Et blikk på Martin Luther
I DE siste fem årene eller kanskje i enda lengre tid har det pågått drøftelser mellom lutherske og katolske teologer. Det endelige mål er tydeligvis å føre lutheranerne tilbake til den katolske kirke. Selv om enkelte lutheranere ikke synes om denne tanken, er det andre som gjør det.
Selv Luther ville sannsynligvis ha sett med velvilje på slike bestrebelser, trass i sine angrep på paven. Han var en from munk, som ikke hadde noe ønske om å bryte med den katolske kirke. Det han ønsket, var i stedet at kirken skulle gjennomføre reformer som ville føre til at det ble rettet på framgangsmåter som han oppriktig mente ikke var kristne.
Ifølge dr. Carl Braaten ved Chicagos lutherske teologiske skole ville en gjenforening med den katolske kirke være i samsvar med Luthers ønsker. «Reformasjonen,» sa han, «var alltid ment som en midlertidig bevegelse.»
Den lutherske kirkes grunnlegger
Da Martin Luther begynte å protestere mot visse framgangsmåter innen den katolske kirke, hadde han ingen planer om å grunnlegge den lutherske kirke. Dette ble imidlertid en naturlig følge av at han definitivt brøt med Roma, og av at han kom til den konklusjon at kirken i Tyskland skulle reformeres overalt hvor det var mulig, hva paven og keiseren enn mente.
Navnet «lutheraner» ble først brukt om Luthers tilhengere av Luthers fiender. Selv om det var ment som et skjellsord, antok imidlertid Luthers tilhengere dette navnet.
Det som førte til at Luther brøt med den katolske kirke, var avlatshandelen. Kirken hevdet at pavelige avlatsbrev kunne forkorte en persons eget eller en slektnings opphold i skjærsilden. I enkelte avlatsbrev ble det til og med lovt ettergivelse av synder. Det var blant annet ved å selge slike avlatsbrev at kirken på Luthers tid skaffet seg penger.
Fordi paven Leo X manglet de midler han trengte for å kunne fullføre reisingen av Peterskirken i Roma, inngikk han en avtale med erkebiskop Albrecht av Brandenburg som skulle være til hjelp ved gjennomføringen av prosjektet. Han fikk 10 000 dukater av Albrecht mot at denne fikk erkebispedømmet Mainz. For at Albrecht skulle kunne betale tilbake denne summen til bankierhuset Fugger, som han hadde lånt den av, ga paven ham rett til å føre tilsyn med avlatshandelen i de områder som hørte inn under ham, i løpet av en periode på åtte år. Halvparten av de pengene han fikk inn, skulle gå til paven, og den andre halvparten til huset Fugger som betaling på lånet.
Det var dominikanermunken Tetzel som fikk i oppdag å selge disse avlatsbrevene. Han og hans medhjelpere kom med ville påstander for å få solgt så mange brev som mulig. Blant de ting de sa, var: «Når pengene i kisten klinger, sjelen seg ut av skjærsilden svinger.»
Luther ble rasende over slike påstander. Han hevdet at det å ettergi synder uten at anger var til stede, var i strid med den kristne lære. Han sa: «Avlatsbrevene har en høyst fordervelig virkning, for de skaper en selvtilfreds innstilling og setter derved frelsen i fare.» I en av sine prekener i 1516 sa han: «Å påstå at paven kan utfri sjeler av skjærsilden, er formastelig. Hvis han kan gjøre det, er han grusom nok til ikke å utfri dem alle sammen.»
Den 31. oktober 1517 slo Luther opp 95 teser om avlaten på kirkedøren i Wittenberg. Det var vanlig praksis på hans tid å sette opp slike oppslag hvis en ønsket å innby til debatt. Det var ingen som tok imot hans innbydelse, og emnet ble aldri tatt opp til drøftelse med representanter for kirken.
I den femte tese ble det sagt: «Paven vil ikke og kan ikke ettergi andre syndestraffer enn dem han selv har idømt etter sin egen eller etter de kirkelige lovers avgjørelse.» Tese nummer 21 sa: «Derfor farer de avlatspredikanter vill som sier at et menneske ved pavens avlat befris fra all straff og blir frelst.»
Ved på den måten å komme med innvendinger mot kirkens avlatshandel slo Luther uten å være klar over det inn på den vei som skulle føre til at han brøt med den katolske kirke og tente gnisten til reformasjonen. Hans teser ble oversatt fra latin til tysk og trykt av enkelte av dem som leste dem. De ble et alminnelig samtaleemne i hele Tyskland.
Større vekt på Bibelen
Jo grundigere Luther studerte Bibelen, desto flere ting fant han i den som var i strid med den katolske kirkes lære. Bibelens uttalelse om at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, gjorde for eksempel et dypt inntrykk på ham. (Rom. 3: 28) Han kunne ikke få det til å harmonere med kirkens lære om at en person kan høste gagn av å vise ærbødighet overfor visse relikvier.
I sin berømte disputas med den katolske teologen Johann Eck understreket Luther sin respekt for Bibelen som en veiledende autoritet. Han sa: «En enkel lekmann med en bibel i hånd er mer å stole på enn en pave eller et kirkemøte uten en bibel.»
Da han ble klar over at Bibelen ikke nevner noe om en skjærsild, forkastet han denne læren. Men han fortsatte å holde fast ved den ubibelske læren om et brennende helvete hvor udødelige sjeler blir pint. Bibelen lærer ikke at menneskesjelen er udødelig, men sier ganske enkelt at den dør (Esek. 18: 4, eldre norsk overs.), og den sier ikke at syndens lønn er evig pine i helvete, men at «den lønn som synden gir, er døden». — Rom. 6: 23.
Det hebraiske ordet sheol og det greske ordet hades, som er blitt oversatt med «helvete» i enkelte bibeloversettelser, sikter til menneskehetens felles grav. Den trofaste Job sa for eksempel: «Å om du ville gjemme meg i dødsriket [helvete, den katolske oversettelsen Douay] og skjule meg der til din vrede var over — om du ville sette meg et tidsmål og så komme meg i hu!» (Job 14: 13) Det er tydelig at Job her taler om å bli skjult i graven, ikke på et pinested, inntil oppstandelsen. Enkelte bibeloversettelser bruker her ordet «graven» i stedet for «dødsriket» eller «helvete». Til tross for at Bibelen framholder denne sannhet, fortsetter lutheranerne i vår tid å holde fast ved den katolske læren om evig pine i helvete.
Da Luther trådte fram for keiser Karl V og riksdagen i Worms, som var en forsamling av fyrster og utsendinger fra stendene, ble det ikke holdt fram noen beviser for at hans synspunkter var ubibelske. Det ble i det hele tatt ikke noen diskusjon. Luther ble bare bedt om å tilbakekalle sin lære. I sitt svar henviste han igjen til Bibelen som den høyeste autoritet og sa: «Ettersom Deres Majestet og Deres Eksellenser ønsker et direkte svar, vil jeg holde meg i skinnet og svare uten å vise tenner. Hvis jeg ikke kan bli overbevist ved vitnesbyrd av Den hellige skrift eller ved klare grunner — for jeg tror hverken på paven eller kirkemøtene, da de vitterlig ofte har feilet og motsagt hverandre — så hverken kan eller vil jeg tilbakekalle, for det er ikke rådelig å handle mot sin samvittighet.»
Bannlyst
Den 16. juni 1520 utstedte pave Leo X en bannbulle mot Luther. Den tok for seg 41 påstander i Luthers skrifter som ble erklært for å være falske, farlige eller kjetterske. Hvis han ikke tilbakekalte sine uttalelser, skulle de verdslige myndigheter gripe ham og overlevere ham til paven. Han ville da uten tvil ha fått den samme behandling som bøhmeren Johan Hus, som ble brent på bålet.
De verdslige myndigheter der hvor Luther befant seg, var imidlertid velvillig innstilt overfor ham og unnlot å gripe inn. Deres rettferdighetssans fikk dem til å reagere, ettersom Luther ble fordømt uten å ha vært til avhør og uten å ha fått anledning til å forsvare seg. Bullen resulterte i alminnelig harme mot paven på grunn av hans egenmektige handlemåte.
I Roma og andre steder ble Luthers bøker offentlig brent. Professorene og studentene i Wittenberg svarte med å samles utenfor bymurene, ved Elster-porten, og brenne de pavelige forordninger, kirkeloven og skolastisk-teologiske verker. Luther kastet også pavens bannbulle på bålet.
Dåp
Luther antydet at han foretrakk dåp ved nedsenking, ettersom det greske ordet for dåp viser at dåpen bør foregå på den måten. Han sa: «Jeg skulle ønske at den som ble døpt, ble fullstendig nedsenket, i samsvar med betydningen av ordet og i samsvar med betydningen av mysteriet.»
Luther sa imidlertid også at han ikke trodde det var nødvendig med nedsenking. Han viste således at hans oppfatning var blitt påvirket av den katolske dåp, som blir utført ved bestenking eller overøsing. Det er uten tvil grunnen til at bestenking eller overøsing blir godtatt i de lutherske kirkesamfunn i vår tid.
Bibelen viser imidlertid at dåpen bør foregå ved nedsenking. Det finnes ikke noe i Bibelen som tyder på at noen som ble døpt i den apostoliske tid, ble døpt ved overøsing. Bibelen viser i stedet at dåpen ble utført ved nedsenking. — Matt. 3: 13—16; Ap. gj. 8: 36, 38.
Han gikk ikke langt nok
Selv om enkelte av de synspunkter som Luther ga uttrykk for, og som førte til at han brøt med den katolske kirke, brakte ham nærmere Bibelen, gikk han ikke langt nok. Mange av den katolske kirkes skikker og læresetninger som mangler støtte i Bibelen, ble overført til den lutherske kirke.
Den katolske treenighetslæren blir for eksempel fortsatt forkynt i de lutherske kirkesamfunn. Denne læren er direkte i strid med Bibelens vitnesbyrd og hviler på en forvrengning av Skriften. Den påstand at Gud er en treenighet som består av tre personer som er like evige og like mektige, har ingen som helst støtte i Bibelen. Jesus Kristus sa ikke at han var like mektig som sin Far, men han sa tvert imot at hans Far var større enn han, og at Faderen var hans Gud. (Joh. 14: 28; Matt. 27: 46; Joh. 20: 17) Bibelen viser at etter at han hadde vendt tilbake til himmelen, var han underordnet sin Far, og hans Far blir omtalt som hans hode. (1 Kor. 11: 3; 15: 28) Bibelens enkle vitnesbyrd går ut på at Jesus Kristus er Guds Sønn, ikke Gud selv, slik som treenighetslærens tilhengere med urette hevder.
Treenighetslæren er bare en av de mange ting som er blitt overført fra den katolske til den lutherske kirke. De lutherske prester har fortsatt å bære de gamle messeklær og å utføre gamle seremonier i forbindelse med tilbedelsen. Alteret med dets lys og krusifiks ble beholdt, enda slike ting ikke har noen støtte i Bibelen. Bruken av lys og av korset i tilbedelsen er i virkeligheten av hedensk opprinnelse, noe som blir innrømmet av kardinal Newman i hans bok Essay on the Development of Christian Doctrine.
Luther forsto ikke at de kristne ifølge Bibelen må innta en nøytral holdning i verdens politiske spørsmål, og at de ikke skal delta i krig. Jesus sa til sine etterfølgere at de ’ikke var av verden’. (Joh. 15: 19) Han advarte dem også mot å gjøre bruk av sverdet da han sa at «alle som griper til sverd, skal falle for sverd». (Matt. 26: 52) I 2 Korintierne 10: 4 sies det dessuten at «våre stridsvåpen er ikke kjødelige».
Til tross for det disse og andre skriftsteder sier om dette emnet, og til tross for de historiske kjensgjerninger som viser at de første kristne ikke deltok i krig, tok Luther ikke avstand fra det å gjøre bruk av sverdet. Han mente at en som avholdt seg fra å gjøre militærtjeneste, fortjente døden. Da bøndene gjorde opprør, oppfordret han myndighetene til å «slå dem i stykker, kvele og stikke dem». Ville Jesus ha gjort det?
Luther og hans tilhengere la den samme intolerante ånd og den samme voldsomhet for dagen som den katolske kirke, og godkjente at sverdet ble brukt mot de fredelige anabaptistene eller gjendøperne på grunn av deres avvikende religiøse synspunkter. Luthers nære medarbeider Melanchton hevdet at til og med anabaptistenes passive motstand mot myndighetene og det at de var imot edsavleggelse, privat eiendom og ekteskap utenfor sitt eget trossamfunn, var det samme som opprør og derfor burde straffes med døden. De kristne bibelskribenter gjorde seg så visst aldri til talsmenn for at en som fornektet en trosartikkel, skulle straffes med døden.
Siden Luthers tid har den lutherske kirke vært nær knyttet til verdens politiske myndigheter. Når disse myndigheter er blitt innviklet i krig, har denne kirkes medlemmer ikke nølt med å gripe til sverdet for å drepe dem som myndighetene har omtalt som deres fiender, selv om det har betydd at de har måttet drepe andre lutheranere. Dette gjorde seg spesielt gjeldende under den annen verdenskrig, da tyske lutheranere støttet nazistene og kjempet mot lutheranere i andre land. Hvor tydelig er det ikke at disse handlet i strid med den sanne kristendoms ånd og i strid med Jesu ord: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet»! (Joh. 13: 35) Historien viser klart og tydelig at Kristi etterfølgere i det første århundre var mennesker som søkte fred. — 1 Pet. 3: 11.
Det kan ikke være tvil om at det Luther gjorde, førte til at den katolske kirke ble kraftig rystet. Men den lutherske kirke er i virkeligheten ikke noe annet enn en utløper av den katolske kirke, og den minner om den på mange måter. Selv om denne utløper reformerte enkelte av de katolske læresetninger, har den ikke vist seg å være en gjenopprettelse av den kristne organisasjon som eksisterte før det store frafall etter apostlenes død. (Ap. gj. 20: 29, 30) Det at en gjenforening av den lutherske kirke med den katolske kirke nå blir drøftet, skulle derfor ikke gi noen grunn til forbauselse. Selv Luther ville uten tvil ha godkjent en forening av dem.