Jeg overlevde marerittet i Kampuchea
Fortalt av Khem Sou
I MANGE år hadde Kampuchea (eller Kambodsja) fred. I 1970 tok så generalløytnant Lon Nol makten. Det førte til at kommunistene, kjent som Khmer Rouge eller Røde Khmer, gjorde opprør. Lon Nol mobiliserte alle han kunne over hele Kampuchea, for å bekjempe kommunistene.
På den tiden studerte jeg jus og medisin ved universitetet i Phnom Penh i tillegg til at jeg virket som forfatter. Jeg skrev faktisk min første bok, som hadde tittelen «De foreldreløses tårer», da jeg var 15 år. Det var hovedsakelig en samling dagbøker som jeg hadde ført siden jeg var sju år gammel. Boken solgte svært godt, og ettersom jeg ikke hadde bruk for pengene, gav jeg forfatterhonoraret til et barnehjem.
Mens jeg gikk på universitetet, var jeg godt kjent som forfatter, tekstforfatter og sanger. Alt i alt skrev jeg cirka 20 bøker og mange sanger. Min forkjærlighet for å skrive kan skyldes påvirkning fra mor, som var professor i fransk litteratur ved Phnom Penh universitet. Hun ville at jeg skulle bli advokat.
Men da Lon Nol mobiliserte befolkningen for å kjempe mot kommunistene, måtte jeg avbryte studiene og ta stilling til om jeg skulle slutte meg til det militære eller til politistyrken. Min stefar var riktignok en høytstående general, men jeg ville ikke ha noe med det militære å gjøre. Jeg sluttet meg derfor til politistyrken, og i 1973, da jeg var 22 år, hadde jeg avansert til løytnant.
Mens jeg jobbet i politiet, ble jeg mindre og mindre tilfreds med livet. Jeg skrev faktisk en bok som hadde tittelen «Livet har ingen mening». Jeg hadde dessverre kommet til den konklusjonen etter å ha satt meg inn i buddhismen og en rekke franske filosofier samtidig som jeg hadde gjort karriere som forfatter og politimann.
Oppveksten
I min tidligste barndom bodde jeg ikke hos foreldrene mine, men hos min bestemor, en onkel og to tanter. Med tiden giftet mor seg om igjen, så da jeg var 12, fikk jeg endelig bo sammen med mor, min stefar og mine to søstre.
Bestemor oppdrog meg som buddhist. Ti år gammel ble jeg sendt til et kloster i tre måneder for å få religiøs opplæring. Jeg la merke til at munkene gikk med bøyd hode og så ut som ydmykheten selv når de var utenfor klostret, men innenfor gikk det ikke en dag uten at de kranglet med hverandre.
I vår pagode var det en liten gullstøtte av Buddha som av og til ikke stod på plassen sin. Hvor var den da? Munkene sa at støtten kunne fly, og at den var på besøk i forskjellige pagoder i nærheten. Jeg fulgte nøye med og oppdaget at det var en munk som fjernet støtten og gjemte den. Jeg ble skuffet over at munkene bedrog folk på den måten. Da jeg fortalte bestemor om det, ble hun sint på meg, for hun ønsket å tro på den flygende støtten.
Da jeg forlot klostret, fortsatte min vantro å øke. På den videregående skolen sa til og med religionslæreren at buddhismen er splittet i mange retninger, og at den ikke er noe annet enn en filosofi. Jeg studerte mange franske filosofers lære i håp om å finne svar på mine spørsmål om livet. Men de fikk meg bare til å tvile enda mer på at det finnes en Gud. Hva skulle jeg tro? Jeg visste ikke det, og jeg spurte stadig meg selv om hvorfor jeg levde.
Slutten på Lon Nol-regimet
I 1973 og 1974 tiltok krigshandlingene, og mennesker fra alle samfunnslag ble mer og mer oppgitt over all urettferdigheten. Det var lite jeg kunne gjøre som politimann for å rette på situasjonen, så jeg prøvde å gjøre noe som forfatter. Jeg skrev en samfunnskritisk roman, som jeg gav tittelen «Himmelen er mørk».
Det ble min siste bok. Jeg kom i fengsel på grunn av den. Dommen lød på to år, men takket være mitt slektskap med både kongefamilien og med en av landets ambassadører til et asiatisk naboland, ble jeg løslatt etter noen få dager. Det var ambassadøren som gjorde bruk av sin innflytelse for å hjelpe meg.
Jeg foretrakk naturligvis friheten framfor fengslet, men jeg følte meg ikke virkelig fri. De anerkjente samfunnsinstitusjoner, som prøvde å påtvinge alle et bestemt tenke- og levesett, var nesten like frastøtende som fengslet i mine øyne. Livet i hovedstaden, Phnom Penh, hvor jeg var født, virket så unaturlig. Det korrupte, materialistiske og fornøyelsessyke samfunnet gjorde meg syk, og jeg ville bort fra alt sammen. Jeg sa opp min stilling i politiet.
Kort tid senere flyttet jeg til provinsen Pailin, ikke så langt fra grensen til Thailand. For å tjene til livets opphold begynte jeg å arbeide for et gruveselskap som utvant edelstener. Livet på landet virket litt mer tiltalende på meg, men jeg fikk ikke nyte det så lenge. I april 1975 marsjerte nemlig de kommunistiske Røde Khmerstyrkene inn i Phnom Penh, avsatte Lon Nol og gikk straks i gang med å skape et fullstendig nytt samfunn.
Med tanke på dette fikk alle offiserer som hadde tjent under det tidligere regimet, beskjed om å melde seg, så de kunne sendes til spesielle leirer for å få omskolering. Jeg meldte meg ikke, for jeg hadde ikke noe ønske om å gå inn i politistyrken igjen. Denne beslutningen reddet livet mitt. Senere fikk jeg vite at «omskoleringen» betydde henrettelse. Alle som meldte seg, ble drept.
Et skrekkvelde
I de månedene som fulgte, ble anslagsvis mellom én og to millioner kampucheanere drept. Jeg var selv vitne til henrettelser og så massegraver og elver og innsjøer som bokstavelig talt var røde av blod og fulle av lik. Familier ble skilt fra hverandre og jaget ut av hjemmene sine og bort fra jorden sin. En revolusjon som ingen har opplevd maken til, feide bort over 2000 år gamle kampucheanske tradisjoner. Ingen kampucheaner kunne ha tenkt seg muligheten av en slik radikal forandring.
Forvirret og skrekkslagen spurte jeg meg selv om det var noen mening i å leve i et slikt umenneskelig samfunn. Jeg bestemte meg for å flykte fra landet. Røde Khmer hadde allerede begynt å lete etter meg; jeg stod på deres svarteliste. Siden jeg forlot politiet, hadde jeg brukt falskt navn, og det hadde gjort det vanskelig for dem å finne meg. Men ettersom jeg var godt kjent som tekstforfatter og forfatter, var det mange som visste hvem jeg var, og som tiltalte meg ved mitt egentlige navn. Jeg var virkelig i fare.
Beslutningen om å flykte til Thailand var likevel ikke lett. Jeg elsket fremdeles mitt hjemland, uansett hvordan regimet var. Og jeg visste at når jeg først flyktet, kunne jeg aldri regne med å få komme tilbake igjen og treffe foreldrene mine, broren min og søstrene mine. Det var dessuten ikke så lett å finne veien til Thailand. Det var ingen jeg kunne spørre. Jeg hadde sett liket av en mann som noen hadde skutt og latt ligge på bakken fordi det var blitt kjent at han hadde planer om å flykte fra landet.
Flukten — og troen på Gud
NØYAKTIG to måneder etter at Røde Khmer hadde overtatt makten, forsøkte en annen mann og jeg å flykte. Men vi gikk oss vill og måtte vende tilbake. Jeg gav imidlertid ikke opp. Noen dager senere drog jeg av gårde igjen sammen med en tidligere kollega fra politiet. Senere fikk vi følge av sju andre, deriblant et tre år gammelt barn.
I jungelen hørte vi brølene fra blodtørstige tigrer. Men vi var mye mer redd for dem som støttet Røde Khmer, enn for tigrer og giftslanger, for Røde Khmers tilhengere gjennomsøkte stadig jungelen på jakt etter flyktninger. Av og til så vi dem. Den aller minste lyd kunne ha tiltrukket deres oppmerksomhet og betydd den visse død. Noen ganger fikk vi ikke sove på grunn av frykten.
Den tredje dagen trodde vi at vi hadde krysset grensen. Vi var så glade at vi laget mat og spiste opp all den risen vi hadde med oss. Det var et alvorlig feilgrep! Vi hadde slett ikke krysset grensen! De neste fire dagene hadde vi ingenting å spise. Vi begynte å miste både håpet og kreftene, da vi plutselig fikk øye på en gruppe aper som hoppet fra tre til tre med store bananklaser. Sultne som vi var, tigget vi apekattene om bananer. Og tro det eller ei, en av apene kastet ned en banan til oss! Så begynte de andre å gjøre det samme, og alt i alt gav de oss 20 bananer.
På grunn av alt det som hadde skjedd i løpet av dagen, fikk jeg ikke sove den kvelden. Jeg stirret opp på den skyfrie, mørkeblå himmelen og så på fullmånen. Myriader av stjerner blinket. Det skulle bli en uforglemmelig natt for meg.
Tankene mine hadde i lengre tid vært opptatt av spørsmål som hadde med Guds eksistens å gjøre. Når jeg så på alle de vidunderlige og kompliserte prosessene i naturen, lurte jeg på hvorfor vi ikke skulle gi æren for dette til en vis Skaper. Når jeg nå beundret skaperverkets skjønnhet denne natten, fikk jeg lyst til å be. Jeg visste at Gud måtte være høyt over himmelen, så jeg så opp, og med den samme fortrolige følelsen som jeg ville ha hatt hvis jeg hadde snakket til min far, utøste jeg for første gang i livet mitt hjerte i bønn. Denne bønnen skulle vise seg å bli et viktig vendepunkt.
Etter at jeg hadde opplatt mitt hjerte for Gud, begynte brikkene å falle på plass, og jeg ble overbevist om at 1) det finnes en Gud, og at 2) det er en mening med livet. Jeg mente at alle prosessene i naturen vitner om at det må finnes en intelligent Skaper. Burde så ikke Han som er opphav til de meningsfylte naturlovene, ha hatt en bestemt hensikt med å sette mennesket på jorden?
Deretter oppstod dette spørsmålet: Ettersom Gud åpenbart har den makt og visdom han trenger for å kunne gjøre slutt på menneskenes lidelser, hvorfor har han da tillatt så mye elendighet fram til nå? Jeg ville også vite hvilket trossamfunn det er som virkelig tilber den levende Gud. Ønsket om å finne svaret på disse viktige spørsmålene skulle komme til å få førsteplassen i livet mitt. Jeg kunne ikke tenke meg at Gud ville være så ukjærlig at han ikke lot menneskene få svar på disse spørsmålene.
Mens vi kjempet oss gjennom jungelen, tenkte jeg på mor. Hun hadde vært litt interessert i kristendommen. Det hadde ofte vært misjonærer fra Frankrike på besøk hjemme hos oss. Noen ganger hadde mor snakket med meg om en merkelig religion, hvis tilhengere ikke spiste blod. Hun snakket også om et «godt budskap», om rettferdige forhold, ja, om et paradis som Gud skulle skape. Den gangen trodde jeg ikke et ord av det hun sa. Men nå spurte jeg meg selv: Har jeg grunn til ikke å tro på dette? Er ikke mor en intelligent kvinne som vurderer og undersøker tingene? Jeg ønsket å finne ut av dette. Men først måtte jeg komme meg ut av Kampuchea med livet i behold.
Jeg var lett kledd. Mitt eneste klesplagg var en sarong. På dette tidspunkt var de bare føttene og leggene mine fryktelig opphovnet. Alle sammen var utmattet og halvt ihjelsultne. Vi tygde på blad fra trærne for å holde oss i live. Den tiende dagen måtte vi forsere et fjell. Fra toppen av fjellet så vi ned på det som vi trodde var Thailand. På veien ned fra fjellet kom vi forbi et skur hvor det stinket av råttent kjøtt. I skuret lå et halvråttent lik og et skjelett! Rundt skuret kunne vi se tydelige avtrykk etter skoene til Røde Khmer-soldater. Vi ble skrekkslagne og flyktet det forteste vi kunne! Vi var fremdeles ikke trygge. De som lå i skuret, må ha vært noen som hadde prøvd å flykte fra Kampuchea.
Lenger inne i jungelen kom vi til en elv som vi mente måtte være grensen. Men omkring 30 meter lenger nede var det en foss. Nå ble det en trette mellom min venn og meg. På grunn av risikoen ville han at bare de voksne skulle prøve å komme seg over. Jeg ville ikke gå med på det, så jeg ventet til det ble mørkt, og med den lille piken på ryggen kjempet jeg meg over til den andre siden. Vannet var dypt, og jeg gikk under, men til slutt klarte jeg det. Vi var i sikkerhet alle sammen!
Dagen etter kom vi til en liten landsby hvor det var maisåkrer. For å stille sulten forsynte vi oss av mais fra åkrene og spiste den rå. Like ved stod det en liten hytte, og i den fant vi en fyrstikkeske. Etiketten viste at den var laget i Thailand, ikke i Kampuchea. Kan du forestille deg hvordan vi følte det? Dette var beviset! Vi var i Thailand!
Så vakre vi syntes fjellene og elvene var nå! Kort tid etter fikk jeg høy feber og lå bevisstløs i tre dager. Jeg hadde antagelig fått malaria i jungelen. Men uansett syntes vi at vi måtte være de lykkeligste mennesker på jorden.
Jeg finner meningen med livet
VI BLE anbrakt i en flyktningeleir i Thailand sammen med 200 andre kampucheanere. Her studerte jeg Bibelen sammen med et medlem av et protestantisk trossamfunn som kalles Children of God. Denne gruppen la merke til at jeg var interessert i kristendommen, og ville døpe meg der og da. Jeg avslo å la meg døpe, for jeg var ikke blitt overbevist. Mange kampucheanere ble døpt raskt fordi de fikk klær så snart de var blitt døpt.
Children of God skaffet meg en bibeloversettelse på mitt morsmål, kampucheansk. I den fant jeg ut at Gud har det personlige navnet Jehova, og at denne Gud, som åpenbarte seg på en spesiell måte for jødene, også er de kristnes Gud. Det var denne Gud jeg gjerne ville lære bedre å kjenne.
I desember 1975, etter at jeg hadde vært fem måneder i Thailand, hjalp Den Internasjonale Røde Kors Komité meg til å emigrere til Østerrike. Først ble jeg anbrakt i en flyktningeleir, hvor jeg studerte tysk. Etter seks måneder ble jeg flyttet til Linz, hvor jeg fikk en leilighet å bo i. Jeg fortsatte å studere tysk om kveldene. Om dagen arbeidet jeg på en emballasjefabrikk.
I denne tiden ble jeg mer engasjert i evangeliske kirkesamfunn og den katolske kirke, men det var ingen som kunne gi meg tilfredsstillende svar på slike spørsmål som: «Hva skjer etter døden?» og: «Hva er Guds rike?» Jeg spurte en katolsk prest om hva det «gode budskap» er, og om det fantes noe slikt som en «godt budskap-religion». Han kunne ikke svare på det. Jeg spurte meg selv: Hva er dette gode budskap som mor hadde prøvd å fortelle meg om?
To ganger, mens jeg var alene hjemme, bad jeg til Gud, og hver gang fant jeg etterpå noen sedler som var stukket under døren. Det var innbydelser til å komme på møtene et sted som ble kalt Rikets sal for Jehovas vitner. Navnet Jehova betydde allerede noe for meg, men hvem var «Jehovas vitner»? Hva var det de vitnet om? Drevet av nysgjerrighet og full av spørsmål drog jeg begge gangene av gårde for å finne Rikets sal. Begge gangene havnet jeg til slutt i en kirke. Rikets sal lå i andre etasje, over et diskotek, og jeg fant den ikke.
Noen dager etter det andre forsøket var jeg på besøk hjemme hos en venn av meg fra Thailand. Da kom det to som sa at de var Jehovas vitner, til døren. Min venn avviste dem, men jeg sa at jeg hadde lyst til å snakke med dem. Først spurte jeg dem om hva Guds rike er. De forklarte ut fra Bibelen at det er en himmelsk regjering med Kristus som konge som skal herske over hele jorden. De brukte Bibelen for å besvare det neste spørsmålet også, nemlig om hvilken tilstand mennesket er i etter døden. De logiske og bibelske svarene gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg bad straks om å få et bibelstudium. Den samme dagen overvar min venn og jeg møtet i Rikets sal.
Jeg hørte på foredraget, men størsteparten av det forstod jeg ikke, for jeg kunne ikke nok tysk. Men jeg forstod at det handlet om det gode budskap, det gode budskap om Guds rike. Ved hjelp av Jehovas rike skulle jorden bli til et paradis, hvor folk ikke lenger skulle felle tårer på grunn av sorg, og hvor Gud skal ’gjøre alle ting nye’. (Åpenbaringen 21: 3—5) Jeg husket at mor en gang hadde lest de samme ordene for meg fra Bibelen. Det var nettopp det jeg hadde regnet med at en mektig og rettferdig Gud ville skape — en verden fri for alt det onde som preget den nåværende verden.
Men nå ville jeg vite hvorfor Jehova ikke hadde skapt en slik verden for lenge siden. Jeg fikk tilfredsstillende svar på dette og mange andre spørsmål under regelmessige bibelske drøftelser. Jeg gledet meg over å ha funnet en religion som ikke krevde blind tro av meg. Jesu Kristi lære og levesett appellerte dessuten sterkt til meg.
I motsetning til det jeg hadde opplevd hos Children of God, gav ikke Jehovas vitner uttrykk for noe ønske om at jeg skulle bli døpt etter en kort tids undervisning. Jeg forstod at dåpen er et krav til de kristne, så jeg spurte dem om de ville døpe meg. Jeg regnet med at de ville gjøre det før jeg ombestemte meg. Til min store overraskelse ville de at jeg skulle bruke mer tid til å avgjøre om jeg virkelig ønsket å ta dette skrittet. Jeg forstod at hos Jehovas vitner teller kvalitet mer enn kvantitet. Etter at jeg hadde studert Bibelen på tysk i cirka sju måneder, ble jeg så døpt, på Jehovas vitners stevne i Linz i juli 1977.
Livet har en mening!
På dette stevnet ble det også frigitt en ny bok. Fire år tidligere hadde jeg utgitt min bok med tittelen «Livet har ingen mening». Nå utgav Jehovas vitner en bok, nesten som et svar på min påstand. Det var boken Livet har en mening. Jeg innså at det var noe ordentlig sludder jeg hadde skrevet, og tok imot den nye boken med begeistring.
Jeg ønsket så inderlig å gjøre de hardt rammede menneskene i Kampuchea kjent med det gode budskap. Det gode budskap ville gi dem et sikkert håp og et enestående mål i livet. Ettersom det var umulig for meg å dra tilbake til mitt hjemland, gjorde jeg så godt jeg kunne for å forkynne det gode budskap for kampucheanere som bodde i Østerrike. Jeg bad som Jesaja hadde gjort: «Se, her er jeg. Send meg!» Jeg håpet at Jehova ville bruke meg til å hjelpe mine landsmenn. — Jesaja 6: 8.
I 1980 giftet jeg meg med et japansk Jehovas vitne i Wien. Jeg hadde truffet henne i et bryllup blant Jehovas vitner. Min kone hadde funnet det hun hadde søkt, da en annen japansk student ved musikkonservatoriet i Wien, et av Jehovas vitner, hadde hjulpet henne til å forstå Bibelen. Etter at vi hadde fått barn nummer to, fikk min kone problemer med helsen, og vi kom til at det beste for henne ville være å komme tilbake til Japan. Vi flyttet i 1983 og bosatte oss i Tokyo.
Jeg har fremdeles et inderlig ønske om å hjelpe kampucheanske flyktninger. Det er cirka 600 av dem i Japan, og de fleste av dem er spredt omkring i Tokyos forsteder. Det gir meg stor glede å kunne arbeide blant dem og hjelpe dem til å forstå Jehovas kjærlige hensikt med menneskene. Jeg har det store privilegium å kunne være med på 10—12 bibelstudier som blir ledet med kampucheanere. Noen av dem leder jeg selv, og andre blir ledet av japanske vitner, som jeg er med for å hjelpe. To ganger i måneden bruker hele familien hele dagen til å forkynne for kampucheanere. Det innebærer at vi må kjøre nesten 30 mil, men vi blir veldig oppmuntret av å se at noen av dem går jevnt og sikkert framover i åndelig henseende.
Etter at jeg i lang tid ikke hadde hatt noen som helst kontakt med familien i mitt hjemland, fikk jeg svar på et brev jeg hadde skrevet i 1981. Jeg fikk vite at min stefar og en av søstrene mine var blitt drept i borgerkrigen. Tre i familien, mor, min bror og en søster av meg, lever fremdeles. Vi kan brevveksle et par ganger om året nå, men det er vanskelig å bedømme hvordan den religiøse situasjon er i Kampuchea, fra brevene deres.
Jeg kan med overbevisning si at min søken etter en mening med livet er blitt rikt belønnet. Jeg lever et rikt og meningsfylt liv, og jeg er glad for at min familie er forent i tjenesten for vår store Gud, Jehova. Jeg ser med lengsel fram til den dagen da jeg kan bli gjenforent med min mor, min bror og min søster! I mellomtiden er det et stort privilegium å kunne være med på å bringe det gode budskap om Guds rike ut til de undertrykte og lidende!
[Kart på side 16]
(Se den trykte publikasjonen)
Kampuchea og nabolandene med innfelt detaljkart over den ruten jeg fulgte til Thailand
KINA
VIETNAM
LAOS
THAILAND
KAMPUCHEA
[Kart]
THAILAND
Battambang
Pailin
Andamanhavet
KAMPUCHEA
[Bilde på side 15]
En av de bygningene som tilhører slottet i Phnom Penh. Som gutt danset jeg her for kongen
[Bilde på side 18]
Min kone og jeg studerer med de to barna våre