De unge spør . . .

Hvorfor føler jeg meg så ensom?

Det er lørdag kveld. Gutten sitter på rommet sitt og tenker på kameratene på skolen som har dratt til bowlingbanen. Han hadde tatt mot til seg og spurt dem om han fikk være med. Han kan fremdeles høre den hånlige latteren deres da de drog av gårde.

«Jeg kan ikke fordra helgene!» roper han. Men det er ingen som svarer, for han er alene i rommet. Han tar opp et blad og ser et bilde av en flokk ungdommer på stranden. Han slenger bladet i veggen. Tårene kommer. Han biter seg hardt i underleppen, men tårene presser seg fram. Han klarer ikke å kjempe imot lenger og kaster seg på sengen og hulker: «Hvorfor blir jeg alltid holdt utenfor?»

HAR du noen gang følt det på samme måte — utestengt fra verden, unyttig og tom? Har du noen gang tenkt: ’Hvorfor føler jeg meg så ensom, og hvorfor er det så vondt å ha det slik?’

Dersom du har det, så fortvil ikke. Tenårene er en vanskelig tid for mange. Du kan føle deg fortapt og usikker på deg selv. Da er det ikke rart at ensomhetsfølelsen ofte er sterkest i tenårene.

Det er ikke moro å føle seg ensom, men det er heller ingen dødelig sykdom. En ekspert sammenlignet ensomhet med alminnelig forkjølelse — «lett å pådra seg, . . . sjelden dødelig, men alltid ubehagelig». Men det finnes måter å overvinne denne følelsen på.

Hva er ensomhet?

Ensomhet er, for å si det enkelt, et varsel. Sultfølelse varsler deg om at du trenger mat. Ensomhetsfølelse varsler deg om at du trenger nærhet, fortrolighet og noen å være sammen med. Vi trenger mat for å fungere bra. På samme måte behøver vi venner for å føle oss vel til mote.

Har du noen gang sett en glødende kullhaug? Hva skjer når du tar ett stykke kull ut av haugen? Kullstykket vil slutte å gløde. Men når du legger det tilbake i haugen, begynner det å gløde igjen. Vi mennesker kan heller ikke «gløde» eller fungere bra hvis vi er isolert over lengre tid. Det er naturlig å ønske seg noen å være sammen med.

Det var også tilfellet med det første menneske, Adam. Den bibelske boken 1. Mosebok forteller at Adam ble satt i omgivelser som dekket hans grunnleggende behov. Han hadde nok av mat å spise, frisk luft å puste i, krystallklare elver å bade i, et interessant arbeid og framfor alt gleden ved å stå i et nært forhold til Skaperen. Likevel sa Jehova Gud: «Det er ikke godt for mannen å fortsette å være alene.» Adam behøvde et annet menneske som han kunne kommunisere med og dele sine følelser med. Gud dekket dette behovet ved å gi ham Eva. (1. Mosebok 2: 18—23, vers 18 fra NW) Ja, behovet for samvær med andre er uløselig knyttet til menneskenaturen. Men betyr det at vi alltid vil føle oss ensomme når vi er alene?

Alene, men ikke ensom

Essayforfatteren Henry David Thoreau skrev: «Jeg har aldri funnet en venn som var så vennskapelig som ensomheten.» Er du enig? «Ja,» sier Bill, som er 20 år. «Jeg liker naturen. Noen ganger drar jeg med den lille båten min ut på et vann. Jeg kan sitte der i timevis alene. Jeg får tid til å meditere over hva jeg gjør med livet mitt. Det er virkelig fint.» Rafael, som er 16 år, sier: «Det er tre andre barn i vår familie. Det er alltid liv og røre i huset. Jeg har en bror som er fire år gammel, og han er ganske vill. Noen ganger har jeg bare lyst til å få være helt alene.»

En engelsk poet kom med denne uttalelsen: «Ensomhet er Guds mottagelsesværelse.» Tjueenårige Steven er enig. «Jeg bor i en stor boligblokk,» sier han, «og noen ganger går jeg opp på taket av bygningen bare for å kunne være alene. Jeg får tenkt litt og ber. Det gir meg virkelig ny styrke.» Ja, hvis vi gjør god bruk av de stundene vi er alene, kan det gi oss en dyp tilfredshet. Også Jesus satte pris på slike stunder: «Tidlig neste morgen, mens det ennå var helt mørkt, stod han [Jesus] opp og gikk ut til et ensomt sted og bad der.» (Markus 1: 35) Men hvorfor følte ikke Thoreau eller Jesus at de var ensomme selv om de var alene?

For det første hadde de valgt å være alene. For det andre var de alene bare for en kort tid. Jehova sa ikke: ’Det er ikke godt for mannen å være noen øyeblikk alene.’ Det Gud sa, var at det ikke var godt for mannen «å fortsette å være alene». Å være alene i lange perioder kan føre til ensomhet. Bibelen advarer derfor: «En som isolerer seg, vil søke sin egen selviske lengsel; all praktisk visdom vil han komme med utbrudd mot.» — Ordspråkene 18: 1, NW.

Midlertidig ensomhet

Til tider er en imidlertid ikke frivillig alene. Det kan virkelig være vondt. En slik ensomhet er ofte påtvunget oss på grunn av omstendigheter som vi ikke har kontroll over. Det kan for eksempel hende at vi flytter til et nytt sted og forlater nære venner.

Steven tenker tilbake og sier: «Hjemme var James og jeg venner; vi stod hverandre nærere enn brødre. Da jeg flyttet, visste jeg at jeg kom til å savne ham.» Steven tar en pause, som om han gjenopplever avskjeden. «Da jeg måtte gå om bord i flyet, var jeg gråtkvalt. Vi omfavnet hverandre, og jeg drog. Jeg følte at noe virkelig verdifullt var forbi.»

Hvordan klarte Steven seg i sitt nye miljø? «Det var hardt,» sier han. «Det var vanskelig for meg å lære den nye jobben. Hjemme ble jeg likt av vennene mine, men her fikk noen av dem jeg jobbet sammen med, meg til å føle meg ille til mote. Jeg husker at jeg så på klokken og talte fire timer tilbake (det var tidsforskjellen) og tenkte på hva James og jeg kunne ha gjort akkurat nå. Jeg følte meg ensom.»

Når noe ikke går så bra, har vi ofte en tendens til å tenke tilbake på en tid da vi hadde det bedre. Bibelen sier imidlertid: «Du skal ikke si: Hva kommer det av at alt var bedre i gamle dager enn nå?» (Forkynneren 7: 10) Hvorfor får vi dette rådet?

Én ting er at omstendighetene kan forandre seg til det bedre. Det er derfor forskere ofte snakker om en «midlertidig ensomhet». Steven klarte derfor å overvinne sin ensomhet. Hvordan? «Det at jeg snakket med noen om mine følelser, var til hjelp for meg. En kan ikke leve i fortiden. Jeg tvang meg selv til å treffe andre mennesker og vise dem interesse. Det hjalp; jeg fikk nye venner.» Og hva med James? «Jeg tok feil. Det at jeg flyttet, var ikke slutten på vårt vennskap. Jeg ringte til ham for noen dager siden. Vi snakket og snakket i en time og et kvarter — i rikstelefon!»

Peter, som er 13 år, er i en annen situasjon som kan medføre ensomhet. Han bor sammen med bare én av foreldrene sine. Peter sier: ’Jeg kommer hjem fra skolen og er helt alene. Jeg har ingen å snakke med. Det blir ikke bedre når mor kommer hjem fra arbeidet. Hun er trett og går og legger seg.’

Nancy, som er 18 år, bor også sammen med bare den ene av foreldrene. Hun må i tillegg takle det å begynne på en ny skole. Men Nancy er ikke ensom. Hun bestemte seg for å få nye venner. «Det hjalp meg,» sier hun. Ensomheten forsvant. Den var midlertidig.

Men noen ganger er ensomhet et resultat av en tragedie. «Derek hadde vært kameraten min i Florida helt siden vi var 11 år,» forteller Bill. «Vi pleide å dra til bowlingbanen, spise pizza og spille fotball sammen.» Hva skjedde? «Jeg fikk en telefonoppringning en søndagskveld,» fortsetter Bill. «Derek hadde druknet. Jeg klarte ikke å akseptere det. Etter dette var det stunder jeg følte meg så ensom at jeg slo telefonnummeret til Derek. Telefonen ringte og ringte, og så tenkte jeg: ’Ta deg sammen. Derek er ikke der lenger.’ Jeg kunne ikke fatte det. Når du er 17, er du altfor ung til å dø.»

Bibelen forteller om en kvinne som het No’omi, som opplevde en lignende tragedie. Mannen hennes og de to sønnene hennes døde en etter en. Da hun som enke vendte tilbake til sitt hjemland, sa hun: «Jeg var rik da jeg drog bort, Herren har latt meg komme fattig tilbake.» — Rut 1: 21.

Selv om sorgen over å ha mistet noen en er glad i, ikke vil forsvinne helt, kan ensomhetsfølelsen forsvinne etter hvert som tiden går og en utvikler nye bekjentskaper. I No’omis tilfelle ble det nye miljøet og de nye vennskapene en kilde til «ny kraft». (Rut 4: 13—15) En kan også gå inn for å gjøre ting for andre. Jesus sa: «Det er en større lykke å gi enn å få.» — Apostlenes gjerninger 20: 35.

Men hva om en fortsetter å føle seg ensom? Da kan det være at du lider av kronisk ensomhet. Hva er det, og hvordan kan du komme over den tilstanden? Et senere nummer av Våkn opp! vil svare på disse spørsmålene.