Kommer den virkelig tilbake?

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Australia

MAURICE bor i Huonville i Tasmania, en australsk øy og delstat sørøst for fastlandet. Han er svært flink til å kaste en bumerang slik at den vender tilbake til ham. Når han demonstrerer denne kunsten, hender det at salget i butikken hans øker. De fleste av kundene hans er turister som besøker Hobart, Tasmanias hovedstad, og mange av dem er japanske sjømenn. Som regel er sjømennene skeptiske første gang de ser en bumerang, og ofte spør de: «Kommer den virkelig tilbake?»

«Jeg synes at en ordentlig demonstrasjon er den beste måten å overbevise dem på,» sier Maurice. «For å tilfredsstille skeptikerne har jeg ofte kastet bumerangen fra kaien og rundt den fremste delen av skipet deres. Bumerangen blir ute av syne, men så vender den og kommer fram bak skipets overbygning og lander på kaien.»

De som fremdeles ikke er overbevist, blir med Maurice til en park eller lekeplass i nærheten for selv å prøve bumerangen etter å ha fått litt instruksjon. Kan du se for deg det som så skjer? «En gruppe japanere, som vanligvis er nokså reserverte, ler og løper omkring på plassen som barn, mens kameraene klikker for at gleden, overraskelsen og spenningen ved deres første kast skal bli foreviget — særlig når de får bumerangen til å lande like ved dem.»

Hva er en bumerang?

En ordbok beskriver en bumerang som «et kastevåpen i hardt tre brukt av den australske urbefolkning, formet som et sirkelsegment og slik balansert at det vender tilbake i retning av kasteren når det blir kastet». I overført betydning sikter «bumerang» til en uttalelse eller handling som får motsatt virkning av den tilsiktede og får negativ virkning for opphavsmannen. Men la oss konsentrere oss om den bumerangen som kastes.

I dag er bumerangkasting først og fremst en sport. Noen som tar kastingen alvorlig, har dannet klubber. Én slik klubb er Mudgeeraba Creek i Queensland i Australia, som driver med emukappløp og bumerangkasting. Men det har ikke alltid vært en sport. Bumerangen ble utviklet som et jakt- og krigsvåpen blant Australias urbefolkning.

Men tro ikke at bumerangen bare er et australsk våpen. Det er blitt funnet bumeranger i egyptiske graver fra oldtiden. På noen av bumerangene var tuppene dekket med gull, antagelig for at kastebanen skulle bli større. Hva bumerangen ble kalt den gangen, er ikke kjent, men navnet «bumerang» kommer fra uttrykket bou-mar-rang på det språket som ble talt av turawal-stammen, urinnvånere som bodde ved bredden av Georges River i nærheten av Sydney.

Kastepinner som ligner på bumerangen, er blitt funnet i Nederland, Danmark, Tyskland, den nordøstlige delen av Afrika, India (hvor de ble laget av stål og elfenbein) og blant hopiindianerne i Arizona i USA. Mens bumerangen overveiende ble erstattet med pil og bue, har den vært i alminnelig bruk blant Australias innfødte helt til vår tid.

Bumerangen som jaktvåpen

Bli med oss og se hvordan bumerangen blir brukt som jaktvåpen. Legg merke til at de innfødte jegerne omhyggelig har strukket noen nett mellom velvalgte trær. De fuglene de har tenkt å fange, har slått seg ned rett foran nettene, og målet er å tvinge fuglene til å fly lavt og bli fanget i nettene. Hvis de flyr over trærne, vil alt være mislykket.

Se! Flere jegere spretter opp. De sikter godt og kaster bumeranger mot byttet. De roterende våpnene kommer fort opp i luften, stryker over trærne og kretser like over fuglene. De svirrende bumerangene må høres ut som hauker. Fuglene holder seg lavt. Hør hvordan jegerne narrer dem enda mer ved å komme med haukelignende skrik. De vettskremte fuglene styrter inn i det ventende nettet. Jakten er en stor suksess.

I mellomtiden har alle bumerangene fullført en hel sirkel. Som på befaling har alle vendt tilbake, enten i hendene på dem som kastet dem, eller ved føttene deres.

Men for at en bumerang skal komme tilbake til kasteren, må den være forholdsvis liten og lett. De fleste er derfor cirka 75 centimeter lange. Det gjør at de er for lette til å påføre større dyr, for eksempel kenguruer og wallabyer, alvorlig skade. En slik bumerang kan kanskje få en fugl i flukt til å falle ned eller skade et lite dyr hvis kasteren sikter usedvanlig godt. Men bortsett fra den slags jakt som nettopp er beskrevet, ble returbumerangen egentlig ikke brukt til noe særlig annet enn kasteøvelser eller avkobling.

En «bumerang» som ikke vendte tilbake

Det redskap som stort sett ble brukt som jakt- og krigsvåpen, ble kalt kylie, dødsstokk. Kylien ble laget i samme form som en bumerang, men var mye større. Den var opptil 1,2 meter lang og veide rundt 700 gram. Men den vendte ikke tilbake når den ble kastet. Den var et langt mer dødbringende våpen enn dens mindre motstykke, og på grunn av den måten den roterte på, kunne den kastes mye lenger. Med kylien kunne treffsikkerheten være større enn med et spyd, og fordi den var så lang, ble den dødbringende kraften spredt over et mye større område enn bare et punkt, slik tilfellet er med et spyd. Man vet om noen nøyaktige kast på opptil 200 meter, og det ville ha vært lett å treffe en intetanende kenguru eller wallaby innenfor den avstanden.

Aerodynamisk form

Både kastepinnen, bumerangen og kylien følger aerodynamiske prinsipper når det gjelder formen, slik at de kan holde seg lenger i luften enn noe annet som blir kastet. Formen på «vingene» kan sammenlignes med formen på vingene på et fly eller på en høytflygende fugl. Når bumerangen blir kastet, trenger den avrundede kanten på bumerangen gjennom luften og «splitter» den, slik at luften passerer over og under «vingen». Luften over «vingen» farer over oversiden og forårsaker oppdrift. En kaster kan forsterke denne oppdriften ved å gjøre en brå bevegelse med håndleddet før han slipper taket i bumerangen.

Et spesielt trekk ved bumerangen er at det ene bladet er vridd oppover og det andre nedover. Det er forbausende at urinnvånerne forstod behovet for dette uten å ha fått noen undervisning i aerodynamikk. Én metode de brukte, var å varme bumerangen i varm aske til den ble bøyelig. En annen metode var å la den ligge i vann til treet var såpass mykt at det kunne vris til den ønskede form.

Hvordan en kan få til gode kast

De som er flinke til å få bumerangen til å komme tilbake, hevder at det ikke er vanskelig, men at det bare krever tålmodighet og trening. Bumerangens kne bør være vendt bort fra kasteren, og den bør holdes vertikalt, ikke horisontalt. (Se illustrasjonen.) Lorin og Mary Hawes hevder i sin bok All About Boomerangs at hvis bumerangen blir kastet riktig, spiller det ingen rolle hvilken ende kasteren holder den i. Bumerangen vil alltid vende tilbake hvis den blir kastet slik at den får tilstrekkelig rotasjon. De sier:

«Det å kaste en bumerang er ikke så mye et spørsmål om å åpne hånden og slippe bumerangen som å gjøre et raskt kast med hånden lukket, slik at bumerangen når den forlater hånden, må rive seg løs og svinge rundt den krumme pekefingeren, noe som gir bumerangen stor rotasjon. . . . Armens kastebevegelse er ikke ulik den bevegelsen en foretar når en slår med en pisk. Hånden begynner kastet ved et punkt bak skulderen og avslutter det med å bråstoppe, rett foran kasteren, før den slipper taket, vanligvis omkring en armlengde fra skulderen. Det meste av kastekraften blir overført ved at albuen bøyes.»

Hvis bumerangen blir kastet med høyre hånd, går den tilsynelatende rett framover en 25—30 meter, så skjener den til venstre. Når den skjener, går den over til horisontal posisjon, stiger høyt og lager mellom én og fem sirkler før den vender tilbake til kasteren. Hvis det har vært et godt kast, kan kasteren ta imot bumerangen med hendene eller se at den faller ned like ved føttene hans.

Noen farer

Bumerangkasting er sannsynligvis den eneste form for sport hvor kasteren sikter på seg selv, for han er sin egen skyteskive. Men tilskuere eller andre som befinner seg i nærheten, kan også komme i faresonen. Dessuten må vindens virkning tas i betraktning. Mange erfarne kastere advarer faktisk mot å kaste i det hele tatt hvis vinden er sterkere enn en mild bris. En kan finne ut hvor stor vindhastigheten er, ved å slippe noen gresstrå eller blad ned på bakken og merke seg hvordan de blåser.

Uerfarne kastere må være ytterst forsiktige og bør bare kaste på store, åpne plasser. Et uhell kan medføre alvorlig skade eller til og med døden. Vi kan nevne et eksempel: En innfødt senator fra Queensland er en anerkjent bumerangkaster. Men en gang han demonstrerte kunsten under feiringen av en skoles hundreårsjubileum, fikk et plutselig vindkast bumerangen ut av kurs, og den traff en skolegutt. Gutten fikk et kutt som måtte sys med flere sting.

Noen bemerkelsesverdige prestasjoner

Ben Ruhe ved forskningsinstitusjonen Smithsonian Institution registrerer og koordinerer bumerangaktiviteter som foregår i hele verden. Han har samlet noen imponerende prestasjoner som er oppnådd av bumerangkastere i forskjellige deler av verden i vår tid.

◼ Lengste kast: 146,3 meter.

◼ Treffsikkerhet: 11 kast på rad uten å flytte noen av føttene.

◼ Modigste kast: En kaster i Parramatta i Australia kastet jevnlig en bumerang med bind for øynene mens han stod urørlig og lot bumerangen treffe et eple på hans eget hode.

◼ Beste dobbeltkast: I Balby i England skal en kaster ha kastet en bumerang med høyre hånd og en med venstre hånd slik at den ene landet oppå den andre mellom føttene hans.

Bumerangen er raskt i ferd med å bli like populær blant turister i Australia som koalaen og kenguruen. Og selv om det kanskje er liten sjanse for at du kommer til å kaste en bumerang selv, kan du være forvisset om at hvis den blir kastet riktig, så kommer den tilbake.

[Bilder på side 23]

Kastepinne som ikke kommer tilbake

Bumerang som ikke kommer tilbake

Bumeranger som kommer tilbake

[Illustrasjon/bilder på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

EN BUMERANG SOM KOMMER TILBAKE

Kne

Forkant

Blad

Forkant

Rotasjonsretning