Hele byens samtaleemne
PÅ TRE dager ble det bygd en treetasjes bygning med tre Rikets saler og to leiligheter på til sammen 1500 kvadratmeter. Det var dette som var det store samtaleemne i Waterbury i Connecticut. I dagene fra 11. til 13. oktober utførte omkring 1500 Jehovas vitner et «weekend-mirakel», som The Sunday Republican kalte det.
Representanter for byens offentlige myndigheter, som var svært samarbeidsvillige, besøkte byggeplassen. Borgermesteren sa: «Det er en vakker bygning. Dere kan være stolt av den.»
En bankdirektør i en lokal bank betraktet bygningen med forbauselse og sa: «Jeg har prøvd å få bygd en filial til vår bank i over to år, og så setter dere opp deres bygning på tre dager!»
Byplanleggeren la merke til hvordan arbeiderne jobbet sammen, og sa: «Det fungerer som et godt smurt maskineri.» Sekretæren hans la til: «Det ser ut til at dere har guddommelig ledelse.»
Den advokaten som tok hånd om det juridiske, kom dit sammen med sin kone, som er professor ved Connecticut universitet. Hun sa: «Det er utrolig hva mennesker kan utrette når de samarbeider.» Advokaten kom med dette tilbudet: «Vi har tre ledige soverom. Dersom dere trenger dem til losji for noen av arbeiderne, står de til deres disposisjon.»
En av bygningsinspektørene sa: «Det er rett og slett fantastisk. Bygningen oppfyller ikke bare forskriftene; den overgår vanlig standard.»
Da vitnene søkte om tillatelse til å installere et varme- og ventilasjonsanlegg, undersøkte inspektøren tegningene og spurte: «Hvor lang tid vil det ta dere å sette opp denne bygningen?» «Tre dager,» svarte de. Han la hodet bakover og lo hjertelig. «Tre dager?» sa han. «Dere har arbeid for to måneder framover bare med det som skal gjøres ifølge disse tegningene!» Så lo han igjen.
Mens arbeidet pågikk, strømmet de besøkende til. De ble vist rundt, og det ble servert kaffe og lunsj. Om søndagen, den andre dagen, ble 3000 mennesker bespist i løpet av 12 minutter.
[Ramme på side 31]
Tro og hardt arbeid lå bak
«Det var tro som fikk en tenåring til å arbeide med å blande sement, enda faren hans sa at hjemme fikk han ham ikke til å klippe plenen engang. Det var tro som fikk guidene til stolt å fortelle om det som ble utført . . . De bygde et bygg som ellers ville ha kommet på to millioner dollar, for omkring 700 000 dollar.
Svarte og hvite, unge og gamle, menn og kvinner, alle hadde tro og arbeidet side ved side, hver med det han kunne bidra med. Alle kunne gjøre noe. Barn kunne plukke opp stein, kvinner kunne arbeide i kjøkkenet, og noen kunne kjøre. Dette viser at det er deres menighetshus, og at det alltid vil være det. Vi behøver ikke å ønske dem lykke til, for de har allerede vist at det de gjør, lykkes.» — Lederartikkel i The American (Waterbury, Connecticut), 15. oktober 1986.