De unge spør . . .

Hvorfor blir jeg så sint?

«Når jeg blir sint, blir jeg helt rasende, og da ville du ikke like å være i nærheten. . . . Jeg blir rød i ansiktet . . . Noen ganger hyler jeg bare.» — 11 år gamle Evan.

SØSTEREN din ødelegger den fineste blusen din. Læreren din gir deg dårlig karakter på en prøve. Hårtørreren virker ikke akkurat når du trenger den mest. Slike ergrelser, urettferdige hendelser og ubehageligheter kan utløse sterkt sinne hos mange unge.

I en artikkel i bladet Health som er skrevet av dr. Georgia Witkin-Lanoil, stod det i den forbindelse: «Når hjernen reagerer på noe som irriterer en sterkt, reagerer også det autonome nervesystem. Adrenalin, som utskilles fra binyrene, begynner å strømme ut i blodet, og det får hjertet til å slå hurtigere og gjør at en puster fortere. Det stimulerer også utløsningen av lagret sukker som gir energi.»

Med hvilke følger? Dr. Witkin-Lanoil sier videre: «Det vi gjør under påvirkning av vårt eget adrenalin, er ofte utslag av for sterke reaksjoner. Vi skriker, slynger ut hatefulle halve sannheter, slår, ramponerer, ødelegger eller går vår vei sinte og fornærmet.» En artikkel i bladet ’Teen sa også at sinne «kan få deg til å si ting du ikke mener, til å miste vennene dine — og til og med til å merke fysisk smerte».

Har du noen gang mistet besinnelsen? Du er i så fall ikke alene om det. Som de fleste av oss følte du deg sikkert tåpelig etterpå og spurte deg selv: ’Hvorfor gjorde jeg det?’ Ja, hvorfor er det så vanskelig for enkelte å bevare fatningen? Er det umaken verdt å prøve å gjøre det?

Hvorfor vi blir sinte

Grunnen til at vi er i stand til å bli sinte fra tid til annen, er delvis at vi er skapt «i Guds bilde». (1. Mosebok 1: 27) Gud kan også bli vred! Apostelen Paulus skrev for eksempel: «Guds vredesdom åpenbarer seg fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett.» — Romerne 1: 18.

Men når Jehova Gud blir vred, er det fordi han har kjærlighet til rett og rettferdighet. Han blir ikke vred fordi han mister besinnelsen. Hans vrede er behersket, og han lar den komme til uttrykk på en rettferdig måte. Da han ødela en ond verden ved å la det komme en verdensomfattende vannflom, mistet han ikke herredømmet over situasjonen. Nei, han ’lot Noah og sju andre overleve’. (2. Peter 2: 5) Jehova kan derfor omtales som «en barmhjertig og nådig Gud, langmodig [sen til vrede, NW] og rik på miskunn og sannhet». — 2. Mosebok 34: 6.

Fordi Gud skapte menneskene i sitt bilde, har vi en medfødt rettferdighetssans. Så når vi blir urettferdig behandlet eller merker annen urettferdighet, kan det være at vi helt naturlig føler sinne stige opp i oss. Det skjedde med en rekke gudfryktige mennesker i bibelsk tid.

Moses, lederen for Israels nasjon, ble for eksempel sint da flere menn ledet et opprør mot ham. (4. Mosebok 16: 1, 2, 15) Også Jesus Kristus gav uttrykk for harme. Da han fikk se at noen menn drev handel på tempelområdet, som var viet tilbedelsen av Gud, ble han oppbrakt og befalte: «Bort med dette, gjør ikke min Fars hus til en markedsplass!» (Johannes 2: 13—16) Det er altså ingenting i veien for at en kristen kan vise rettferdig harme.

Men dessverre er det som regel ikke rettferdighetssansen som får oss til å bli sinte. Det er fordi «alle er under syndens makt», som Bibelen sier. Derfor sier den videre: «Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste.» (Romerne 3: 9, 10) Så våre egne ufullkommenheter — og andres feil — kan lett gjøre oss skuffet og irritert. «Noen ganger går andre deg for mye på nervene,» sier en ung jente.

Vi blir ofte sinte uten rimelig grunn. I motsetning til Jehova, som ser alt, har vi ikke den hele og fulle oversikt. (Hebreerne 4: 12, 13) Vismannen Salomo sa for eksempel at «sårende ord vekker vrede». (Ordspråkene 15: 1) Men noen ganger blir slike ord sagt i all uskyldighet, eller det kan være at det bare er en spøk på et dårlig tidspunkt eller litt spøkefull fleiping. Fordi vi ikke oppfatter det, reiser vi bust.

En annen ting er at vi har forskjellig temperament, og det ser ut til at noen av oss har lettere for å bli sint enn andre. Og fordi du er ung, holder du ennå på med å lære å rå over alle de nye ønskene og driftene som oppstår i puberteten. Du er kanskje usikker på deg selv og tar deg kanskje svært nær av kritikk. Før du klarer å beherske følelsene dine bedre, har du lett for å la deg provosere — særlig av noen i familien. «Jeg blir så sint på søsteren min,» sier en 15-åring. «Hun vet hvordan hun skal provosere meg, ved å si noe dumt eller ved å rette på alt jeg sier.» Det kan også oppstå spente situasjoner mellom deg og foreldrene dine.

Egentlig kan nesten hva som helst gjøre deg sint, hvis du lar det gjøre det. Spørsmålet er: Hvordan takler du disse følelsene?

Hvis du lar sinnet få fritt løp

Boken Reaching Your Teenager sa at «det er mange som ikke vet hvordan de skal gi uttrykk for sitt sinne». Noen får barnslige raserianfall. Noen blir voldsomme, enten verbalt eller fysisk. Andre er tilsynelatende rolige, mens det egentlig koker inni dem. Som en ung kvinne sa: «Når jeg blir sint, skriker jeg ikke, men jeg blir kald, og det går ikke an å snakke til meg.» Andre igjen setter seg bak rattet og gir utløp for sitt sinne ved den måten de kjører på.

Men hvis en lar sinnet få fritt løp, fører det sjelden til noe oppbyggende. Professor Gary Schwartz ved Yale universitet hevder at raseri ’har alvorligere og mer langvarig innvirkning enn noen annen følelse, til og med frykt’. Dr. Redford B. Williams jr. ved Duke universitet sa: «Flere undersøkelser tyder nå på at svært mange tilfelle av for tidlig død muligens har forbindelse med en fiendtlig innstilling.» Så det er ikke sunt å ha for vane å hisse seg opp hver gang en blir provosert. «Sinnets ro gir kroppen liv,» lyder et gammelt ordspråk. — Ordspråkene 14: 30.

Dessuten gjør ukontrollert sinne som regel situasjonen verre. Husk Bibelens beretning om de to brødrene Simeon og Levi, som hadde en søster som ble voldtatt. De ble forståelig nok temmelig sinte da de fikk høre om det. Men hvordan gav de uttrykk for sitt sinne? Bibelen sier at de ledet begivenhetene slik at de kunne myrde den unge mannen som hadde voldtatt henne — pluss mennene i familien hans og alle de andre mennene i byen! — 1. Mosebok, kapittel 34.

Da faren deres, Jakob, flere år senere lå på dødsleiet, husket han denne voldsomme hendelsen. Roste han dem for deres hissige hevn? Nei, han sa tvert imot: «Forbannet være så heftig en harme, et sinne så veldig som deres!» (1. Mosebok 49: 7) Ja, det de hadde gjort fordi de mistet besinnelsen, var verre enn den provokasjonen som hadde hisset dem opp! De hadde ikke utrettet noe konstruktivt, men hadde ødelagt sitt rykte.

Det er derfor ikke noe rart at et ordspråk lyder: «Den som er bråsint, gjør dumme ting.» (Ordspråkene 14: 17) Når en er sint, kan en sjelden tenke eller handle fornuftig. Når en er rasende, prøver en sjelden å finne en kristen måte å gjøre en urett god igjen på. Det som bibelskribenten Jakob skrev, lyder derfor troverdig: «Sinne hos et menneske fører ikke til det som er rett for Gud.» (Jakob 1: 20) Raserianfall, skjellsord og surmuling fører ikke til noe godt.

Det kan riktignok være at det i øyeblikket føles godt å fyre av en salve mot noen som har begått en urett mot deg. Men du kommer sannsynligvis til å angre på at du har kommet med et slikt vredesutbrudd — særlig hvis det ble rettet mot arbeidsgiveren din, læreren din eller moren eller faren din. (Jevnfør Forkynneren 10: 4.) Ordspråkene 29: 11 sier derfor: «En dåre gir luft for alt sitt sinne, men en vismann holder det tilbake.»

Men hvordan kan du gjøre det? En senere artikkel vil ta opp dette.

[Uthevet tekst på side 22]

Våre egne ufullkommenheter — og andres feil — kan lett føre til at vi blir skuffet og irritert

[Bilde på side 23]

Er det egentlig noe å bli så sint for?