Når fakta ikke er fakta
Et faktum er noe som ikke kan dras i tvil. Det er en kjensgjerning, en realitet. Dets virkelighet er fastslått ved fullgyldig vitnesbyrd.
En teori er noe som ikke er bevist, men som av og til blir antatt å være riktig av hensyn til argumentasjonen. Det gjenstår å bevise at den er riktig. Det hender imidlertid at noe som i virkeligheten bare er en teori, blir framholdt som en kjensgjerning.
Teorien om organisk utvikling hører hjemme i denne kategorien.
DEN 30. september 1986 offentliggjorde The New York Times en artikkel av en professor ved New York University, Irving Kristol. Kristol hevdet at hvis man hadde lært elevene ved de offentlige skolene at utviklingslæren er en teori, og at den ikke er bevist, ville man ha vært spart for den striden som nå raser mellom evolusjonistene og kreasjonistene. Han sa: «Det er også liten tvil om at det er denne psevdovitenskapelige dogmatismen som har provosert fram den nåværende religiøse reaksjonen.»
Kristol sa videre: «Denne teorien blir som oftest framholdt som en alminnelig anerkjent vitenskapelig sannhet, men det er den overhodet ikke. Den har for mange huller. De geologiske vitnesbyrd fremskaffer ikke det spekter av overgangsformer som vi skulle vente å finne. Forsøk som har vært gjort i laboratoriene, viser dessuten hvor nær sagt umulig det er for én art å utvikle seg til en annen, selv om man benytter selektiv avl og i en viss grad genmutasjoner. . . . At én arts populasjon gradvis blir forvandlet til en annen art, er en biologisk hypotese, ikke en biologisk kjensgjerning.»
Artikkelen fikk Harvard-professoren Stephen Jay Gould til å tenne på alle pluggene. Gould er en ivrig forkjemper for utviklingslæren og mener at den er bevist og ikke bare er en teori. Han skrev en artikkel for å imøtegå Kristols artikkel, og den ble offentliggjort i det populærvitenskapelige tidsskriftet Discover for januar 1987. Den var sterkt preget av den dogmatisme som Kristol fant så beklagelig.
I sin protestartikkel gjentok Gould 10—12 ganger sin påstand om at evolusjonen er en kjensgjerning. Her er noen eksempler: Darwin fastslo «evolusjonens faktum». «Det faktum at det har funnet sted en utvikling, er like godt fastslått som noe annet innen vitenskapen (like sikkert som at jorden går i en bane rundt solen).» Innen Darwin døde, «hadde så godt som alle tenkende mennesker godtatt evolusjonen som et faktum». «Evolusjonen er like godt bevist som ethvert annet vitenskapelig faktum (jeg skal nevne grunnene om et øyeblikk).» «Evolusjonens faktum støtter seg til fyldige data som løselig anslått kan inndeles i tre store grupper.»
Som den første av disse ’tre store gruppene’ av «fyldige data» nevner Gould de små forandringene som har funnet sted innenfor visse arter målere, bananfluer og bakterier, som «direkte bevis». Men slike variasjoner innenfor artene har ingen betydning for utviklingen. Utviklingens problem er å forandre én art til en annen art. Gould lovpriser Theodosius Dobzhansky som «den største evolusjonisten i vårt århundre», men det er Dobzhansky som avviser Goulds argument ovenfor som irrelevant.
Når det gjelder bananfluen, sier Dobzhansky at mutasjonene «som oftest fører til at noen organer blir svekket, svikter eller forsvinner. . . . Mange mutasjoner er i virkeligheten dødelige for individet. Mutanter som er like sterke som den normale fluen, er i mindretall, og man kjenner ingen mutanter som representerer en vesentlig forbedring av det normale system i det normale miljø».
Science, det offisielle tidsskriftet til den amerikanske forening til vitenskapens fremme, imøtegikk også Goulds argument: «Artene er ganske visst i stand til å gjennomgå mindre forandringer av fysisk og annen art, men denne evnen er begrenset, og på lengre sikt kommer den til uttrykk i en bevegelse omkring et middelpunkt [et punkt midt mellom to ytterpunkter].» Når det gjelder både planter og dyr, vil variasjoner innenfor arten bevege seg omkring omtrent som småkuler i en glasskrukke — variasjonene holder seg innenfor artens grenser, akkurat som kulene holder seg i krukken. Akkurat som Bibelens skapelsesberetning sier, kan en plante eller et dyr opptre i mange varianter, men formerer seg likevel bare «etter sitt slag». — 1. Mosebok 1: 12, 21, 24, 25.
Som den andre av de tre gruppene nevner Gould store mutasjoner: «Vi har direkte bevis for store forandringer basert på rekkefølgen i fossilenes vitnesbyrd.» Når han sier at forandringene var store, at én art forandret seg til en annen ved noen få, store sprang, ser han bort fra behovet for fossiler av overgangsformer, som ikke finnes. Men når han beveger seg fra små forandringer til store sprang, går han fra asken til ilden.
Kristol sier om dette: «Vi vet ganske enkelt ikke om noen slike ’store sprang’ som frembringer nye arter, for de fleste genmutasjoner motarbeider individets sjanse for å overleve.» Og han som ifølge Gould er «den største evolusjonisten i vårt århundre», Theodosius Dobzhansky, er enig med Kristol. Hans uttalelse om at mange mutasjoner er dødelige, holder særlig stikk når det gjelder store sprang-mutasjoner; det er også verdt å merke seg at han sier at ’man ikke kjenner mutasjoner som forårsaker store forbedringer’. I mangel av beviser for at det har foregått store forandringer, tyr Gould til evolusjonistenes forslitte unnskyldning: «Fossilenes vitnesbyrd er så ufullkomment.»
Som «direkte bevis for store forandringer» nevner Gould imidlertid også det som han kaller et av de «utmerkede eksempler», nemlig «menneskets utvikling i Afrika». Men de fleste evolusjonister innrømmer at det afrikanske felt er langtfra utmerket. Det er som en slagmark hvor det strides om tenner og benbiter som evolusjonister med livlig fantasi har gjort til hårete, framoverbøyde apemennesker med buskete øyebryn. Heller ikke her får Gould støtte av Dobzhansky: «Selv denne forholdsvis nye historien [fra ape til menneske] er gjennomhullet av usikkerhetsmomenter; autoritetene er ofte uenige, både om grunnleggende ting og om detaljer.»
Den siste av Goulds «tre store grupper» som han sier beviser at evolusjonen er en kjensgjerning, er likheten mellom artene. (Tendensen går imidlertid nå i retning av å avskrive fysisk likhet som bevis for slektskap; det er nå på moten å regne genetisk likhet som bevis for slektskap, også i tilfelle hvor de fysiske kjennetegn er svært ulike.) Gould nevner to eksempler på likhet som han mener beviser slektskap. For det første: «Hva kommer det av at kroppen vår, fra ryggraden til bukmuskulaturen, fremviser rudimenter av et system som var bedre skikket for et liv på fire ben, hvis vi ikke er etterkommere av firbente skapninger?»
En merkelig påstand. Vi kan gå og løpe på våre to ben kilometer etter kilometer uten å merke noe ubehag i ryggen eller i bukmuskulaturen, naturligvis med mindre vi har tilbrakt det meste av tiden i en stol og aldri har øvd opp musklene i ryggen og buken. Men mennesker som har trening, kan jakte på firføtte ville dyr og utmatte og innhente dem, og i de fleste tilfelle lever de også lenger enn dem. Vi trives på to ben; firføtte skapninger har det tydeligvis bra på fire ben.
Her er Goulds andre eksempel: «Hvorfor er planter og dyr på Galapagos så lik, men likevel en tanke forskjellig fra planter og dyr i Ecuador, den nærmeste landstripen 100 mil lenger øst? . . . Likheten kan bare bety at dyr fra Ecuador tok seg over til Galapagos og så forandret seg som følge av en naturlig utviklingsprosess.» Likhetspunktene betyr ganske enkelt at det er variasjon innenfor artene. Finkene har for eksempel ikke utviklet seg til noe annet enn finker.
Gould spotter dem som tror på skapelsen, og som sier at «Gud tillater begrenset variasjon innenfor de skapte typene, men at du aldri kan gjøre en katt til en hund». Han spør så: «Hvem har noen gang sagt at du kunne, eller at naturen har gjort det?» Selv tror han ikke desto mindre at en mye vanskeligere forandring har funnet sted. Hvis en katt var blitt til en hund, ville det i hvert fall ha vært et pattedyr som ble til et pattedyr, men Gould sier at «dinosaurer utvikler seg til fugler».
I sin artikkel i The New York Times trekker Irving Kristol denne slutningen: «Den allmene evolusjonsundervisningen i våre offentlige skoler bærer avgjort preg av ideologiske fordommer mot religiøs tro — noe som bare er en hypotese, blir framholdt som et ’faktum’. . . . Hvis troende kristne kunne bli overbevist om at barna deres ikke blir utsatt for antireligiøs undervisning, kan vi nære et rimelig håp om at de enda en gang vil trives med den amerikanske tradisjonen [skille mellom kirke og stat].»
Kristol viser hvor klokt det er å ha et slikt skille: «Teologiske stridsspørsmål kan så lett komme i fokus for en konflikt.» Det er nettopp det den «vitenskapelige kreasjonisme» ville bli hvis den ble dosert i klasseværelset. En rekke av dens påstander er ikke bibelske. Vi kan nevne bare én slik påstand: At skapelsesdagene i 1. Mosebok er på 24 timer hver. Det hebraiske ordet som er oversatt med «dag», kan bli og blir brukt i Bibelen om perioder på 12 timer, 24 timer, et år, 1000 år eller flere tusen år, alt etter sammenhengen og hvordan ordet blir brukt.
Klasseværelset er ikke det rette stedet å lufte religiøse motsetninger. Og som Kristol sier, er det heller ikke et sted hvor man bør framholde en hypotetisk utvikling som et faktum, når denne læren i virkeligheten er blitt en moderne religion som bare støttes av dogmatisme.
Gould sier så treffende at «myter blir trossetninger når de stadig blir repetert uten tilbørlig dokumentasjon». Det er helt riktig. Det var slik man gikk fram da man utformet religiøse trosbekjennelser som sier at Bibelen lærer at sjelen er udødelig, at de ugudelige blir pint i all evighet i et brennende helvete, at Gud er en treenighet som består av tre personer i én, at skapelsesdagene i 1. Mosebok, kapittel 1, er på 24 timer hver — og alt dette uten å ha tilbørlig støtte i Bibelen.
Og det er også på den måten den evolusjonære litani som går ut på at ’evolusjonen er et faktum’, blir til en trossetning: ved gjentatt ’repetisjon uten tilbørlig dokumentasjon’, uten at det blir lagt fram vitenskapelige beviser.
[Uthevet tekst på side 11]
«Vi vet ganske enkelt ikke om noen slike ’store sprang’»
[Uthevet tekst på side 12]
«Denne forholdsvis nye historien er gjennomhullet av usikkerhetsmomenter»
[Uthevet tekst på side 13]
Evolusjonsteorien — en moderne religion som bare støttes av dogmatisme
[Ramme/bilde på side 12]
«Dinosaurer utvikler seg til fugler»?
Tenk over dette: Fuglene er varmblodige, krypdyrene kaldblodige; fuglene ruger ut eggene sine, krypdyrene gjør det ikke; fuglene har fjær, krypdyrene skjell; fuglenes knokler er hule, krypdyrenes massive; fuglene har luftavkjølt «motor», krypdyrene har det ikke; fuglenes hjerte har fire kamre, krypdyrenes tre; fuglene har organet syrinx, som gjør at de kan synge, krypdyrene har ikke noe slikt organ. Og vi kunne nevne en lang rekke andre ting. At katt skulle bli til hund, en tanke som Gould latterliggjør, ville være et lite skritt sammenlignet med det store spranget fra krypdyr til fugl, som Gould godtar!
[Bilder på side 10]
Misdannede mutanter av bananfluer er fortsatt bananfluer
Normal bananflue
Mutanter