I hvilken retning går den katolske kirke i India?

Av Våkn opp!s medarbeider i India

Den representerer en liten minoritet av befolkningen. Den blir ofte betraktet som en ubuden gjest og sett på med mistenksomme øyne av majoriteten, som holder seg til religioner som blir regnet for å være hjemmehørende i India. Men den katolske kirke i India har uten tvil fått fotfeste i landet og ønsker å slå rot der. Hva gjør så kirken for å nå dette målet? Vil den lykkes? Kort sagt: I hvilken retning går den katolske kirke i India?

DEN katolske kirke hører ikke med til de viktigste kirkesamfunnene i India — med sine knapt 14 millioner medlemmer her omfatter den under to prosent av landets innbyggere. Men at den katolske kirke i India spiller en viktig rolle for verdenskatolisismen, ble understreket da pave Johannes Paul II avla et ti dagers besøk i India i februar i 1986. Han besøkte da 14 byer, også staten Kerala, hvor vi finner den største konsentrasjonen av katolikker i India.

Kerala skinner som en juvél i kirkens øyne. Staten er setet for den katolske kirke i India, og kirken er en av de største organiserte institusjoner der. Man mener også at Kerala er kristendommens hjemsted i India. Ifølge en populær tradisjon kom Tomas — en av Jesu Kristi 12 apostler — til Malabarkysten i Kerala etter Messias’ død.

Den romersk-katolske kirke kom imidlertid ikke til India før cirka 1400 år senere. Portugisiske oppdagelsesreisende og misjonærer som fulgte i deres kjølvann, brakte den romersk-katolske lære med seg til Goa, en tidligere portugisisk koloni på Indias vestkyst. Derfra tok de troende veien sørover til Kerala.

Den katolske kirke har i lang tid vært et slags paradoks i lokalbefolkningens øyne. Mange roser kirken for det den har utrettet når det gjelder skolevesen og sosiale og medisinske tjenester overalt i landet, men de misliker det de ser som kirkens egentlige hensikt — å omvende folk.

Er omvendelse målet?

Da fundamentalistiske hinduiske organisasjoner gav uttrykk for den oppfatning at pavens besøk ville oppmuntre til masseomvendelse til kristendommen, gjorde kirken sitt ytterste for å distansere seg fra den tanken at den hadde til hensikt å omvende inderne. «Ingen trenger å være redd,» sa lederen for katolske biskopers konferanse i India. «Den hellige Far kommer ikke for å omvende folk.» En indisk erkebiskop uttrykte seg enda mer bestemt: «Den katolske kirke er sterkt imot proselyttmakeri. Det er ensbetydende med å forstyrre religionsfriheten. Vi fordømmer det.»

Hva med paven selv? «Den katolske kirke anerkjenner de sannheter som ligger i de religiøse tradisjoner i India, og denne anerkjennelse muliggjør en virkelig dialog,» sa han til en tilhørerskare som bestod av tilhengere av hinduismen, Zarathustras lære, buddhismen, jainismen, sikhismen, jødedommen og islam og noen som bekjente seg til kristendommen. Ved en annen anledning sa han: «Vi stiller oss solidarisk med våre hinduiske og muslimske brødre og søstre og med tilhengerne av andre religiøse tradisjoner.»

Denne erklærte solidaritet kom ikke bare til uttrykk i ord. Under besøket lot paven en prest fra det berømte Kalitemplet i Kali Ghat i Calcutta henge en blomsterkrans om halsen på seg.a En annen gang fikk han vibhuti, hellig aske, på pannen av en hinduisk prest og iførte seg et muslimsk ponnadai (sjal) med symboler fra den islamske tro.

Til tross for alt dette sa paven i en tale til indiske biskoper at «kunngjøringen av evangeliet» er et av de viktigste spørsmål som berører kirkens ve og vel i India. Men hva slags kunngjøring av evangeliet var det paven hadde i tankene? Det kom vel neppe som noen overraskelse at han understreket at utbredelsen av evangeliet bør skje gjennom programmer for sosial rettferdighet og økonomiske fremskritt.

Paven sa at «kirkens evangeliseringsoppgave innbefatter en energisk og vedvarende aksjon for rettferdighet, fred og menneskelig utvikling. Å unnlate å påta seg disse oppgavene ville være å svikte evangeliseringsarbeidet; det ville være utroskap mot Jesu eksempel».

«Alle som har arbeidet for sine brødres og søstres egenverd og frihet, er velsignet i Kristi øyne,» sa paven videre. Indisk presse bemerket til det: «Ikke en eneste én — ikke engang det mest konservative medlem av kirkens hierarki som er mest stemt for å opprettholde status quo — snakker nå om å forkynne det gode budskap ved å utbre kristendommen som religion på en nøyaktig og bokstavelig måte.»

En sammensmeltning av hinduisme og katolisisme?

I et forsøk på å gjøre katolisismen mindre fremmed og mer indisk har kirken gått inn for et program hvor den antar trekk fra hinduisk gudsdyrkelse. Noen katolske prester leser derfor sine bønner mens de sitter på gulvet som i et hinduisk ashram, vediske mantraer blir brukt i stedet for vestlige hymner, og før mange seremonier blir ofte hinduiske Nilavilakku (oljelamper av messing) tent.

«Tanken er,» ifølge en katolsk lekmann, «å identifisere de universelle elementer i hinduismen og i andre religioner og å oppta symboler og ritualer knyttet til disse i vår gudsdyrkelse for å utfylle og støtte den.» De religiøse ritualene og tilbedelsesmåtene som man kan se i mange av kirkene i Kerala, er avgjort en blanding av katolske tradisjoner og hinduiske skikker.

I hvilken retning går kirken?

Mens paven var i India, henviste han til Mohandas Gandhis lære og sa at «alle folks ledere må tro på og handle etter den oppfatning at løsningen på verdens problemer er å finne i menneskets hjerte». Han oppfordret også de unge til å «følge læren til de store vismennene i fordums tid, hvis ord inneholder ’evig visdom og sannhet’, og hvis vilje ansporer dem til å marsjere framover i livet».

Hvor stor forskjell er det ikke mellom alt dette og det Jesus Kristus lærte! Det sentrale tema i Jesu forkynnelse var det kommende Guds rike, en verdensregjering som fullstendig skulle fjerne fattigdom, sosial urettferdighet og alle sykdommer. (Matteus 9: 35) Hele Bibelen understreker at dette rike er den eneste løsningen på menneskenes problemer. Jesus viste også fullstendig tillit til Guds løfte da han sa i en bønn: «Ditt ord er sannhet.» (Johannes 17: 17) Og han sa til sine etterfølgere: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet.» — Matteus 6: 33.

Hva med samarbeid med andre trosretninger? Bibelen sier klart og tydelig til sanne troende: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre?» — 2. Korinter 6: 14; 5. Mosebok 12: 30, 31.

Når den katolske kirke i India beveger seg i det den mener er en positiv retning — en retning som vil trygge dens posisjon her — beveger den seg i virkeligheten lenger bort fra Bibelens sannhet. Samtidig finner stadig flere mennesker grunn til å skille mellom Jesu lære og den katolske kirkes lære. På hvilken måte?

Over 7000 Jehovas vitner forkynner nå målbevisst Bibelens sannhet over hele India. De ønsker å hjelpe interesserte mennesker til å få tro på Guds løfte om evig fred under hans rikes styre. Og i motsetning til den katolske kirke og andre religionssamfunn deltar de ikke i nasjonenes kriger og i politiske stridigheter. (Jesaja 2: 2—4) Hvis du har lyst til å vite hvorfor Jehovas vitner er annerledes, og hvordan de klarer å rette seg etter Bibelen, kan du skrive til Vakttårnet, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk.

[Fotnote]

[Bilder på side 15]

Jesus Kristus fremstilt sittende i hinduisk yogastilling. Under ser vi ’om’-mantraet og under det Davidsstjernen

Statue av Maria kledd i sari med tilak (merke) på pannen