Hvordan begynte livet på jorden?
Et menneskes søken etter svaret
DA JEG var liten, visste jeg svaret. Gud hadde skapt livet. Det hadde foreldrene mine lært meg ut fra Bibelen. Etter hvert som jeg ble litt eldre, begynte jeg å iaktta livet rundt meg, og det trollbandt meg. Jeg var helt oppslukt av alt det vidunderlige jeg så.
Blomstene visnet om høsten, men etterlot seg frø som gjenskapte fargeprakten om våren. Sevjen i trærne forsvant ned under bakken, men flere måneder senere steg den opp igjen, slik at de nakne grenene ble kledd med vårgrønt løv. Murmeldyrene ute i skogen krøllet seg sammen i hiene sine og sov hele vinteren igjennom, men når de varme, solrike dagene vendte tilbake, kom de ut igjen. Det fugleparet som holdt til i den hule jernstolpen ute i hagen vår, fløy sørover om høsten, men kom tilbake til den samme stolpen om våren for å få et nytt kull med unger. Jeg stirret betatt opp på gjessene som fløy sørover i V-formasjon, og jeg lyttet ivrig til den uavbrutte snadringen deres og lurte på hva alle disse lydene skulle bety.
Jo mer jeg lærte om livet, jo mer så jeg som tydet på at alt dette måtte ha blitt konstruert av noen. Og slik ble jeg stadig sikrere på at det må finnes en slik mesterkonstruktør som foreldrene mine hadde fortalt meg om.
Trengs det ingen konstruktør?
Da jeg så begynte på ungdomsskolen, fikk jeg høre at det ikke trengtes noen konstruktør. ’Det bare skjedde. Kjemikalier i jordens uratmosfære ble brutt ned av lyn og ultrafiolette stråler, atomene inngikk nye kombinasjoner så det ble dannet stadig mer komplekse molekyler, og til slutt stod det fram en levende celle. Etter hvert som den formerte seg, inntraff det tilfeldige forandringer, og flere tusen millioner år senere var jorden fylt av utallige livsformer. Mennesket er den siste i rekken av disse.’
De fikk utviklingsprosessen til å virke så enkel. Kanskje for enkel. Jeg klamret meg til troen på en skapelse, men samtidig ønsket jeg ikke å virke godtroende. Jeg ville gjerne tenke logisk, ha et åpent sinn og vite sannheten. Derfor begynte jeg å lese vitenskap. Jeg lærte mye, og jeg fikk øynene enda mer opp for naturens vidundere. Jo mer jeg lærte, jo mer undret jeg meg. Men jo mer jeg fant som vitnet om en skapelse, jo vanskeligere hadde jeg for å tro at vilkårlige endringer og blinde tilfeldigheter kan frembringe noe som dyktige vitenskapsmenn ikke kan gjøre etter i sine laboratorier. De kan jo ikke engang frembringe den minste lille bakterie, og langt mindre blomster, fugler og gjessenes V-formasjoner.
De årene jeg gikk på videregående skole og på universitetet, forsøkte jeg å sette meg inn i så mye naturvitenskap som overhodet mulig — kjemi, fysikk, biologi og matematikk. Senere fortsatte jeg med å lese bøker og artikler av evolusjonister, men det virket stadig lite overbevisende. Uttalelsene deres var så greie og lettvinte — litt for lettvinte i betraktning av de påstandene de også kom med.
Dette er nå mange år siden. Nå er vi i 1980-årene. Kanskje har man nå flere beviser å basere seg på og færre påstander. Kanskje det er på tide å undersøke saken på nytt. Som sagt så gjort, og jeg bestemte meg for å konsentrere meg om ett bestemt punkt, nemlig hvordan livet fikk sin begynnelse på jorden. For hvis evolusjonistene ikke kan gi noen troverdig forklaring på hvordan den første levende celle ble til, hvordan kan de da påstå at utviklingen har frembrakt levende skapninger med billioner av celler, deriblant du og jeg med våre 100 billioner celler hver?
Til undersøkelsen valgte jeg nye bøker av høyt ansette forskere som alle er evolusjonister. Jeg brukte den samme metoden som Jesus benyttet overfor dem som utøvde falsk religion: «Etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.» (Matteus 12: 37) Mine undersøkelser begrenset seg til utviklingsprosessens viktigste skritt på veien mot livets tilblivelse, nemlig 1) en uratmosfære, 2) en organisk suppe, 3) proteiner, 4) nukleotider, 5) nukleinsyrer som kalles DNA, og 6) en membran.
Påstandene om uratmosfæren
For det første måtte jorden en gang ha hatt en atmosfære som kunne frembringe enkle, livsnødvendige molekyler når den ble utsatt for lyn, ultrafiolette stråler eller energi fra andre kilder. I 1953 utførte Stanley Miller et eksperiment som simulerte nettopp dette. Han valgte ut en hydrogenrik atmosfære, sendte en elektrisk gnist gjennom den og fikk som resultat to enkle aminosyrer av de 20 som trengs for at det skal kunne dannes proteiner.1 Det er imidlertid ingen som vet hva slags atmosfære jorden hadde for så lenge siden.2 Hvorfor valgte Miller nettopp denne bestemte atmosfæren? Han innrømmet at han foretrakk den fordi den er den eneste atmosfæren hvor «det finner sted en syntese av kjemiske forbindelser av biologisk interesse».3
Jeg oppdaget at eksperimenter ofte blir fikset for at de skal gi de ønskede resultater. Mange forskere erkjenner at eksperimentatoren kan ’manipulere utfallet i vesentlig grad’, og at ’han ved å bruke sin intelligens kan påvirke eksperimentet’.4 Millers atmosfære ble brukt i de fleste av de eksperimentene som fulgte, ikke fordi det var logisk eller sannsynlig å anta at den var den rette, men fordi «den var hensiktsmessig for evolusjonseksperimenter», og fordi «de gode resultatene av laboratorieeksperimentene anbefaler den».5
Evolusjonistene hyllet likevel Millers bedrift som et stort gjennombrudd. Mange eksperimenter fulgte, og det ble brukt forskjellige energikilder og råmaterialer. Vitenskapsmennene trikset og mikset og ignorerte de forhold som rår i et naturlig miljø, og gjennom sine strengt kontrollerte laboratorieforsøk klarte de å fremstille flere organiske stoffer som har betydning for livet. De gjorde Millers mygg til en elefant. Dette gjorde det mulig å tenke seg at livets byggesteiner hadde samlet seg i havet og dannet en organisk suppe. Eller gjorde det det?
Den organiske suppen er en myte
Det var noe i veien med Millers mygg, og da man forstod det, falt også elefanten om. Miller hadde brukt en gnist for å nedbryte de enkle kjemiske stoffene i laboratorieatmosfæren, slik at det kunne dannes aminosyrer. Men denne gnisten ville enda raskere ha brutt ned aminosyrene! Miller måtte igjen jukse litt med eksperimentet sitt. Han la inn en felle i apparaturen som skulle ta vare på syrene med én gang de ble dannet, for å redde dem fra gnisten. Forskerne hevder imidlertid at aminosyrene i tidenes morgen slapp unna lynene og de ultrafiolette strålene ved å søke tilflukt i havet. Slik forsøker evolusjonistene å redde suppen.
Men det er til ingen nytte, og det av flere grunner. Aminosyrer er nemlig ikke stabile i vann, og i urhavet ville de bare finnes i ubetydelige mengder. Hvis den organiske suppen noen gang har eksistert, må det dessuten finnes spor av noen av dens bestanddeler i sedimentære bergarter. Men til tross for at man har lett etter dette i 20 år, «er det ikke blitt påvist at de eldste bergarter inneholder spor av noen ursuppe». Likevel «er eksistensen av en ursuppe av avgjørende betydning». Derfor «er det sjokkerende . . . å måtte innse at det ikke finnes noen sikre beviser i det hele tatt for at den har eksistert».6
Sannsynligheten for at det skulle bli dannet et protein
La oss likevel tenke oss at det har eksistert en slik ursuppe, og at den bestod av millioner av aminosyrer av flere hundre forskjellige slag hvorav omkring halvparten ville være venstredreiende og halvparten høyredreiende. Ville så aminosyrene samle seg i lange kjeder og danne proteiner? Ville bare de 20 typene som trengs, tilfeldigvis bli valgt ut blant de flere hundre typene i suppen? Og ville det fra disse 20 typene tilfeldigvis bli valgt ut bare venstredreiende aminosyrer, de som finnes i levende organismer? Og ville de så bli stilt opp i akkurat den rekkefølge og form som skal til for at de enkelte proteinene skal bli dannet? Det ville i så fall være et mirakel.
Et typisk protein har cirka 100 aminosyrer og inneholder mange tusen atomer. En levende celle trenger omkring 200 000 proteiner til sine livsprosesser. To tusen av dem er enzymer, spesielle proteiner som cellen ikke kan overleve uten. Hvor stor er så sannsynligheten for at disse enzymene skulle bli dannet ved en tilfeldighet i ursuppen, hvis vi forutsetter at den har eksistert? Sannsynligheten er én til 1040 000. Dette er et ett-tall etterfulgt av 40 000 nuller, og skrevet helt ut ville det fylle 14 sider av dette bladet. Sagt på en annen måte ville det være som å slå terning og få 50 000 seksere på rad. Og dette gjelder bare 2000 av de 200 000 proteinene som en levende celle trenger til sine livsprosesser.8 For å få alle sammen må man slå fem millioner seksere til!
Nå syntes jeg egentlig ikke det hadde noen hensikt å gå videre, men jeg fortsatte likevel. Hvis vi tenker oss at ursuppen likevel frembrakte proteiner, hva da med nukleotidene? Leslie Orgel ved Salk-instituttet i California har betegnet nukleotidene som «et av hovedproblemene i forbindelse med ursyntesen».9 De må til for at nukleinsyrene (DNA og RNA) skal kunne bli dannet, noe som også blir kalt et overveldende problem. Proteiner kan for øvrig ikke bli dannet uavhengig av nukleinsyrene, og nukleinsyrene kan ikke bli dannet uavhengig av proteiner.10 Dette minner om den gamle gåten om hva som kom først, høna eller egget.
Men la oss glemme det problemet og la evolusjonisten Robert Shapiro, som er professor i kjemi ved New York universitet og spesialist i DNA-forskning, gjøre det av med teorien om at nukleotidene og nukleinsyrene skulle ha blitt til ved en tilfeldighet en gang i jordens urtidsmiljø:
«Hver gang to aminosyrer smelter sammen, blir det frigjort et vannmolekyl. Det frigjøres to vannmolekyler når bestanddelene i et nukleotid blir satt sammen, og enda mer vann blir frigjort når nukleotider går sammen og danner nukleinsyrer. Det er dessverre slik at danning av vann i et miljø hvor det er nok av vann fra før, er som å frakte sand til Sahara. Det er ikke ønskelig, og det er energikrevende. Slike prosesser skjer ikke så lett av seg selv. Det er tvert imot de motsatte reaksjonene som skjer spontant. Vannet går med liv og lyst til angrep på store biologiske molekyler. Det river nukleotidene fra hverandre, bryter ned bindingene mellom sukkerarter og fosfater og skiller basene fra sukkerartene.»11
Til slutt har vi den siste av de seks faktorene som ble nevnt til å begynne med, nemlig en membran. Cellen kan ikke eksistere uten en membran. Den må beskyttes mot vann, og det er de vannavstøtende fettstoffene i membranen som tar seg av den oppgaven.12 Men for at det skal kunne dannes en membran, må det finnes et «proteinsynteseapparat», og et slikt apparat kan bare virke hvis det blir holdt sammen av en membran.13 Her har vi høne-eller-egg-problemet en gang til!
Molekylærbiologien gir dødsstøtet
Evolusjonistenes drøm var å finne en svært enkel urcelle. Molekylærbiologien har gjort denne drømmen til et mareritt. Hør hvordan Michael Denton, en spesialist i molekylærbiologi, gir den dødsstøtet:
«Molekylærbiologien har vist at selv de enkleste av alle levende systemer som finnes på jorden i dag, nemlig encellete bakterier, er ytterst kompliserte objekter. Selv om de minste encellete bakteriene er utrolig små og veier mindre enn 10-12 gram, er hver av dem i virkeligheten en mikrominiatyrisert fabrikk med tusenvis av innviklede, praktfullt konstruerte maskiner som består av til sammen 100 000 millioner atomer. Alt dette er langt mer komplisert enn noen maskin som menneskene har bygd, og er helt uten sidestykke i den uorganiske del av naturen.
Molekylærbiologien har også påvist at cellesystemet i alt vesentlig har den samme grunnkonstruksjon hos alle levende systemer på jorden, helt fra bakterier til pattedyr. I alle organismer har DNA, mRNA og proteinene nøyaktig de samme funksjoner. Betydningen av den genetiske koden er også noe nær identisk i alle celler. Proteinsyntesemaskineriet har praktisk talt samme størrelse, struktur og konstruksjon i alle celler. Når det er snakk om den grunnleggende biokjemiske konstruksjon, kan vi derfor ikke betrakte noe levende system som primitivt eller opprinnelig i forhold til andre systemer. Man har heller ikke funnet noe som helst tegn på at det blant det kolossale mangfold av celler som finnes på jorden, er noen som har utviklet seg fra andre.»14
Vi bør derfor ikke bli overrasket over en beregning som Harold Morowitz, en fysiker ved Yale universitet, har gjort. Han har regnet ut at sannsynligheten for at selv den enkleste bakterie skal ha blitt til gjennom tilfeldige forandringer, er én til et ett-tall etterfulgt av 100 milliarder nuller. «Dette tallet er så stort,» sier Shapiro, «at det ville fylle flere hundre tusen bøker hvis det skulle skrives på vanlig måte.» Han hevder at de forskerne som holder fast ved at livet har utviklet seg kjemisk, ignorerer det økende bevismaterialet, og at de «har valgt å betrakte det som en uomtvistelig sannhet, og på den måten har gjort den rene mytologi ut av det».15
En forsker som har spesialisert seg på cellebiologi, sier at for millioner av år siden «kunne en enkelt celle fremstille våpen, skaffe seg mat, fordøye den, kvitte seg med avfallsstoffer, forflytte seg, bygge hus og drive seksuell aktivitet, både på enkle og mer bisarre måter. Disse skapningene finnes ennå. Protistene — fullverdige og komplette organismer som bare består av en eneste celle med mange egenskaper, men uten vev, organer, hjerte eller hjerne — de har egentlig alt det vi har». Hun snakker om en enkelt celle som rommer alle de «hundretusener av samtidige kjemiske reaksjoner som livet består av».16
Selv med en så kolossal trafikk i form av kjemiske reaksjoner inne i en mikroskopisk celle oppstår det aldri «trafikkork». Det er innlysende at dette forutsetter en mesterkonstruktør med overlegen intelligens. Den informasjonsmengden som er lagret i litt DNA som veier «mindre enn noen tusen milliondels gram», er nok «til å beskrive en så komplisert organisme som menneskekroppen».17 Selv den informasjonsmengden som finnes i én enkelt celle, «ville fylle 1000 bøker på 600 sider hvis den ble skrevet ned».18 Noe så utrolig! Livet på jorden må ha blitt satt i gang av en intelligens som langt overgår vår fatteevne.
Min konklusjon etter alt dette er følgende: Uten den rette atmosfære, ingen organisk suppe. Uten en organisk suppe, ingen aminosyrer. Uten aminosyrer, ingen proteiner. Uten proteiner, ingen nukleotider. Uten nukleotider, ingen DNA. Uten DNA, ingen celle som kan formere seg. Uten en beskyttende membran, ingen levende celle. Og uten intelligent konstruksjon og ledelse, ikke noe liv på jorden.
Vitenskapen har i virkeligheten gjort dem som tror på en skapelse, en stor tjeneste. Det de har funnet ut om livet, har i høy grad styrket min tro på skapelsen, og det er med enda større verdsettelse jeg nå leser Romerne 1: 20, 21, 28: «Helt siden Gud skapte verden, har hans evige kraft og guddommelighet — som riktignok er usynlig — kunnet ses ved hjelp av sinnet i det han har skapt. Det er derfor slike mennesker er uten unnskyldning . . . De gjorde det som er logisk, om til tøv, og deres tomme sinn ble formørket . . . Siden de med andre ord ikke ville innse at det er fornuftig å erkjenne Gud, har Gud overlatt dem til deres egne ufornuftige tanker og til deres uhyrlige oppførsel.» — The Jerusalem Bible.
Mine undersøkelser overbeviste meg om at det foreldrene mine hadde lært meg, er riktig: Det er Jehova Gud som er «livets kilde». (Salme 36: 10) — Av en av Våkn opp!s faste medarbeidere.
[Henvisninger]
1. Origins: A Skeptic’s Guide to the Creation of Life on Earth av Robert Shapiro, 1986, s. 105; Life Itself av Francis Crick, 1981, s. 77.
2.Origins: A Skeptic’s Guide, s. 96, 97.
3. The Origins of Life on the Earth av Stanley L. Miller og Leslie E. Orgel, 1974, s. 33.
4. Origins: A Skeptic’s Guide, s. 103.
5. Technology Review, april 1981, R. C. Cowen, s. 8; Science 210, R. A. Kerr, 1980, s. 42. (Begge sitater er hentet fra The Mystery of Life’s Origin: Reassessing Current Theories, 1984, s. 76.)
6. Evolution: A Theory in Crisis av Michael Denton, 1985, s. 260, 261, 263; Origins: A Skeptic’s
Guide, s. 112, 113.
8. The Intelligent Universe av Fred Hoyle, 1983, s. 12—17.
9. Origins: A Skeptic’s Guide, s. 188.
10. Evolution: A Theory in Crisis, s. 238; Origins: A Skeptic’s Guide, s. 134, 138.
11. Origins: A Skeptic’s Guide, s. 173, 174.
12. Ibid., s. 65.
13. Evolution: A Theory in Crisis, s. 268, 269.
14. Ibid., s. 250.
15. Origins: A Skeptic’s Guide, s. 32, 49, 128.
16. The Center of Life av L. L. Larison Cudmore, 1977, s. 5, 13, 14.
17. Evolution: A Theory in Crisis, s. 334.
18. National Geographic, september 1976, s. 357.
[Ramme/bilde på side 7]
Hva kom først?
Egget kommer fra en høne, og høna kommer fra et egg
Det kan ikke dannes proteiner uten at det finnes nukleinsyrer, men det kan heller ikke dannes nukleinsyrer uten at det finnes proteiner
Det kan ikke dannes en membran uten at det finnes et proteinsynteseapparat, men dette kan ikke dannes uten at det finnes en membran
[Bilde på side 8]
Det foregår hundretusener av kjemiske reaksjoner samtidig i alle levende celler — uten at det oppstår «trafikkork»!
[Bilde på side 9]
Informasjonene i én enkelt celle ville fylle 1000 bøker på 600 sider