«Hendene deres er fulle av blod»

«HVOR mye dere enn ber, hører jeg dere ikke. Hendene deres er fulle av blod.» Det sa den allmektige Gud til dem som hevdet at de tjente ham, men som hadde vært med på å utgyte uskyldig blod. — Jesaja 1: 15.

Har verdens religioner i dag utgytt uskyldig blod? Ja, det er sikkert. I alle de krigene som er blitt utkjempet i vårt århundre, har verdens religioner og deres presteskap støttet blodsutgytelsene. Det har til og med ført til at medlemmer av samme religionssamfunn har drept hverandre i stor målestokk.

Men Jesus lærte sine disipler at de skulle ’stikke sverdet på plass igjen’. (Matteus 26: 52) Apostelen Paulus sa: «Våre våpen er ikke fra mennesker.» (2. Korinter 10: 4) Det kraftige budskapet i Guds Ord går ut på at de som utøver den sanne religion, må elske hverandre og ikke utgyte blod: «Slik viser det seg hvem som er Guds barn og hvem som er djevelens barn: Den som ikke lever rett og ikke elsker sin bror, han er ikke av Gud. For dette er det budskap dere hørte fra begynnelsen av: Vi skal elske hverandre. Vi må ikke ligne Kain; han var av den onde og drepte sin bror.» — 1. Johannes 3: 10—12.

Hvis en religionsutøver ikke praktiserer denne slags kjærlighet, vil ikke Gud høre hans bønner. Bibelen sier: «Det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje.» (1. Johannes 3: 22) Men verdens religioner har ikke holdt Guds bud. De har isteden vært svake og vært enig i nedslaktingen av omkring 100 millioner mennesker i de krigene som er blitt utkjempet bare i vårt århundre.

Vil lederne og folket høre?

Johannes Paul II sa i sin avsluttende tale i Assisi: «Vi anmoder verdens ledere om å ta notis av vår ydmyke og inntrengende bønn til Gud om fred.» Vil de politiske lederne og folk i sin alminnelighet ta denne anmodningen alvorlig? For å finne ut dette kan vi ta et tilbakeblikk på historien.

Historien viser at forhandlinger og bønner om fred ikke er noe nytt. I middelalderen ble fredstraktater ofte kalt «gudsfred» eller «Guds våpenstillstand», som ble proklamert under kristenhetens religiøse høytider. Under disse høytidene skulle alle konflikter opphøre. Men ikke engang trusselen om at de som forbrøt seg mot fredsbestemmelsene, skulle bli ekskommunisert, var nok til å få folk til å respektere dem.

I 1915 rettet pave Benedikt XV en inntrengende anmodning til nasjonene om å sette en stopper for den «grusomme nedslaktingen» under den første verdenskrig. Han bad Gud om å «stanse den onde svøpe». Men verken nasjonenes ledere eller befolkningen hørte på ham. Og Gud hørte naturlig nok ikke hans bønn, for de stridende på begge sider bestod av medlemmer av samme religionssamfunn. Katolikker drepte katolikker, og protestanter drepte protestanter, stikk i strid med Guds bud.

Våren 1939, da den annen verdenskrigs mørke skyer samlet seg, organiserte pave Pius XII «en kampanje med offentlige bønner for fred». I august samme år, like før krigen brøt ut, rettet han en inntrengende anmodning til nasjonenes ledere og deres befolkning om å avstå fra «anklagene, truslene og årsakene til gjensidig mistillit» for å unngå det verste.

Men alle disse bønnene og anmodningene stanset ikke krigsmaskinen til det katolske og protestantiske Tyskland. De viste heller ikke veien til fred for det katolske Italia eller det shintoistiske Japan. Og ingen religionsutøvere ble truet med å bli ekskommunisert hvis de drepte andre som tilhørte samme religionssamfunn. Så denne innbyrdes nedslaktingen holdt på i seks år, med støtte fra presteskapet i alle nasjonene.

På grunn av pavens inntrengende oppfordring i Assisi opphørte kamphandlingene enkelte steder den 27. oktober 1986. Men i andre land fortsatte de. Religionen i mange av disse landene var representert i Assisi. Katolske IRA-medlemmer, for eksempel, utførte et bombeangrep i Irland. Sikhene kjempet i India. I Afghanistan, Etiopia, Libanon, Iran og Irak og også andre steder fortsatte blodsutgytelsene. Og der hvor våpenhvilen ble overholdt denne ene dagen, ble det sådd død og terror igjen allerede dagen etter. Det kan man kalle en merkelig fred!

Kan «fredens Gud» velsigne slike initiativ som indirekte godkjenner dem som slutter å drepe i dag, bare for å begynne igjen i morgen? Godkjente Gud Kain etter at han hadde drept Abel? Nei, det gjorde han så visst ikke! — Hebreerne 13: 20.

Verdens religioner fremmer ikke freden

Ferske undersøkelser som er foretatt i forskjellige land, viser at mange mennesker heller betrakter verdens religioner som krigshissere enn som fredsstiftere. Det er slik 47 prosent av den franske befolkning og 48 prosent av israelerne ser det.

John Taylor, generalsekretæren for religionenes verdenskonferanse for fred, sa i det franske katolske månedsskriftet L’Actualité Religieuse dans le Monde: «Vi fikk oss selv til å tro at religion kunne og ville bringe konflikter lys og nestekjærlighet, og at vi ville ha stort gagn av de forente krefter mot krig, mot militærmakt. Men da vi gransket disse problemene, gikk det etter hvert opp for oss at krigene ikke blir forårsaket av militærmakt, men av hat og splid blant menneskene . . . Og her har også religionen spilt en rolle.»

Historikeren Ernesto Galli Della Loggia sa enda mer poengtert i den katolske avisen Avvenire: «Det ser ikke ut til at religionen har bygd opp en forenende ramme omkring mennesker og folkeslag, heller det stikk motsatte. Det har vært slik i flere hundre år. Det er ikke bare det at de største monoteistiske religionene har kjempet mot hverandre i en krig uten nåde, men noen av dem — i første rekke kristendommen og islam — har viet all sin styrke til utryddelsen av de animistiske religionene hos de såkalte primitive folkeslag. Det har skjedd fordi religion og politisk makt er to sider av samme sak.»

Av denne og andre grunner velger styresmaktene enten å ignorere religiøse ledere eller å tolerere dem som om de var en nødvendig plage. Og verdslig religion er selv simpelthen en ferniss som har liten eller ingen gagnlig virkning på menneskene eller verdensforholdene.

Ved slutten av bønnedagen innrømmet paven katolisismens ansvar i forbindelse med alle disse blodsutgytelsene. Han sa: «Jeg er rede til å innrømme at katolikker ikke alltid har vært trofaste mot denne troserklæringen.» Så tilføyde han: «Vi har ikke alltid vært fredsstiftere. Dette møtet i Assisi er derfor for oss, men kanskje også på en måte for alle, en botsøvelse.»

Men har vår tids religion vist ved sine gjerninger at den har forandret sin holdning til krig? Føler den egentlig anger over sin skammelige fortid? Ernesto Galli Della Loggia sa om de krigene som blir utkjempet nå: «Ni av ti av disse konfliktene, om ikke alle, er også religiøse konflikter.»

Bønnene om fred har altså vært unyttige. Verken de politiske lederne eller befolkningen hører dem og handler i samsvar med dem. Det gjør ikke Gud heller, for han har sagt: «Hvor mye dere enn ber, hører jeg dere ikke. Hendene deres er fulle av blod.» (Jesaja 1: 15) Det er grunnen til at det internasjonale fredsåret i 1986, som ble fremmet av De forente nasjoner og støttet av bønnene til denne verdens religioner, ble en slik fiasko.

[Ramme på side 10]

En undersøkelse i italia

Bladet Våkn opp! foretok en undersøkelse i forskjellige italienske byer ved å intervjue flere hundre mennesker, hvorav de fleste var katolikker. Da de ble spurt om hvorvidt slike tiltak som dagen i Assisi med bønn om fred og våpenhvile vil bidra til å fjerne kriger og militærmakt, svarte 70 prosent nei, mens 17 prosent sa at det bare var første skritt i riktig retning, og bare 10 prosent mente det var et positivt tiltak.

En prest fra byen Bergamo i Nord-Italia sa: «Jeg tror tiltaket vil være svært nyttig så lenge dets budskap blir fremmet. Det er en god begynnelse, men vi må ikke bare la det bli med det.»

En ung katolsk kvinne fra det samme området sa imidlertid: «En kan ikke la være å bli forbauset over hykleriet til dem som har kriget i årevis, også av religiøse grunner, og som så legger ned våpnene og ber om verdensfred, fullt vitende om at de kommer til å fortsette krigen dagen etter.» En ungdom fra Brescia sa: «Slike møter bidrar ikke til å bekjempe religiøs likegyldighet. Kirkene bør være mindre interessert i politikk hvis de vil at Gud skal høre dem.»

Som svar på spørsmålet «Hva bør religionene gjøre for bedre å fremme freden?» sa en katolikk fra Torino at «de bør ta avstand fra all timelig delaktighet og lære menneskene å leve uten våpen». En ung katolsk kvinne fra Cremona sa: «Kirken burde ha foregått med et godt eksempel ved ikke å engasjere seg i kriger og politikk. Men nå er det for sent.»

Da en advokat fra provinsen Pesaro ble spurt om hva han syntes om pavens fredstiltak, svarte han: «Kirken bruker fredsproblemet til sin egen fordel for å propagandere for katolisismen i verden.» En katolsk kvinne på 84 år sa: «Det nytter ikke. Hvis de vil ha krig, kommer de til å begynne en likevel.»

Publikasjonen Il Corriere della Sera, som kommer ut i Milano, kom med denne bemerkelsesverdige bemerkningen i forbindelse med religionens «politiske hensikter»: «Kirken benytter seg av pasifisme og fremmer tiltak som lar kirken kontrollere, framfor å være underkastet, debattene om folkemeningen om de politiske spørsmålene som er viktigst for øyeblikket.»

[Bilde på sidene 8 og 9]

Folk fra hele verden bad bønner om fred

Mange unge er interessert i verdensfred