Jeg tilhører Australias urbefolkning

Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Australia

JEG tilhører Australias urbefolkning. Jeg heter Warwirra. Her i landet bruker vi gjerne benevnelsen «Dinkum Aussie» (ekte australier) om dem som er født i landet, for å skille dem ut fra innvandrerne, som vi kaller «nye australiere». Jeg er en «Dinkum Aussie».

Av utseende er jeg mye lik de andre innfødte, for selv om vi tilhører mange stammer, har vi felles opprinnelse. Vi har en lengre hodeform enn de fleste andre. Pannen heller bakover, mens øyenbrynsbuen er sterkt markert. Vi har bølget hår, flattrykt, bred nese, stor munn og hvite tenner. Vi er middels høye, men har lange og tynne lemmer. Hudfargen er brunsvart. Folk sier at de folkegruppene som er mest lik oss, er de ville veddaene på Ceylon og predravidene i India.

Jeg bor i et enkelt mursteinshus, men mine forfedre bodde ikke på denne måten. Vi har forandret oss når det gjelder både dette og mye annet. Rett som det er, får vi derfor en sterk trang til å streife omkring. Når denne trangen kommer over oss, forlater vi våre hjem og drar ut i villmarken for å leve slik som våre fedre gjorde.

Denne trangen skyldes at det i hver eneste innfødts sinn finnes noe vi kaller vår «drømmetid», som har med våre stammers historie og tidligere levevis å gjøre. Den vemodige lengselen tilbake til den tiden som var, ser ut til å være medfødt. Før kaptein Cook gikk i land i Botany Bay, levde vi et liv som var totalt annerledes enn det vi nå lever — et hardt, men fritt liv. Ved felles overenskomst hadde hver av de forskjellige stammene sitt eget område, og det ble respektert av alle. Vi hadde grenser, men de ble ikke skjemt av gjerder og porter. Innenfor hver enkelt stammes område fantes det «hellige» steder, som var det for oss som Paris er for franskmennene og London for britene.

Men vi har ikke bare hyggelige ting å minnes. Vi minnes også fryktelige grusomheter. Da européerne hadde fått fotfeste i landet, ignorerte de våre territoriale rettigheter og gikk i gang med å utrydde oss. Litt etter litt ble vi degradert til livegne i vårt eget land. Så sent som i 1942, da Australia ironisk nok førte krig mot Hitler på grunn av hans folkemord, uttalte et parlamentsmedlem i Western Australia: «Det kommer til å bli en gledens dag for Western Australia og for Australia som et hele når de innfødte og kenguruene forsvinner. . . . En må ikke være sentimental når en har med dette spørsmålet å gjøre. Tiden er inne til å gå drastisk og direkte til verks.»

Når vi ønsker å tenke på hyggeligere ting, må vi gå tilbake til tiden før européerne kom. Vi elsket landet vårt og tok godt vare på det, men vi hadde vår egen måte å gjøre det på. Vi gjerdet for eksempel ikke inn kveg eller kenguruer. Vi brukte ikke traktor eller plog. Vår måte å gjøre tingene på passet bedre for oss.

Omfattende naturkunnskap

Mens vi dro gjennom vårt område, sanket vi inn det som hadde vokst av seg selv. Vi tenkte alltid på neste gang vi ville komme til et område. Det var til vårt eget beste at vi tok vare på det som vi kunne få bruk for gangen etter. Vi tappet sevje fra trær, men proppet hullene omhyggelig etterpå. Vi gravde vannhull og dekket dem så med sand for å forhindre fordampning. Vi drev jakt når vi trengte noe å spise, men vi drepte aldri et dyr med unger. Vi fisket skate, men ikke i gytetiden.

Ved å følge disse framgangsmåtene, som er særegne for vår måte å leve på, tok vi vare på landet. Vi høstet riktignok ikke inn store avlinger, slik som folk gjør i dag, men det vi fikk, var næringsrikt, og vi hadde hele tiden et forråd av ferske produkter.

Det krevdes omfattende kunnskap og stor dyktighet fra vår side for at våre metoder skulle gi gode resultater. Våre muligheter for å overleve var avhengig av at vi i våre «drømmer» bevarte en omfattende kunnskap om naturen. Se her hva denne boken (The Australian Aborigine av A. P. Elkin) har å si om dette: «Naturen er for de innfødte et system hvor naturlige arter og fenomener er beslektet eller knyttet til hverandre i tiden og rommet. Når en ting kommer til syne, for eksempel . . . en fugl, en blomst eller et insekt, er det som følge av iakttagelser som har vært gjort i århundrenes løp, blitt et tegn på at det kommer regn, at fisken går opp i elvene, at det snart vil bli mange av et bestemt dyr eller krypdyr, at tiden er inne til å grave opp jamsrøtter og jordnøtter, og at enkelte fruktslag er modne. . . . De gule blomstene på akasietreet er et tegn på at de svarte og hvite svanegjessene kommer til å fly sine årlige ruter over de kjempestore papirbarktrærne fra sump til sump og spise fruktknutene på vannliljene. Mennene bygger derfor plattformer på greinene i trær som de velger seg ut, og så sitter de der og venter og etterligner gjessenes skrik. Gjessene kretser da omkring treet og setter seg i det. Men idet de gjør det, blir de truffet av kastetrær og faller ned ved roten av treet, hvor de hurtig blir avlivet av mennene.»

Mange av disse ferdighetene har dessverre gått tapt. Ta for eksempel kunsten å følge et spor. Politiet bruker riktignok fortsatt innfødte til å oppspore mennesker som har gått seg bort ute i villmarken, men det blir stadig færre som er flinke til å følge et spor. Men før i tiden, i vår «drømmetid», var vårt liv avhengig av at vi kunne gjøre dette. Helt fra guttene var ganske små, lærte de å undersøke jordbunnen nøye og tyde dens historie. De kunne gjøre det like lett som min sønn i dag leser skolebøkene sine. Når vi var blitt voksne, kunne vi fortelle deg et hvilket som helst jordstykkes historie. Ja, vi kunne til og med lese steingrunnens historie. Vi kunne se hva slags menneske eller dyr som hadde gått der, og når. Vi kunne følge slike spor i dagevis. Sporene etter et menneske ville si oss en hel del om vedkommende, enten vi kjente det fra før av eller ikke. Vi kunne se om vedkommende var høy eller kort, tykk eller tynn, mann eller kvinne, syk eller frisk, hvit eller innfødt. Mens vi fulgte sporene, kunne vi også se hva vedkommende hadde gjort på veien.

Det å følge et spor på denne måten var noe som krevde en god del tålmodighet og utholdenhet. Vi kunne følge et dyrespor hele dagen. Om natten slo vi oss så til ro for å sove, og neste dag fortsatte vi, helt til vi tok vårt bytte igjen. Hvis vi var uforsiktige, slik at dyret ble oppmerksom på oss og kom seg unna, begynte vi forfra igjen og holdt det gående helt til vi til slutt kom så nær det at vi kunne treffe det med spydet. Tror du at du ville ha klart det? Vi leser ofte i avisene om mennesker som ville ha dødd i den tørre villmarken hvis det ikke hadde vært for oss.

Inn i villmarken

Jeg sa den «tørre» villmarken, men det er bare for de nye australierne at den er tørr. Vi innfødte vet at det er vann der, og vi vet også hvordan vi skal finne det. Det er en annen av de ferdigheter vi har hatt fra gammel tid. Har du lyst til å bli med meg og la meg vise deg hvordan vi gjør det? Ser du det svake skjæret av grønt der borte, innimellom det brunere gresset? Jeg kan få tak i vann der ved hjelp av gravestokken min. Hvis jeg lager et hull i dette treet, siver det væske ut. Under det soltørkede mudderet finnes det frosker som lagrer vann i kroppen. Når røttene på dette eukalyptustreet blir presset, avgir de vann. Hvis jeg graver dypt nok i det elvefaret der borte, vil jeg finne vann. Så du forstår at det finnes vann på alle kanter i dette regnfattige landet hvis en bare vet hvor en skal finne det.

Ja, det finnes både mat og drikke, men en må vite hvor en skal finne det. En antropolog satte opp følgende liste over spiselige ting som de innfødte kunne finne innenfor et lite område: 18 slag pattedyr og pungdyr, 19 fugleslag, 11 krypdyrslag, seks typer vannholdige røtter, 17 frøsorter, tre grønnsaksorter og ti fruktslag, foruten mange vannplanter, sopper og egg. Vårt utvalg av mat og den måten vi tilbereder maten på, frister kanskje ikke deg. Smaken er forskjellig, som en sier. Etter en lang, slitsom dags jakt er det godt å kunne sette seg ned til et måltid med mørt kengurukjøtt, fete firfisler som er blitt stekt langsomt på sanden eller i en leirovn, og friske bær, grønne blad og forskjellige frø. Det smaker herlig! Og noe som er viktigere, er at et slikt måltid er rikt på næring, og næring trenger vi for å leve et slikt aktivt liv som vi gjør.

Vi trenger ikke hus når vi streifer omkring. Australia har et gjestmildt klima, så det er ikke nødvendig med hus. Husene ville faktisk utgjøre en hindring for oss, for de ville binde oss til ett sted, hvor vannet og fødemidlene snart ble oppbrukt. Vi har heller ikke med oss telt. Vår jegervirksomhet gjør det nødvendig for oss å ha lite å bære på. Vi har derfor bare med oss det aller nødvendigste utstyr — vannsekker, ildbor og redskaper, som kvinnene bærer, og spyd og bumeranger, som mennene bærer.

Når stammen er på vandring, beveger den seg framover etter et bestemt mønster. Vi mennene går først, et stykke fra hverandre, mens vi hele tiden stirrer ned på bakken for å se om vi kan oppdage friske spor. Et godt stykke bak kommer kvinnene, barna og de gamle mennene. Det kommer ikke en lyd fra noen. Ikke engang smårollingene tråkker på en tørr kvist eller et tørt blad, og det er ingen som hvisker så mye som et ord. Husk at en eneste lyd er alt som skal til for at vi skal bli nødt til å gå og legge oss uten kveldsmat. Vi snakker sammen ved hjelp av et godt utviklet tegnspråk. Ja, de viktigste ordene har felles tegn blant alle stammene. Kan du snakke med noen hvis du ikke kjenner språket deres?

Det er ikke alltid at vi foretar våre vandringer om dagen. Det hender at vi vandrer om natten for bedre å bevare kroppens fuktighet og for å fange kenguruer, som hovedsakelig er nattdyr. Når det blir på tide å slå leir, får vi snart reist et «hus» av greiner, og her kan vi søke ly mot den kalde vinden om natten og beskyttelse mot solens hete om dagen. Vi tenner et stort bål, og så har vi fått et hjem.

Dette bringer spørsmålet om hvordan vi gjør opp ild, på bane. Når vi er på vandring, passer vi omhyggelig på at ikke ildborene blir fuktige. Ser du denne spisse pinnen og dette trestykket som det er brent en hel del hull i? Følg nå med. Jeg anbringer spissen på pinnen i et av disse hullene og dreier den fort rundt mellom håndflatene mine idet jeg trykker den hardt ned. Jeg lar gnistene falle ned på det tørre tønderet og blåser forsiktig på det, og vips, så har jeg gjort opp ild. Dette går nesten like fort som å tenne en fyrstikk! Har du lyst til å spise aftens med oss? Vi skal ha and, fete larver, emuegg og røtter, og til dessert skal vi ha bær som barna har plukket.

Bumerangen

Lurer du på hvordan vi får tak i ender? Jeg skal forklare deg det. Men da må jeg først beskrive våre jaktvåpen og jaktmetoder. La meg begynne med bumerangen. Har du noen gang tenkt over hvor nøyaktig dette redskapet er utformet? Ingen børsemaker har noen gang laget et børseløp med større nøyaktighet enn den vi lager en bumerang med. Forholdet mellom bladenes lengde, vinkelen, propellvridningen og den utbuede overflaten — hvis ikke alt dette er nøyaktig som det skal være, blir produktet mislykket. The Australian Enclyclopedia sier: «Matematikere har vist at en ørliten forandring i returbumerangens form — i størrelsesforholdet, vridningen og buen — vil forårsake tilsvarende forandringer i flukten, forandringer som kan påvises ved hjelp av ligninger.»

Du lurer kanskje på hvordan vi kan lage så nøyaktige våpen når vi hverken har tegnebrett eller måleinstrumenter. Arbeidstegningen har vi i hodet, for å si det slik. Den har vi lært fra barndommen av. De eneste redskapene vi bruker, er en meisel som er laget av en dyretann, en tula eller gravstikke av kvarts som har en utbuet egg, og stykker av flint og annen stein til å slipe med. Hvor nøyaktig utformet og blankpusset er ikke det ferdige redskapet! Tror du at du kunne lage en bumerang? Eller tror du at du kunne kaste en?

Visste du at det finnes to typer bumeranger? Visste du at returbumerangen ikke brukes til jakt på vilt? Til den slags bruker vi bare den andre typen, kastetreet. Denne typen bumerang ligner den andre og er like nøyaktig utformet, men bladene ligger i samme plan, noe som gjør at den ikke lager noen lyd når den blir kastet. Hvis den laget en lyd, ville kenguruen høre den nærme seg. Kastetreet roterer så hurtig at det kan drepe vilt som befinner seg opptil 180 meter borte. Returbumerangen bruker vi bare til konkurranser, foruten at den av og til tjener en spesiell hensikt under jakten. Den ble brukt da vi fanget den anden vi har til middag.

Disse smarte endene har vaktposter ute mens de spiser, så en må bruke strategi for å fange dem. En gruppe jegere sprer seg utover et område og kryper forsiktig ned til vannkanten, hvor en av dem kaster en returbumerang ut over vannet. Lyden minner om lyden fra vingeslagene til en hauk på jakt. Det blir gitt et varsel, og endene flyr opp og blir et lett bytte for våre kastetrær. Det var slik det gikk til at vi fikk and til i kveld.

Vår evne til å lage bumeranger har fanget andre nasjoners interesse, men dette er bare én av våre ferdigheter. Vi sitter inne med stor viten om naturen. Vi lærer dyrenes vaner å kjenne, vi kjenner deres lyder, og kan etterligne dem, vi kan beregne hvilken retning vinden kommer til å blåse i, vi kan lage og kaste fine harpuner, lage tette vannbeholdere av huder eller tre, lage spyd av kvarts, lage fisketeiner, bygge flåter og hule ut en kano av en trestamme. Vi kan dempe kroppslukt ved hjelp av gjørme og kamuflere oss ved hjelp av greiner og kvister, og hvis vårt bytte ser i vår retning, kan vi bli stående ubevegelig på et øyeblikk.

Ikke noe produkt av en utvikling

Lurer du på hvorfor jeg hele tiden gjør deg oppmerksom på våre ferdigheter? Du må ikke misforstå meg. Jeg mener ikke å skryte. Jeg nevner alt dette på grunn av en alminnelig utbredt teori som har med den ateistiske utviklingslæren å gjøre, og som går ut på at vi innfødte australiere er en slags levning av et «manglende mellomledd». Du har sikkert sett disse fantasifulle tegningene av huleboere som var halvt dyr og halvt menneske, og hvis evner neppe kan betegnes som annet enn dyriske instinkter. Slike skapninger har aldri eksistert andre steder enn i psevdovitenskapelige bøker. Men fordi vi innfødte ikke bruker maskiner og ikke bygger hus, men søker ly i huler, prøver noen å bevise at vi er nær beslektet med slike skapninger. Om vi er oppbrakt over det? Naturligvis er vi det!

Det jeg vil fram til, er følgende: Forskjellen mellom de tilsynelatende mest tilbakestående folk og de mest fremskredne skyldes de muligheter de forskjellige har hatt. Boktrykkerpressene har gjort andre folkeslag i stand til å samle store kunnskaper i sine biblioteker, mens vi bare har kunnskapen i hodet. De som hevder at slike nasjoner er høyere utviklet på grunn av deres fremskredne teknologi, støtter seg til en villfarelse. Vår viten kan ikke måle seg med deres, men kan deres måle seg med vår? Dette illustrerer det jeg vil fram til — forskjellige folkeslags evner er blitt ledet i visse retninger, alt etter behovet.

For noen år siden leste jeg en artikkel om et afrikansk spebarn, en pike, som ble forlatt av en kannibalsk stamme. Piken ble reddet av noen amerikanere og fikk sin utdannelse i De forente stater. På skolen overgikk hun sine klassekamerater. Det som teller, er ikke hvor en er født, men hvilke muligheter en får.

Det sies at et folk kan bedømmes på grunnlag av hvor komplisert deres språk er. La oss derfor se litt på språkene våre. Selv om det nå er 500 av dem, har de alle en felles opprinnelse. Jeg har fortalt hvordan vi fremdeles fører samtaler ved hjelp av tegn, men vårt talespråk er ganske komplisert. Grammatikken, rekkefølgen av ordene og ordforrådet varierer sterkt. Mens engelsk har seks kasus, har enkelte av våre språk ni. Noen av dem har tre kjønn, mens fransk har to. Engelskmennene har seks bøyninger av verbet, mens vi har 11.

Vår samfunnsform

Synes du ikke også at den kultur og sivilisasjon som vi har bygd opp, avtvinger respekt? Selv om hvert enkelt stammeområde har fastsatte grenser, har ikke det forhindret at de forskjellige stammene har hatt kontakt med hverandre. I tider med tørke har det vært nødvendig å dele mat og vann med andre stammer. Forbindelsen ble opprettholdt ved hjelp av utsendinger som bar med seg en slags totempel som ga dem status som sendemenn. Han som bar pelen, hadde fri adgang til andre områder, og han kunne ordne med utveksling av bruder, av mat eller vann, og så videre. På denne måten ble det opprettholdt et fredelig forhold stammene imellom.

Det var også velordnede samfunnsforhold innenfor hver enkelt stamme. Noen hadde patriarkalsk styre med et råd av eldste. Blant flere av stammene gikk folk nakne, men moralnormene var høye. En mann hadde rett til å drepe en utro hustru og hennes elsker med spydet. Opplæringen av barna begynte tidlig. Pikene lærte å følge spor og samle inn og tilberede insekter og firfisler, mens guttene lærte å følge spor, gå på jakt og lage og bruke redskaper, foruten at de måtte lære stammens lov og de lover som var felles for flere stammer, utenat.

Du følger ikke med! Distraherer den lyden deg? Det er Wanju som øver seg på bambusrørfløyten sin til kveldens fest, som snart skal begynne. Kom og bli med og se hva som skjer.

Det er på disse festene at en god del av våre «drømmer» blir «skrevet» i stammemedlemmenes sinn, for her blir lovene, skikkene og jaktmetodene repetert. Den dansen som nå begynner, gir for eksempel opplæring i jakt. Se hvor flinke de mennene er til å etterligne kenguruen. De andre er jegere som lister seg innpå dem. Etteraping av fuglenes sang og dyrenes lyder hører også med til dansen. Se hvor godt barna følger med for å lære. Nå er tiden inne til historiefortelling. Det blir fortalt om den gang stammen ble reddet fra en stor vannflom som ødela alle andre mennesker. Senere begivenheter blir også flettet inn i programmet for festen. Se, nå viser de hvordan en film blir tatt opp, noe de en gang var vitne til. Hver dans forestiller et drama, en tragedie eller en komedie, men den er alltid basert på noe i stammens historie.

Hvordan vi har kommet hit

Da jeg ble gjort kjent med Bibelen, ble jeg overrasket over å se at den også forteller om den store vannflommen som du nettopp så bli beskrevet i dansen. Det fikk meg til å lure på hvordan vi i sin tid kom fra det fjerntliggende Sinear til Australia. Av det jeg har lest, ser det ut til at det ikke er noen som virkelig vet det. Det har vært like mange gjetninger som det har vært mennesker til å gjette! Det er imidlertid visse kjensgjerninger som er blitt brakt på det rene, og som kan være til hjelp i dette spørsmålet. Det er blitt fastslått at vi er av arisk, ikke negroid avstamning. Vi har kommet fra nord.

Det var sannsynligvis ved å ta seg fram fra øy til øy at mine forfedre omsider gikk i land i Australia. Siden spredte de seg utover hele kontinentet og tilpasset seg de omgivelser de slo seg ned i. Litt etter litt ble de oppdelt i stammer, la seg til sine egne skikker, tilførte det grunnleggende språk nye trekk og opprettet grenser mellom sine områder. De kunnskaper og ferdigheter de brakte med seg ble tilpasset det nye miljøet, og i tidens løp og etter hvert som behovet oppsto, tilegnet de seg nye kunnskaper og utviklet nye ferdigheter. De ble spesialister på å klare seg i et regnfattig land. Fordi de nå var avskåret fra å tilegne seg den kunnskap som det var så rik tilgang på i andre land, utviklet de den kultur som de første européiske nybyggere fant at de hadde da de kom til Australia i 1770 e. Kr.

Nå kom det til et sammenstøt mellom to sivilisasjoner som var totalt forskjellige. Fordi de nyankomne ikke visste om våre grenser og ikke var kjent med vår måte å ta vare på landet på, trakk de den slutning at det ikke var noen som eide det, og gikk i gang med å utforske det nyoppdagede landet. I begynnelsen var vi tolerante, men krig ble uunngåelig. Spyd ble møtt med geværer. Bit for bit falt vårt land for nykommerne, og vi innfødte ble fordrevet til reservatene. Vi så våre skoger falle for øks, ild og bulldoser. Vi ble vitne til at en rekke viltarter ble utryddet, mens andre var nær ved å bli det. Gravestokken ble konfrontert med traktoren, og traktoren gikk av med seieren.

Gjorde den egentlig det? Store landområder er nå dekket av støv. Matjorden havner i sjøen. Elvene er forurenset. Insektdrepende midler ødelegger insektenes, fuglenes og dyrenes livsvilkår og utgjør nå til og med en trusel mot menneskets livsvilkår. Akkurat som de innfødte lever i reservater, er det mange sjeldne fugle- og dyrearter som bare holder til i ganske små, isolerte områder som hurtig blir mindre og færre i antall.

Det er bare i de store ørkenområdene i det indre av Australia at grupper av innfødte lever slik som de gjorde før i tiden. En av disse, Pintubi-stammen, fikk i 1957 besøk av en journalist fra Melbourne ute i Gibsonørkenen, 100 mil vest for Alice Springs. Han fortalte følgende om disse innfødte: De hadde aldri før sett en hvit mann og heller ikke penger, fisk eller mel. De drev jakt ved hjelp av tamme dingoer, spiste gnagere og firfisler, gikk nakne, hadde aldri badet og talte bare ved hjelp av svak hvisking.

Om jeg skulle ønske at jeg bodde der sammen med dem? Absolutt ikke! Jeg lengter heller ikke etter å komme tilbake til vår «drømmetid», slik jeg en gang pleide å gjøre. Du forstår at i de senere år har jeg lært en god del om hva Bibelen sier om menneskenes nærmeste framtid. Jeg har fått vite at hele jorden skal bli omdannet til et nytt Eden. Noe slikt var aldri skrevet i våre «drømmer». I stedet for å tenke på fortiden lengter jeg nå etter det som framtiden vil bringe. Jeg håper at jeg vil få være med på å dyrke opp Australia og få se det renne elver der hvor det nå er ørken. Jeg håper at jeg vil få være her når mine forfedre kommer tilbake i oppstandelsen, og få lov til å fortelle dem om Jehovas rike og oppmuntre dem til sammen med meg å gjøre dette landet her i sør til et paradis.

[Bilde på side 10]

En innfødt bruker et ildbor