Bør barn drives fram til genier?

«Verden kunne ha vært full av slike genier som Einstein, Shakespeare, Beethoven og Leonardo da Vinci hvis vi underviste spedbarn istedenfor barn.» — Dr. Glenn Doman, direktøren for The Institutes for the Achievement of Human Potential (Institutter for fremme av det menneskelige potensial).

«Det er altså ingen barn som er født genier, og ingen som er født dumme. Alt avhenger av den stimulering hjernecellene får i de avgjørende årene. Disse årene er de tre første årene etter fødselen. Kindergarten [barnehage med barn fra fire til seks år] er for sent.» — Masaru Ibuka, forfatteren av boken Kindergarten Is Too Late!

ETTERSOM spedbarnas hjerne har et slikt imponerende potensial, kan man stille dere som er foreldre, følgende spørsmål: Når begynner dere å gi barna spesiell undervisning? Hva lærer dere dem? Hvor mye? Hvor fort? Noen resultater har vært bemerkelsesverdige. Små barn i alderen fra to til fem år leser, skriver, snakker to eller flere språk, spiller klassisk musikk på fiolin og piano, rir, svømmer og driver gymnastikk.

Som regel er man mer interessert i det psykiske enn i det fysiske. En toåring teller til 100, summerer riktig, har et ordforråd på 2000 ord, leser setninger med fem ord og har utviklet en perfekt tonehøyde. En treåring oppgir navnene på forskjellige deler i cellen når en annen peker på dem på en plansje: mitokondrier, endoplasmatisk retikulum, golgilegemer, sentrioler, vakuoler, kromosomer og så videre. En annen treåring spiller fiolin. En fireåring oversetter japansk og fransk til engelsk. En lærer som underviser små barn i matematikk, hevder: «Hvis jeg slapp 59 mynter på gulvet, kunne ungene våre med én gang se at det var 59 og ikke 58.»

Noen er begeistret for slik intensiv opplæring, men andre er mer skeptiske. Her er et tverrsnitt av reaksjoner som eksperter på området har kommet med:

«I det store og hele viser det seg at det ikke er særlig gunstig å begynne å lære barna å skaffe seg teoretiske ferdigheter på et tidlig tidspunkt. Det er nok av beviser for at det lar seg gjøre. Spørsmålet er imidlertid ikke om det lar seg gjøre, men hva slags virkninger det har, både på kort og lang sikt.»

«Det er en teori som forvandler barn til små datamaskiner. Det gir dem ikke noe pusterom.»

«Barn lærer ved å ta initiativet og utforske sine omgivelser på egen hånd. Det kan være at vi forstyrrer [ved å forsøke å framskynde den psykiske utvikling] en annen utvikling som er i ferd med å finne sted [for eksempel den følelsesmessige utvikling og utviklingen av sosiale evner].»

«Mitt budskap er: Vær på vakt mot å sette likhetstegn mellom gløgghet og god utvikling. Intellektuell overlegenhet blir svært ofte ervervet på bekostning av fremgang på andre områder av like stor eller enda større viktighet.»

«Dette er ikke et sunt forhold mellom barn og foreldre. Det er som om foreldrene sier til barna: ’Jeg er glad i deg fordi du er gløgg.’»

Det er uten tvil noen foreldre som prøver å drive fram barna sine til vidunderbarn eller genier. I slike tilfelle har foreldrenes egoisme og stolthet overtatt. Foreldrene viser fram barna sine og soler seg i glansen fra dem. Men det ser ut til at noen av de autoriteter som går inn for en slik tidlig opplæring, ikke har et slikt motiv.

Glenn Doman, som ble sitert i begynnelsen av denne artikkelen, er imot tanken på å frembringe superbabyer. Hans mål er «å gi alle foreldre den kunnskap de trenger for å kunne gjøre de små barna sine til høyst intelligente, ytterst dyktige, og deilige barn». Små barn bør lære på en variert og morsom måte. De bør vokse i psykisk, fysisk og følelsesmessig henseende. Doman er imot testing. «Testing er det motsatte av å lære. Testingen er full av stress. Å undervise et barn er det samme som å gi det en fin gave. Å teste det er det samme som å kreve betaling — på forhånd.»

Masaru Ibuka, som også ble sitert innledningsvis, sa da han ble spurt om barna blir genier når de får tidlig opplæring: «Det eneste formålet med tidlig utvikling er å undervise et barn slik at det får et fleksibelt sinn og får en sunn kropp og blir oppvakt og harmonisk.»

Shinichi Suzuki, som er kjent for sin suksess med å lære barn å spille fiolin, sier: «Uttrykket ’talentundervisning’ sikter ikke bare til kunnskap eller teknisk ferdighet, men også til moralfølelse, det å utvikle karakteren og det å verdsette skjønnhet. Vi vet at dette er menneskelige trekk som blir ervervet gjennom undervisning og miljøet. Vår bevegelse er derfor ikke opptatt av å frembringe såkalte vidunderbarn, og den har heller ikke til hensikt å legge vekt på bare ’tidlig utvikling’. Vi må uttrykke det som en ’komplett menneskelig utdannelse’.»

Suzuki mener at det både er virkningsløst og lite ønskelig å tvinge barn til å øve. Når han blir spurt om hvor lenge barn bør øve, fastsetter han aldri et strengt opplegg. «Det er bedre å øve fem ganger om dagen i to minutter med forberedelse og god oppmerksomhet,» sier han, «enn å holde ut med dem i en halv time når de er vrange.» Hans regel er: «To minutter med glede fem ganger om dagen.»

Hvordan kan du så vise den rette likevekt når du skal undervise barnet ditt fra det er lite? Den neste artikkelen gir noen retningslinjer som det er verdt å ta i betraktning.

[Bilde på side 5]

Ikke press barnet. Suzukis regel er: «To minutter med glede fem ganger om dagen»