lavt over området og slapp en blomsterkrans på havflaten. Det var alt vi kunne gjøre for de 129 som var om bord i ubåten. Jeg følte meg så hjelpeløs.

Det ble bedt en bønn for disse mennene, og alt dette fikk meg til å tenke. Jeg innså at de atomdrevne ubåtene gikk altfor dypt til at de kunne bli reddet med det utstyret vi hadde. Jeg følte meg frustrert og skuffet, og i november 1963 forlot jeg marinen.

’Havet gav sine døde tilbake’

Jeg begynte å arbeide som kommersiell dykker for et lite dykkerselskap i Jacksonville i Florida. Det var alltid behov for en dykker. Jernbanebroer måtte regelmessig inspiseres av dykkere. I skipsleier skulle det legges undersjøiske kommunikasjonskabler i grøfter som blir laget ved hjelp av vannstråler under høytrykk. Noen av oppdragene bestod i å sveise stålkonstruksjoner.

Bergingsoppdragene, som gikk ut på å heve sunkne lektere, slepebåter og forskjellige andre småfartøyer, var spesielt interessante. Vi måtte grave oss gjennom mudderet under den sunkne båten, legge kjetting rundt skroget og heve fartøyet med en stor kran.

Mens jeg var på en lengre reise for å foreta undervannsinspeksjon av rørledninger, fikk jeg kjennskap til noe som appellerte sterkt til min kjærlighet til havet og mine følelser for dem som har mistet sitt liv på havet. Jeg traff et av Jehovas vitner, og snart begynte min kone og jeg å studere Bibelen.

Jeg ble lettet over å høre at denne vakre jorden og havet ikke skal brennes opp med ild, slik jeg som baptist hadde lært. (Salme 104: 5; Forkynneren 1: 4) Jeg ble fascinert av tanken om at de døde, også de som hadde mistet sitt liv på havet, skulle få en oppstandelse. Slike skriftsteder som Åpenbaringen 20: 13 gjorde virkelig inntrykk på meg: «Havet gav nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var der.» Jeg ønsket å leve evig på en paradisisk jord. Ikke lenge etter, den 4. september 1966, ble min kone og jeg døpt.

Nyvinninger innen dykking

Dykkingen har forandret seg mye siden jeg begynte i slutten av 50-årene. For sportsdykkeren har pressluftapparatene gjort det mulig å utforske nye områder i havdypet. Det krever imidlertid lang trening å kunne drive dykking på en sikker måte.

Det er likevel den kommersielle dykkeren som har opplevd de største forandringene. Da jeg begynte, var det mulig å dykke ned til nærmere 50 meters dyp, siden vi brukte komprimert luft som pustegass. I dag bruker man dypvannshjelmer laget av glassfiber og kloroprengummi, og dykkerne puster inn en gass som gjør at de med letthet kan arbeide på over 300 meters dyp i saltvann. Dykkerne har med seg mye spesialutstyr, for eksempel fjernsynskameraer som kan brukes under vann, og som kan overføre fargebilder til en monitor på overflaten. Disse undervannsbildene kan tas opp på et videobånd og spilles om og om igjen.

Dypdykkerne holder seg nede på store dyp til kroppen blir mettet med nitrogen. Når det skjer, vil dekompresjonstiden være konstant uansett hvor lenge de oppholder seg på denne dybden. De kan oppholde seg og arbeide i én uke eller mer på slike store dybder. Når de stiger opp til overflaten igjen, virker dykkerklokken som et dekompresjonskammer, og de kan derfor fullføre dekompresjonen på overflaten.

Slik jeg ser det, kan ikke noe sted på jorden sammenlignes med havdypet. Utenfor de grunne korallrevene skjuler millioner av kvadratkilometer hav enorme skatter i form av naturressurser som mennesket kan nyttiggjøre seg. Skipsvrak både fra nåtiden og fortiden ligger spredt på havbunnen, hvor de fleste tjener som undervannsboliger for utallige fisker. Tanken på disse vrakene setter virkelig fantasien min i sving.

Havet er virkelig en fantastisk gave som Gud har gitt oss. Kanskje vi i hans nye, rettferdige ordning virkelig kan utforske havet og glede oss over det som en del av Guds vakre skaperverk. — Fortalt av Oscar Sam Miller.

[Bilde på sidene 16 og 17]

Jeg var omringet av minst et dusin haier!

[Bilde på side 18]

«Thresher», som senere havarerte med 129 mann om bord på 2500 meters dyp — altfor dypt til at det var mulig å redde dem

[Rettigheter]

U.S. Navy photo