Kan liv oppstå ved en tilfeldighet?

Hvis det ikke finnes en Skaper, må livet ha oppstått av seg selv. Mange mener at det gjorde det. Men støtter vår tids økte kunnskap denne oppfatningen?

NÅR egypterne i gammel tid så skarabéer (biller) plutselig komme opp av jorden, trodde de at disse billene var blitt til av seg selv. The Encyclopedia Americana sier: «På overflaten av dynnet langs Nilens bredder fantes det ofte store mengder skarabéer, og dette støttet tanken om uravl eller selvdannelse.» (Bind 24, side 336, 1977-utgaven) Men hva var det egentlig som hadde skjedd? Hunnene hadde rullet sammen gjødsel til en kule og lagt egg i den og så gravd den ned. Når eggene var klekket ut, åt larvene gjødselen og kom senere opp av jorden som biller. Dette var altså ikke noe eksempel på uravl.

De greske filosofene lærte om uravl, om at liv kunne oppstå av seg selv. I det femte århundre før Kristus trodde både Anaxagoras og Empedokles dette. Hundre år senere mente Aristoteles at mark og snegler oppsto som følge av forråtnelse. Så sent som i det 17. århundre etter Kristus lærte slike vitenskapsmenn som Francis Bacon og William Harvey at liv kunne oppstå av seg selv.

I det samme århundre påviste imidlertid Redi at det bare forekommer larver i kjøtt etter at fluer har lagt egg i det. Bakteriene ble oppdaget, og de ble holdt fram som beviser for uravl, inntil Spallanzani i det 18. århundre påviste at bakterier skriver seg fra sporer. I det følgende århundre avgjorde Pasteur saken. Han beviste at liv bare kan komme fra tidligere liv. Dette blir nå erkjent av vitenskapsmenn, men mange holder likevel fast ved at liv oppsto av seg selv for to eller tre milliarder år siden

KJEMISK EVOLUSJON — DEN NYESTE TEORI

Mange vitenskapsmenn mener at en uratmosfære som besto av metan, ammoniakk, vanndamp, karbondioksyd og noen få andre gasser, ble bombardert av ultrafiolette stråler, og at molekylene derved ble brutt ned til atomer, som gjennom nye sammensetninger dannet aminosyrer, proteinenes byggesteiner. Disse og andre organiske forbindelser, sies det, koblet seg sammen i vann, fikk etter hvert en hinne og ble til en levende celle. Denne cellen fikk kanskje til å begynne med sin energi fra metan, senere fra gjæring. Enda senere måtte cellen «oppfinne» den prosessen som kalles fotosyntese, hevdes det. Men kunne selv en enkel celle virkelig oppstå og holde seg selv i live på denne måten? Selv de dyktigste vitenskapsmenn må ydmykt erkjenne at vi ikke fullt ut kan forstå fotosyntesen, langt mindre etterligne den!

NOEN FALLGRUVER

Mange vitenskapsmenn har gått ut fra at cellen utviklet seg på denne måten. Men når en går ut fra dette, er det mange fallgruver en lukker øynene for — og de er svært dype!

Første fallgruve: Det er en svært dristig antagelse at jordens uratmosfære inneholdt de nødvendige gasser i akkurat det rette blandingsforhold til at det kunne oppstå en rekke reaksjoner. Det finnes ingen kjensgjerninger som støtter dette.

Annen fallgruve: Hvis det virkelig eksisterte en slik atmosfære, og hvis det ble frambrakt aminosyrer, ville disse bli ødelagt av den samme energikilden som spaltet metan, ammoniakk og vanndamp. Aminosyrenes molekyler er svært komplisert. De er derfor mindre stabile og nedbrytes lettere — akkurat som det er lettere å velte en stabel med ti murstein enn en stabel med tre. Hvis det ble dannet aminosyrer høyt oppe i atmosfæren, ville disse neppe ha bestått så lenge at de kunne nå ned til vannoverflaten på jorden, og hvis de gjorde det, ville de ikke ha kunnet bestå lenge nok til at de kunne danne den «urtidssuppe» som evolusjonsteorien regner med. Dette bekreftes av følgende utdrag av en artikkel av dr. D. E. Hull i det vitenskapelige tidsskriftet Nature for 28. mai 1960:

«Det korte tidsrommet som ville gå før de ble nedbrutt i atmosfæren eller i havet, utelukker åpenbart den mulighet at gagnlige konsentrasjoner av organiske forbindelser kunne oppstå i løpet av uendelige tidsrom. . . . den høyest oppnåelige konsentrasjon synes håpløst lav til å kunne være grunnlaget for en spontan dannelse av liv. . . . Konklusjonen av disse argumentene utgjør den mest alvorlige, om ikke den mest skjebnesvangre, innvending mot teorien om uravl. For det første kan en på grunnlag av termodynamiske beregninger si at det bare kan oppstå forsvinnende små konsentrasjoner av selv de enkleste organiske forbindelser. For det annet viser det seg at de reaksjoner en må forutsette for at slike forbindelser skal kunne dannes, i langt høyere grad virker til å nedbryte disse.»

Da vitenskapsmenn under et forsøk utsatte en omhyggelig sammensatt blanding av gasser for en elektrisk utladning, samlet det seg riktignok noen av de enkleste aminosyrer, men de overlevde bare fordi de hurtig ble fjernet fra stedet. Hvis disse aminosyrene fortsatt var blitt utsatt for elektriske ladninger kunne en sammenligne dette med at én mann lager murstein, mens en annen står ved siden av og slår dem i stykker med en slegge likså hurtig som de blir laget. For å danne et alminnelig proteinmolekyl kreves det flere hundre aminosyrer som er kjedet sammen i den riktige rekkefølgen, og det skal flere hundre forskjellige proteinmolekyler til for å danne selv den enkleste organisme. I sammenligningen med mursteinene ville dette svare til at den mannen som laget dem, også måtte mure sammen hundrevis av stein i en rekke og lage flere hundre slike rekker med hundrevis av stein i hver — alt mens den andre mannen av alle krefter slo med sleggen! Dette er naturligvis en sterkt forenklet framstilling, for det skal mye mer enn en kjede av aminosyrer til for å danne en levende organisme.

FLERE FALLGRUVER

Tredje fallgruve: De aminosyrer som dannes naturlig, finnes i to former, som kjemisk sett er like, men den ene formen er et «høyredreiende» molekyl, og det andre er et «venstredreiende» molekyl. Det er omtrent like mange av hver form, og de er alle blandet sammen. Men i de levende organismer er det bare de «venstredreiende» aminosyrer som anvendes. Hvis vi går tilbake til illustrasjonen, svarer dette til at den mannen som lager murstein, framstiller to slag, røde mursteiner og gule mursteiner, og legger dem i en stabel med millioner av røde og gule mursteiner blandet sammen. (Vi må naturligvis gå ut fra at den andre mannen, han som slår med sleggen, er blitt fjernet, akkurat som evolusjonistene går ut fra at virkningen av de nedbrytende ultrafiolette stråler har opphørt.) En kjempestor skovl graver seg nå ned i stabelen med millioner av røde og gule mursteiner og løfter opp flere hundre tusen steiner, og ved en tilfeldighet er hver eneste en av dem en rød stein! På samme måte måtte hver eneste en av de hundretusener, undertiden millioner, av aminosyrer som må til for å danne en encellet, levende organisme, ved en tilfeldighet være «venstredreiende» til tross for at de ble tatt fra en blanding som også inneholdt millioner av andre aminosyrer som er «høyredreiende».

Fjerde fallgruve: Det er ikke nok at de riktige stoffer er til stede i tilstrekkelige mengder. For å danne proteiner må hver av de 20 forskjellige aminosyrene kjedes sammen i den riktige rekkefølgen i proteinkjeden. Hvis bare én aminosyre er galt plassert, vil organismen kanskje bli vanskapt eller også dø. Den store skovlen må derfor ikke bare grave ut utelukkende røde mursteiner, men den må også la hver av dem falle ned på det rette sted!

Femte fallgruve: Cellemembranen, den hinnen som omgir cellen, er dannet av membranvev. Evolusjonistene har den teori at en vannhinne omkring en gruppe proteiner ble til en cellemembran, eller at fettperler omsluttet noen proteiner og ble til en slik cellemembran. Den hinnen eller membranen som omgir cellen, er imidlertid ytterst komplisert; den består av sukker, proteiner og fettmolekyler, og den bestemmer hvilke stoffer som kan eller ikke kan komme inn i cellen eller forlate den. En forstår ikke på langt nær dens kompliserte beskaffenhet. Forskeren Bernal sier i The Origin of Life: «Det vi fortsatt mangler, er, som tidligere nevnt, en plausibel forklaring på fettstoffenes opprinnelse.» (Side 145) Uten fettstoffene ville det ikke eksistere noen cellemembran; uten membranen ingen levende organismer.

DET UMULIGE BLIR TRODD

Evolusjonsteoriens vei er full av fallgruver, tusenvis av fallgruver, like fra antagelsen av hvordan en uratmosfære ble bombardert av lyn og stråling, til antagelsen av at det kan oppstå encellete, levende organismer som kan formere seg. Enhver opplyst vitenskapsmann vet dette. Han vet at alle de spekulasjoner som blir framsatt for å unngå disse fallgruvene, ikke gir en tilstrekkelig forklaring. Lovene for energi og materie gjør det umulig at liv kan ha oppstått av seg selv. Ifølge matematikkens lover for sannsynlighetsregning er det også en umulighet.

En av de enkleste, kjente organismer som kan formere seg (H39-stammen, en art encellete sopper), har 625 proteiner med gjennomsnittlig 400 aminosyrer i hver. Noen hevder imidlertid at en organisme teoretisk sett kan klare seg med 124 proteiner. Hvor stor er sannsynligheten for at et av disse proteinene, som består av 400 «venstredreiende» aminosyrer, kunne oppstå i en blanding av «høyredreiende» og «venstredreiende» aminosyrer? Sannsynligheten er 1 til 10¹²⁰ (et ett-tall etterfulgt av 120 nuller).

Men denne tenkte cellen trenger 124 proteiner. Hvor stor er sannsynligheten for at så mange kunne oppstå spontant og alle sammen fra «venstredreiende» molekyler? Sannsynligheten er 1 til 10^14 880. Men disse aminosyrene kan ikke settes vilkårlig sammen; de må komme i den rette rekkefølgen. Sannsynligheten for at disse 124 proteinene, som hver må ha gjennomsnittlig 400 «venstredreiende» aminosyrer i den riktige rekkefølgen, skulle oppstå, er 1 til 10^79 360. Hvis dette tallet skulle skrives helt ut (et ett-tall etterfulgt av 79 360 nuller), ville det fylle omkring 20 sider i dette bladet! Dr. Emil Borel, som er ekspert i sannsynlighetsregning, sier at hvis sannsynligheten for at noe vil skje, er mindre enn 1 til 10⁵⁰, vil det aldri skje, uansett hvor lenge en venter. Og tallet 10⁵⁰ kan skrives på mindre enn to linjer i dette bladet.

Fremtredende evolusjonister kjenner problemene. Noen forsøker å skyve dem ut i verdensrommet. Den britiske astronomen Sir Fred Hoyle har sagt at ’de teorier som eksisterer om hvordan livet oppsto på jorden, er ut fra solide, kjemiske grunner høyst utilfredsstillende’, og at ’livet ikke oppsto på selve jorden, men tvert imot på kometer’. Andre biter bare tennene sammen og tror, til tross for manglende vitnesbyrd. Biologen og nobelprisvinneren dr. George Wald sier: «En behøver bare å tenke på hvor mye det innebærer at en levende organisme skulle kunne bli til av seg selv, for å trekke den slutning at det er umulig. Men vi er jo her — som et resultat av uravl, tror jeg.» Han innrømmer selv at han tror det umulige. Denne form for logikk svarer til den en annen biolog, D. H. Watson, tidligere har benyttet seg av. Han sa at utviklingslæren ble «alminnelig antatt, ikke fordi det kan godtgjøres ved logiske, sammenhengende beviser at den er sann, men fordi den eneste andre mulighet, spesiell skapelse, er absolutt utrolig».

ER DU GODTROENDE ELLER TENKER DU LOGISK?

Fordi de ikke har noe annet grunnlag, bøyer de fleste som skriver om utviklingslæren, seg for anerkjente autoriteter: ’Alle vitenskapsmenn av betydning tror på den, ingen anerkjente biologer betviler den, velinformerte mennesker drar den ikke i tvil, alle intelligente mennesker godtar den, bare folk med religiøse fordommer forkaster den, den er blitt bevist gang på gang, det trengs ingen ytterligere beviser nå.’ Og slik fortsetter det med press og hjernevask.

Du bør imidlertid undersøke saken selv, og deretter ta et personlig standpunkt. Ditt liv kan avhenge av det. Forestill deg følgende: Du hopper ut fra toppen av en 20-etasjes bygning. Like før du treffer bakken, blir du tatt av et kraftig vindkast som fører deg tilbake til toppen av bygningen. Er dette sannsynlig? Nei, det er høyst usannsynlig. Sett ikke din lit til det. Men det er langt mer sannsynlig enn at en levende organisme skulle oppstå av seg selv! Sett heller ikke din lit til det!

Bibelen sier i Salme 36: 10: «Hos deg [Gud] er livets kilde.» Det er godtroende å gå ut fra at livet oppsto ved en tilfeldighet. Det er fornuftig å tro at det er skapt av en stor Intelligens, nemlig Gud, slik den følgende artikkel viser.