Er tyske lutheranere en truet art?

Av Våkn opp!s medarbeider i Forbundsrepublikken Tyskland

DET vakte nok forbauselse hos noen seere da de fikk høre følgende i tysk fjernsyn: «Den lutherske kirke har absolutt ingen framtid.» Enda mer forbausende var det at det kom fra et sted i nærheten av det området som fostret Martin Luther, grunnleggeren av denne kirken og reformasjonens far.a

Den forente evangelisk-lutherske kirke i Tyskland har riktignok omkring 25 millioner medlemmer. Det er ifølge den siste offisielle statistikk cirka 45 ganger så mange medlemmer som alle de andre protestantiske trossamfunnene i Tyskland har til sammen. Men det er kaotiske tilstander i kirken. Det blir på forsiden av dette bladet passende symbolisert ved ruinene av den utbombede Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche i Vest-Berlin.

I 1961 var over 50 prosent av alle tyskere lutheranere. I 1970 var andelen 49 prosent og i 1980 46 prosent. Så virket det som om situasjonen ble bedre igjen. I begynnelsen av 1981 stod det i en tysk avis: «Den lutherske kirke i Tyskland er kommet på fote igjen etter den tilbakegang den har hatt de siste ti årene. . . . Utmeldelsene av kirken . . . har mistet sine illevarslende dimensjoner.»

Men medlemstallene for 1984 viste at denne optimismen kom for tidlig. Det blir nå anslått at kirken kommer til å miste ytterligere 4,5 millioner medlemmer i løpet av ti år. Man regner med at bare en tredjedel av befolkningen eller enda færre er lutheranere i år 2030.

Hvorfor forlater de kirken?

I det førnevnte fjernsynsprogrammet, som ble vist i fjor, oppgav sju tidligere kirkemedlemmer hvilke grunner de hadde til misnøye: Kirken var imot idrettsarrangementer om søndagene, den hadde gitt økonomisk støtte til kommunistiske geriljabevegelser, den inntok et feilaktig standpunkt til regjeringens forsvarspolitikk, den hadde avskjediget to homoseksuelle prester, og den var forsømmelig med hensyn til dyrevern. En annen likte ikke at det blir trukket kirkeskatt av medlemmenes inntekt. Det er verdt å legge merke til at det bare var to som nevnte Gud. Og er det ikke Gud religion dreier seg om?

Johannes Hansen, en ledende luthersk teolog, sier at selv om det er alvorlig at medlemstallene synker, er «kirkemedlemmenes virkelig trøstesløse religiøse tilstand» enda mer foruroligende. På en vanlig søndag er det færre enn seks prosent av kirkemedlemmene som overværer gudstjenesten, og i storbyer er det enda færre. Bare én av fire betrakter det å gå i kirken eller lese Bibelen som krav til de kristne. Det er faktisk åtte av ti som sier at det er nok å være døpt og konfirmert, leve et anstendig liv og være pålitelig for å være en god lutheraner. Det er ikke noe rart at Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev i en lederartikkel: «Faren for den lutherske kirke skriver seg ikke fra dens medlemstall, men fra dens mangel på åndelig styrke.»

Kirkemedlemmer som mangler åndelig styrke, betrakter sin kirke deretter. De beundrer dens innholdsrike historie, skryter av dens pene bygninger og benytter seg av de sosiale goder den tilbyr. Men når det gjelder «å finne Gud», er det mange som foretrekker å søke ham i naturen framfor i kirken. Dette fikk en av kirkens ledere til sarkastisk å spørre hvorfor de ikke lar skogvesenet istedenfor kirken forrette ved begravelsene deres.

«Det som ser ut til å mangle, er den kjærlighet til Gud og hans sannhet som kjennetegnet de opprinnelige lutheranerne,» bemerket et amerikansk tidsskrift for flere år siden. Hvorfor er det så mange lutheranere som ikke betrakter sin kirke som noe mer enn en passende ramme om barnedåp, konfirmasjon og inngåelse av ekteskap? Hvorfor søker de Gud i naturen? Hvorfor vender de bare tilbake til kirken ved livets slutt for å få en «anstendig begravelse»? Hvorfor mangler de åndelig styrke?

[Fotnote]