Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • g98 8.5. s. 16–19
  • Min lange ferd fra liv og død i Kambodsja

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Min lange ferd fra liv og død i Kambodsja
  • Våkn opp! – 1998
  • Underoverskrifter
  • Lignende stoff
  • Min bakgrunn som buddhist
  • Krig og forandringer i Kambodsja
  • Pol Pot og utrenskningen
  • Et nytt liv i USA
  • Et skremmende besøk
  • Jeg lærer engelsk og blir kjent med Bibelen
  • Jeg flyktet fra dødsmarkene og fant livet
    Våkn opp! – 2009
  • Jeg overlevde marerittet i Kampuchea
    Våkn opp! – 1987
  • Hva jeg valgte som barn
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 2014
  • Vi trenger at det blir slutt på lidelser!
    Våkn opp! – 2011
Se mer
Våkn opp! – 1998
g98 8.5. s. 16–19

Min lange ferd fra liv og død i Kambodsja

FORTALT AV WATHANA MEAS

ÅRET var 1974, og jeg sloss mot Røde Khmer i Kambodsja. Jeg var offiser i den kambodsjanske hæren. I et slag tok vi en soldat fra Røde Khmer til fange. Det han fortalte meg om de planene Pol Pot hadde for framtiden, forandret livet mitt og fikk meg til å legge ut på en lang ferd, både i bokstavelig og åndelig forstand.a

Men la meg få ta deg med til begynnelsen av min lange ferd. Jeg er født i Phnom Penh i 1945, i det som på språket khmer er kjent som Kampuchea (Kambodsja). Mor fikk med tiden en viktig stilling i det hemmelige politi. Hun var spesialagent for herskeren i landet, prins Norodom Sihanouk. Ettersom mor var alene om å ha ansvaret for meg og hadde en travel timeplan, ble hun nødt til å overlate meg til et buddhistisk tempel for at jeg skulle bli utdannet der.

Min bakgrunn som buddhist

Jeg var åtte år da jeg drog for å bo hos den øverste buddhistmunken. Fra da av og fram til 1969 delte jeg tiden min mellom templet og hjemmet mitt. Munken jeg tjente, het Chuon Nat. Han var den høyeste buddhistiske myndighet i Kambodsja på den tiden. En tid arbeidet jeg som hans sekretær og hjalp ham med å oversette buddhistenes hellige bok «De tre kurver» (Tipitaka, eller på sanskrit Tripitaka) fra et gammelt indisk språk til kambodsjansk.

Jeg ble utnevnt til munk i 1964 og tjente som det fram til 1969. I denne perioden var det mange spørsmål som plaget meg, for eksempel: Hvorfor er det så mye lidelse i verden, og hvordan begynte lidelsene? Jeg så at mennesker forsøkte å behage sine guder på mange måter, men de visste ikke hvordan gudene kunne løse problemene deres. Jeg fant ingen tilfredsstillende svar i de buddhistiske skriftene, og det gjorde heller ikke de andre munkene. Jeg ble så desillusjonert at jeg bestemte meg for å forlate templet og slutte som munk.

Til slutt, i 1971, gikk jeg inn i den kambodsjanske hæren. Omtrent på den tiden ble jeg sendt til Vietnam, og på grunn av min utdannelse ble jeg forfremmet til fenrik og fikk i oppdrag å tjene i spesialstyrkene. Vi sloss mot de kommunistiske Røde Khmer-styrkene og Vietcong-styrkene.

Krig og forandringer i Kambodsja

Jeg ble en forherdet kriger. Jeg så døde og døende mennesker nesten hver eneste dag. Selv var jeg med i 157 slag. En gang vi var langt inne i jungelen, var vi omringet av Røde Khmer i over en måned. Mer enn 700 mann døde. Det var bare 15 som overlevde — jeg var en av dem, og jeg var såret. Men jeg kom meg unna med livet i behold.

En annen gang, i 1974, tok vi en Røde Khmer-soldat til fange. Da jeg forhørte ham, fortalte han meg at Pol Pot planla å ta livet av alle som tidligere hadde vært offentlige tjenestemenn, deriblant dem som hadde vært i hæren. Han fortalte meg at jeg burde forlate alt og flykte. Han sa: «Skift navn hele tiden. Ikke la noen få vite hvem du er. Lat som om du er uvitende og ulærd. Ikke fortell noen om ditt tidligere liv.» Jeg løslot mannen og lot ham få dra hjem, men jeg klarte ikke å få advarselen hans ut av hodet.

Som soldater var vi blitt fortalt at vi kjempet for landet vårt, men samtidig drepte vi kambodsjanere. Røde Khmer, en kommunistisk fraksjon som prøvde å komme til makten, var fra vårt eget folk. I virkeligheten er de fleste av Kambodsjas ni millioner innbyggere khmerer, selv om de fleste av dem ikke er med i Røde Khmer. Jeg fikk det ikke til å stemme. Vi tok livet av uskyldige bønder, som verken hadde våpen eller hadde noe interesse av krigen.

Det var alltid en hjerteskjærende opplevelse å komme hjem fra et slag. Da møtte hustruer og barn opp og ventet spent for å se om mannen eller faren deres var blant dem som kom tilbake. Jeg var nødt til å fortelle mange av dem at familiemedlemmene deres var blitt drept. Midt i alt dette fant jeg ingen trøst i min forståelse av buddhismen.

Nå tenker jeg tilbake på hvordan tingene forandret seg i Kambodsja. Før 1970 hadde vi det relativt fredelig og trygt. Folk flest hadde ikke skytevåpen; det var forbudt, med mindre du hadde bæretillatelse. Det var få ran og tyverier. Men etter at Pol Pot og hans styrker gjorde opprør og borgerkrigen brøt ut, forandret alt seg. Det var skytevåpen overalt. Selv barn på 12—13 år ble opplært til å gjøre tjeneste i det militære og lærte hvordan de skulle skyte og drepe. Pol Pots folk fikk til og med noen barn til å drepe foreldrene sine. Soldatene sa til barna: «Hvis du elsker landet ditt, må du hate fiendene dine. Hvis foreldrene dine arbeider for myndighetene, er de fiendene dine, og du må drepe dem — ellers blir du selv drept.»

Pol Pot og utrenskningen

I 1975 vant Pol Pot krigen, og Kambodsja ble et kommunistisk land. Pol Pot gikk i gang med en utrenskning av alle studenter, lærere, offentlige tjenestemenn og alle andre som hadde utdannelse. Hvis du gikk med briller, risikerte du å bli drept fordi man da gikk ut fra at du hadde utdannelse! Pol Pots regime tvang de fleste til å flytte ut av byene og ut på landet for å arbeide som bønder. Alle måtte gå kledd i samme slags klær. Vi måtte arbeide 15 timer i døgnet, uten skikkelig mat, uten medisiner, uten klær og med bare to—tre timers søvn. Jeg bestemte meg for å forlate hjemlandet mitt før det var for sent.

Jeg husket rådet fra Røde Khmer-soldaten. Jeg kvittet meg med alle fotografier, papirer og alt som kunne vekke mistanke. Noen av papirene mine gravde jeg ned i et hull i bakken. Deretter reiste jeg vestover mot Thailand. Det var farlig. Jeg måtte unngå veisperringer og være spesielt på vakt når det var portforbud, ettersom det bare var Røde Khmer-soldater som kunne forflytte seg med myndighetenes tillatelse.

Jeg drog til et sted hvor en venn av meg bodde, og ble boende hos ham en stund. Så flyttet Røde Khmer alle derfra til et nytt sted. De begynte å ta livet av lærere og leger. Jeg slapp unna sammen med tre venner. Vi gjemte oss i jungelen og spiste det vi måtte finne av frukt på trærne. Til slutt kom jeg til en venn i en liten landsby i provinsen Battambang. Der traff jeg også til min store overraskelse den tidligere soldaten som hadde gitt meg rådene om hvordan jeg kunne unnslippe. Ettersom jeg hadde løslatt ham, holdt han meg skjult i en hule i tre måneder. Han fikk et barn til å kaste mat til meg uten å kikke inn i hulen.

Med tiden klarte jeg å flykte, og senere fant jeg min mor, min tante og min søster, som også var på flukt mot grensen til Thailand. Dette var en trist tid for meg. Mor var syk, og til slutt døde hun i en flyktningleir på grunn av sykdom og mangel på mat. Det var imidlertid ett lyspunkt i tilværelsen. Jeg traff Sopheap Um, som ble min kone. Vi flyktet sammen med min tante og min søster over grensen til Thailand og inn i FNs flyktningleir. Familien vår måtte betale en høy pris på grunn av borgerkrigen i Kambodsja. Vi mistet 18 medlemmer av familien, deriblant min bror og min svigerinne.

Et nytt liv i USA

I flyktningleiren ble bakgrunnen vår kontrollert, og FN forsøkte å finne en sponsor for oss, slik at vi kunne reise til USA. Til slutt lyktes det! I 1980 kom vi til St. Paul i Minnesota. Jeg visste at jeg måtte lære meg engelsk så fort som mulig, hvis jeg skulle komme noen vei i mitt nye land. Sponsoren min sendte meg bare på skole i noen måneder, selv om jeg egentlig skulle ha gått der lenger. Han skaffet meg i stedet jobb som vaktmester på et hotell. Men med mine begrensede engelskkunnskaper ble det hele ganske komisk. Eieren kunne be meg om å hente en stige, og jeg kunne komme tilbake med søplet!

Et skremmende besøk

I 1984 jobbet jeg nattskift og sov om dagen. Vi bodde i et strøk der det var et spent forhold mellom asiater og svarte. Kriminalitet var utbredt, og mange brukte narkotika. En formiddag vekket min kone meg klokken ti for å fortelle at det stod en svart mann utenfor døren. Hun var redd fordi hun trodde at han var kommet for å rane oss. Jeg så ut av et kikkhull i døren, og der stod det en pent antrukket svart mann med en veske. Ved siden av ham stod en hvit mann. Det virket ikke på meg som om det var noe fare på ferde.

Jeg spurte ham hva han solgte. Han viste meg bladene Vakttårnet og Våkn opp! Jeg forstod ingenting. Jeg prøvde å avslå fordi jeg et par måneder tidligere var blitt lurt av en protestantisk selger til å betale 165 dollar for et sett med fem bøker. Den svarte mannen viste meg imidlertid illustrasjonene i bladene. De var så vakre og tiltalende! Og mannen hadde et stort, vennlig smil. Så jeg tok imot bladene og gav ham en dollar.

Om lag to uker senere kom han tilbake og spurte meg om jeg hadde en kambodsjansk bibel. Jeg hadde faktisk det; det var en bibel som jeg hadde fått i en nasareerkirke. Jeg forstod imidlertid ikke det som stod i den. Men det imponerte meg at to menn fra forskjellige raser hadde banket på hos meg. Så spurte han meg: «Ønsker du å lære engelsk?» Selvfølgelig gjorde jeg det, men jeg forklarte at jeg ikke hadde penger til å betale for undervisning. Han sa at han ville lære meg det gratis ved å gjøre bruk av publikasjoner som var basert på Bibelen. Selv om jeg ikke visste hvilken religion han representerte, tenkte jeg med meg selv: ’Jeg trenger i det minste ikke å betale noe, og jeg kommer til å lære å lese og skrive engelsk.’

Jeg lærer engelsk og blir kjent med Bibelen

Det gikk sakte framover. Han viste meg den første boken i Bibelen, 1. Mosebok, og så sa jeg på kambodsjansk: «Lo ca bat.» Han sa: «Bibel», og jeg sa: «Compee.» Jeg begynte å gjøre framskritt, noe som gav mersmak. Når jeg skulle på arbeid, tok jeg med meg en engelsk-kambodsjansk ordbok, et nummer av Vakttårnet, Ny verden-oversettelsen av Bibelen og den kambodsjanske bibelen. I pausene studerte jeg og lærte engelsk ord for ord ved å sammenligne publikasjonene. Det var en møysommelig prosess, som sammen med den ukentlige undervisningen jeg fikk, tok over tre år. Men til slutt kunne jeg lese engelsk!

Min kone gikk fremdeles til buddhisttemplet, og hun satte ut mat til forfedrene sine. De eneste som nøt godt av det, var naturligvis fluene. Jeg hadde mange dypt inngrodde, dårlige vaner fra tiden i hæren og som buddhist. Da jeg var munk, pleide folk å komme med ofre, for eksempel sigaretter. De trodde at hvis munken røykte en sigarett, var det som om forfedrene deres røykte den. Jeg ble derfor avhengig av nikotin. I hæren drakk jeg dessuten mye og røykte opium for å få mot til å delta i slagene. Jeg måtte derfor foreta en rekke forandringer da jeg begynte å studere Bibelen. Det var da jeg oppdaget at bønn er til stor hjelp. I løpet av noen måneder hadde jeg kvittet meg med mine dårlige vaner. Det var noe som resten av familien virkelig satte pris på.

Jeg ble døpt som et vitne for Jehova i 1989, i Minnesota. Omtrent på den tiden fikk jeg greie på at det fantes mange kambodsjanere i Long Beach i California, og at det også var en gruppe Jehovas vitner der som snakket kambodsjansk. Etter at min kone og jeg hadde snakket om det, bestemte vi oss for å flytte til Long Beach. Det gav virkelig resultater! Først ble min søster døpt, deretter min tante (som nå er 85 år gammel) og så min kone. Så ble også de tre barna mine døpt. Til slutt giftet min søster seg med et vitne, som nå tjener som eldste i menigheten.

Her i USA har vi hatt mange vanskeligheter. Vi har hatt store økonomiske problemer og noen helseproblemer, men vi har bevart vår tillit til Jehova ved å følge Bibelens prinsipper. Han har velsignet mine anstrengelser på det åndelige område. I 1992 ble jeg utnevnt til menighetstjener, og i 1995 ble jeg eldste her i Long Beach.

Den lange ferden som begynte da jeg var buddhistmunk og senere offiser på slagmarken i det krigsherjede Kambodsja, har ført til at vi nå har funnet fred og lykke i vårt nye hjem og nye land. Og vi har vår nyvunne tro på Jehova Gud og Kristus Jesus. Det smerter meg å vite at folk fremdeles dreper hverandre i Kambodsja. Jeg og min familie har desto større grunn til å se fram til den lovte, nye verden og forkynne at det da vil bli slutt på all krig, og at alle mennesker da vil elske sin neste som seg selv! — Jesaja 2: 2—4; Matteus 22: 37—39; Åpenbaringen 21: 1—4.

[Fotnote]

a Pol Pot var på det tidspunkt den kommunistiske lederen for Røde Khmer-hæren, som vant krigen og tok makten i Kambodsja.

[Kart/bilde på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

VIETNAM

LAOS

THAILAND

KAMBODSJA

Battambang

Phnom Penh

Da jeg var buddhistmunk

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på side 18]

Sammen med familien min utenfor Rikets sal

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del